Galgenhumoristisk kan det nesten føles som en lettelse at det
til en forandring ikke er eksterne trusler som bekymrer.

Peter Beck
Karkur, Israel

En av teoriene om betydningen av Jerusalems navn er «Fredens by». Nå om dagene er det imidlertid lite som tyder på berettigelsen av den teorien. Israel står tilsynelatende foran et ødeleggende, anti-demokratisk jordskjelv eller nødvendige reformer for å korrigere tidligere års juridiske overgrep. Mye etter hvilke politiske, juridiske eller andre beveggrunner man måtte ha i den brennhete diskusjonen. Som til og med synes å oppta Israels gode eller ellers lunkne venner.

For å klatre litt ned fra de høye juridiske taburetter, kan den pågående striden om Israels juridiske reform-ambisjoner beskrives slik: Den nye Netanyahu-regjeringen vil at nasjonalforsamlingen, Knesset, skal kunne overprøve avgjørelser i landets høyesterett. Det er ingen hemmelighet at høyresiden i israelsk politikk lenge har vært irritert over høyesteretts venstrevridde «aktivisme» og inngripen i nasjonalforsamlingens avgjørelser og lovvedtak. Videre er det regjerende Likud-partiet og dets partnere misfornøyde med at høyesterett, etter deres mening, velger og supplerer seg selv etter behov.

Verst for høyesteretts innbitte forsvarere er utsiktene til at regjeringen skal kunne overprøve høyesterett med et simpelt flertall, 61 stemmer (av Knessets 120). I dag har til overmål Benjamin «Bibi» Netanyahu et, etter israelsk målestokk, raust flertall på 64 mot 56 seter i Knesset.

Nå roper titusener om revolt i israelske gater på lørdager, mot det de kaller regjeringens kuppforsøk og utradering av israelsk demokrati. President Isaac Herzog maner til ro og besinnelse, i alle fall i fjorten dager, med håp om litt ettertanke og besinnelse. Ifølge en spørreundersøkelse vil nemlig 64 prosent av israelerne at regjeringen og opposisjonen setter seg ned og, forhåpentlig, kommer frem til et akseptabelt og demokratisk spiselig modus vivendi. Netanyahu har allerede ymtet frempå at reformen skal «mykes opp» noe, og at han vil lytte til mot-forslag.

Men i skrivende stund synes presidentens og andre forsonende stemmer temmelig forgjeves. Justisminister Yariv Levin forsikrer at han ikke kommer til å bremse eller nøle et øyeblikk med å fremme lovforslaget til første behandling i Knesset, allerede til uken, og dernest sluttbehandle reformen før vintersesjonen i Knesset avsluttes i begynnelsen av april. Hvilket i så fall vil bety at reformen vil bli vedtatt i begynnelsen av mai. Problemet er også at Israel ikke har en grunnlov i ordets norske forstand. De såkalte Basic Laws ble vedtatt i Knesset i 1992 med 32 mot 21 stemmer, et altfor knapt flertall til å ha virkelig forfatningsmessig tyngde.

At frontene i israelsk politikk i øyeblikket synes beinharde og kompromisser fraværende, illustreres av tidligere statsminister Ehud Baraks omtale av Netanyahu som «Hitler» og president Herzogs forsoningsforsøk som den Chamberlain forsøkte kontra nevnte diktator. Det svekkede arbeiderpartiets leder i opposisjonen, Merav Michaeli, advarer mot Herzogs forsoningsforsøk: «Når Israels demokrati er i vektskålen, må vi ikke nøle og ikke gå med på noen diskusjoner om det». Zahav Galon, leder for ytre-venstrepartiet Meretz, sier det om mulig enda klarere: «Vi diskuterer ikke med bøddelen om hvor langt repet skal være».

Det sies at det er en svakhet å uttrykke vilje til kompromiss i Midtøsten. Deri ligger, tross alt, et velbegrunnet håp om at alle involverte parter likevel følger president Herzogs formaning om å «trekke pusten og tenke oss om». Som israelerne alltid har gjort ved kritiske veivalg.

Peter Beck har i mange år arbeidet som utenriksjournalist i og for Stavanger Aftenblad og Aftenposten.

Han bor i Israel og vil skrive for Document. Vi er glad for å få ham på laget.

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!