Det segregerte Oslo: – Litt tabu, sier rektor

– Det er lettere å kalle noen hore på en skole der flertallet har utenlandske foreldre, sier en forsker til Aftenposten. En anonym rektor på en av byens mange videregående skoler uten etnisk norske elever sier det slik: – Det er mer delt enn noen gang. Og slett ikke integrerende. Men det er underkommunisert og litt tabu å snakke om.

Det fargerike fellesskapet nesten alle hyllet og kanskje drømte om på 1980- og 90-tallet, lar vente på seg, opplyser Aftenposten i en «søndags-koseartikkel» med overskriften Ikke helt fargeblinde. Dette er en innlysende sannhet for dem av oss som ferdes på begge sider av den segregerte hovedstaden, selv om byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i et leserinnlegg i Aftenposten samme dag hevder at byer er tolerante og rause.

Like barn leker ikke best

Artikkelen blir nok lest av byrådsleder Raymond og hans meningsfeller som i årevis har bejublet innvandringen til Norge, men det er åpenbart at de ikke har forstått sannhetsgehalten i mellomtittelen ovenfor. Vi kunne like gjerne ha valgt det engelske ordtaket birds of a feather flock together, se bare hva innvandrerungdommen forteller:

Tilbake i klasserommet på Kuben er det flere enn Niamet som foretrekker venner som er «utlendinger» – et begrep de bruker om seg selv.

– Jeg vil holde meg til mennesker jeg er trygg med, sier Fatima Arfan, med pakistanske foreldre og barndom i Italia.

– Hvem er du trygg med?

– Folk med min kulturelle bakgrunn, som dem i klassen. Vennene mine er utlendinger. Og Ella, da, ler hun, og snur seg mot det eneste blonde hodet.

Will Wani, født i Norge, med røtter i Sør-Sudan, rekker opp hånden.

– Jeg føler meg som utlending. Og det er fint å være sammen med folk med de samme erfaringene. Som har gått gjennom det samme, sier han.

Og tilføyer:

– Hvis pakistanere og srilanker henger sammen, handler det om tilhørighet. (Aftenposten)

Den todelte kuben

Kuben videregående skole er Oslos største og Norges dyreste videregående skole, med over 1800 elever. Den ligger i Kabelgata på Økern, delvis på det gamle anlegget til Standard Telefon og Kabelfabrik (STK) – en gang en av Oslos desidert største arbeidsplasser, med over 4000 arbeidere. I dag er det ikke noe standard over skolen, og det er heller ingen klassisk kube med 8 hjørner og 12 sidekanter, men en mastodont av et byggverk med en segregert elevmasse, som i resten av Oslos skoler. Aftenposten skriver at 50 av Oslos grunnskoler har et flertall av elever med annet morsmål enn norsk. Samtlige ligger på østkanten. Skillet, segregeringen, vises også når det gjelder byens videregående skoler:

Tallene er basert på elevenes egenrapportering av morsmål. Kilde: Byrådsetaten for oppvekst og skole, Oslo kommune.

Elevene på Kuben har som ungdom flest lett for å le av det meste, også det alvorlige:

– Jeg fikk min aller første norske venn her i klassen: Ella!

Saya Halmat smiler mot den blonde jenta på første rad. Mens hele klasse 2stb på Kuben videregående skole ler godt av betroelsen.

Et stort flertall på skolen har en annen familiebakgrunn enn norsk. I denne klassen er bare to «etnisk norske».

Saya er ikke den eneste som knapt har «helnorske» venner etter ti år i norsk grunnskole.

– På Rommen, der jeg gikk, var ingen norske. Så jeg synes det er veldig mye mangfold her, ler hun. (Aftenposten)

Etnisk klumping

Lattervekkende er ikke et ord som passer på de voksne som er intervjuet i saken. «Begredelig» passer bedre, og da ikke bare fordi Aftenposten fikk flettet inn et «hen»:

En erfaren lærer på en annen skole med svært høy minoritetsandel mener forestillingen om en «fargeblind» generasjon er en ren klisjé.

– Elevene er utrolig opptatt av farge og etnisitet. Det er en slags aksept mellom gruppene. Men de «klumper seg» etnisk.

– Er det et problem?

– Vi kan lage gode samfunnsborgere uten etnisk norske elever. Men vi får en opphopning av både det flerkulturelle og svak sosioøkonomisk bakgrunn. Det handler mye om klasse, sier hen – og tilføyer:

– Skolen burde vært et sted der man møtes på tvers av alt dette.

Drabantby eller drabantbygd?

Aftenposten har også intervjuet Monika Rosten fra Oslo Met, som i mange år har forsket på flerkulturelle i Oslo. Siden hun også kanskje har vært litt fargeblind i sin forskning og omtale av segregeringen, kan det passe å minne om hva hun beskrev i artikkelen Furuset – drabantbygd med ghettostempel. Artikkelen var sponset av hennes arbeidsgiver, Oslo Met, og sto på trykk i januar 2015.

– Bildet av Furuset som en liten, varm og trygg drabantbygd hvor alle kjenner alle, går igjen i mine informanters beskrivelser av stedet. (Forskning.no)

Året etter var hun enda mer rosende og positiv overfor bydelen Furuset.

– Dere har de fineste ungdommene i hele byen. Men jeg opplever også at det er mye sårhet i ungdomsmiljøet, mener Rosten. (Akers Avis Groruddalen)

I 2023 er Rosten litt tydeligere på at det finnes problemer:

Monica Rosten på NOVA har forsket mye på ungdom i Oslo. Ifølge henne skiller ikke barn i innvandrertette bydeler mellom venner. Utfordringen er at det ofte er få etnisk norske å bli venner med.

Men når fenomener som alkohol, russetid og «ligging» dukker opp, øker avstanden.

– Det blir veldig tydelig på videregående skoler. De med religiøs identitet finner hverandre, sier hun.

– Og det preger valget av venner?

– Det er vanskelig å være den ene i klassen som ikke får drikke alkohol. Og det er lettere å kalle noen hore på en skole der flertallet har foreldre som ikke er fra Norge.

Alkohol eller hasj – bønn eller machete?

At norsk ungdom har et annet drikkemønster enn flerkuturelle barn flest, er vi ikke i tvil om. Alle som drister seg inn på en buss til Oslo sentrum en fredags- eller lørdagskveld, vil kunne få bekreftet det.

At alkohol og «ligging» forsterker religiøsiteten, er dog en viktig observasjon som norske foreldre bør ta til seg. Politikerne burde også gjøre noe med det, men så lenge de lener seg til islamister for å forstå hva som skjer, er det nok bedre om norske foreldre tar større ansvar for sine egne barn.

Aftenposten styrer behendig utenom to av de største elefantene i byens gater:

Volds-bruken: Politiets egne tall og undersøkelser viser til fulle at volden øker mest i Oslo øst (Se: (Ny rapport: Kriminaliteten øker igjen blant de yngste på Oslos østkant, Aftenposten 07.01.22). Legg så til domstolenes og/eller skolenes uhørt lave straffenivå overfor «sårbare barn med en annen kultur», godt dokumentert av kollega Øyvind Thuestad, senest i dag, mandag, så skjønner alle at Aftenposten lager en «søndags-koseartikkel».

Dop-bruken: Uten å ha tatt meg bryet med å finne offentlig tilgjengelige tall, vil jeg på bakgrunn av egne observasjoner over flere år påstå at bruken av narkotiske stoffer er nokså jevnt fordelt mellom norsk og flerkulturell ungdom, men når det gjelder import og salg, er jeg ikke i tvil om at de ressurssvakeste, altså skoletaperne fra de flerkulturelle «drabantbygdene» er i flertall.

Oslo kommune forsøker for tiden å finne en ny inntaksmodell for videregående skoler. Den nye modellen kan bli basert på etnisitet og kjønn. Det skaper reaksjoner (se NTB/Document). Søndag skriver Aftenposten dette:

Men simuleringer av den nye modellen viser at utslagene for «etnisk miks» blir små. For noen av de typiske «innvandrerskolene» vil andelen minoritetsspråklige faktisk øke.

En av elevene Aftenposten har snakket med, tror det ville vært bedre med litt miks, men legger så til:

– Når vi søker jobber og møter folk fra den andre siden av byen, kommer nok mange til å oppdage en helt annen kultur.

Den kulturen må det gjøres noe med, men det spørs om byrådslederen eller hans nye taleskriver, Hege Ulstein, har forstått det. Søndagens leserinnlegg med tittelen Alle vil ha boliger, men ingen vil ha naboer, lister opp en rekke utfordringer innvandringen og befolkningsøkningen til Oslo har skapt.

De siste 20 årene er det blitt 200.000 flere innbyggere i Oslo. Folk vil bo i by. I by bor vi tett. Vi lærer av hverandre, utfordrer hverandre, støtter hverandre. Byer er mulighetsarenaer hvor folk kan oppfylle drømmene sine. Være seg selv. Være prangende, være usynlige eller noe midt imellom. Men byer i vekst er også fulle av utfordringer og paradokser.

Det er langt mellom godbitene i dette innlegget, men legger vi til hele sitatet som vi brukte først i denne teksten, gir kanskje Raymond og Heges leserinnlegg en pekepinn om tilstanden i Oslo:

«Byer er tolerante, rause, men kan også være harde og grå.»

Ikke helt fargeblinde (Aftenposten – betalingsmur)

Les også: