Jean-François Millet (1814–1875), «Såmannen». Walters Art Museum, Baltimore.

⁴ Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:
⁵ «En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. ⁶ Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. ⁷ Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. ⁸ Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»
⁹ Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. ¹⁰ Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal
 se, men ikke se,
 og høre, men ikke forstå.
¹¹ Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. ¹² De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. ¹³ De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. ¹⁴ Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. ¹⁵ Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

Lukas 8, 4–15

Dagens søndag kalles såmannssøndag, og uten å skape kunstige forbindelser så slår det meg: Hvorfor synes så mange av dagens politikere å trives i løgn og kaos?

I kristne kretser sier vi at det tar bare én generasjon å avkristne et folk, og mye tyder på at vi er der nå. Elever i norsk skole kan svært lite om kristen tro. Det gjelder alt fra dogmatikk til generell bibelkunnskap. Det som var alminnelig kunnskap for en generasjon tilbake, er forduftet fra vår felles hukommelse og referanseramme.

Troen er ikke lenger et offentlig anliggende, den er fortrengt til det private rom. Jeget har overtatt definisjonsmakten, dette jeget søker en stadig bekreftelse på egen identitet, og våre politikere følger etter. I Vesten har identitetspolitikk blitt menneskerettigheter og overtatt som lovens normative utgangspunkt.

Vi står foran flere jubileer knyttet til kirke og nasjon i årene som kommer. I 2024 vil både kristenrettens, og dermed også kristendommens, tusenårsjubileum markeres. Samtidig er det 750-årsjubileum for Magnus Lagabøtes Landslov. Men skal de bli mer enn bare jubileer?

Gud har ingen barnebarn, bare barn, og hver ny generasjon må vinnes. Som sivilisasjon kan vi ikke hvile på hva fortidens generasjoner en gang gjorde. Vi snakker ofte om hva som skjedde da Norge ble kristnet, da det norske folk var god jord og tok imot, men vi liker ikke å snakke om hva som skjer når samfunnet vårt avkristnes. For når omvendelse fører til en gjennomgripende endring i mentalitet hos et helt folk, hva da når troen forsvinner?

I et intervju med avisen Dagen peker professor i rettshistorie Jørn Øyrehagen Sunde på den avgjørende betydningen kristen tro fikk for virkelighetsforståelsen til det norske folk.

Han er opptatt av at det som har gjort Norge til en nasjon og nordmenn til nordmenn, ikke bare ligger i middelalderens norske lovgivning, men også i den troen som inspirerte lovgiverne. Det er påfallende hvor stor betydning våre ledere hadde da vi som nasjon endret kurs.

Øyrehagen Sunde mener at selv velferdsstaten har sin bakgrunn i en norsk middelalderlov, og sier til Dagen:

Velferdsstaten ble ikke funnet opp i middelalderen. Men at det både finnes en rent faktisk og en idehistorisk linje fra dagens velferdsstat tilbake til middelalderen, det er klart.

Han mener at denne linjen kan strekkes helt tilbake til innføringen av kristenretten – en norsk lov som regulerte de åndelige spørsmålene. For med innføringen av kristenretten i 1024 ble omsorgen for de vanskeligstilte i samfunnet satt i system.

På en måte kan du dra en linje fordi det fattigsystemet som ble innført på 1200-tallet sto ved lag helt frem til 1900, da det ble avløst av nye politiske tiltak. Selv om det var store endringer i fattigvesenet på 1700-tallet, var grunnstrukturen den samme.

Men kristenretten bidro også til å endre holdningene i samfunnet. Og gjennom den ble omsorgen for de fattige en del av verdigrunnlaget vårt. Et verdigrunnlag som vi ikke lenger er bevisst.

Øyrehagen Sunde mener at kristenretten endret den praktiske hverdagen og vanene til folk, og den endret tankesettet.

Kristenretten regulerte i hovedsak tre områder. For det første gjaldt det innbyggernes og kirkens plikter ovenfor hverandre. Det andre gjaldt innbyggernes forhold til Gud, hvordan skulle man leve som kristen? Det var leveregler, rett og slett. Det siste var rene verdiregler.

En av kirkens store suksesshistorier er hvordan den klarte få slutt på barneutsettinger, dvs. at faren i familien hadde rett til å ta livet av barn han ikke ønsket ved å sette dem ut i skogen (en skikk vi blant møter i sagaen om Gunlaug Ormstunge). Kristne familier ble dermed større, og de tok vare på jentebarn.

Mens jenter i flere andre kulturer ble en byrde og en kostnad, ble de i den kristne kulturen farens øyenstener.

Men noe av det viktigste som fant sted ved kristningen, var at samfunnet ble bygget på en forståelse av plikt, og at folket fulgte sine plikter, et system som springer ut fra en kristen lære om synd – at mennesket er ansvarlig for sine handlinger.

Magnus Lagabøte følte seg nært knyttet til fransiskansk teologi, det var hos dem han fikk sin teologiske utdannelse, noe som sannsynligvis er årsaken til at vi i 1274 fikk en lovbok som går veldig langt i å ta oppgaver som kirken normalt hadde tatt.

Teologien var radikal. Den er radikal nettopp når gjelder å ta seg av de fattige, og det var dét kongen gjorde. Omsorgen for de fattige var normalt kirkens oppgave. Men under Landsloven ble dette gjort om til kongens oppgave.

Det vi med sikkerhet kan si, er at kristningen førte til en radikal samfunnsendring.

Vi kommer derfor ikke utenom det store spørsmålet. Hvor vil et samfunn som vårt, som ikke bare slutter å tro, men som i tillegg har en ledelse som aktivt avviser Guds bud i sin lovgivning, ende opp?

Utviklingen går fort, og vi kan ikke unngå å legge merke til hvordan løgn og konformitet i stadig større grad dominerer politikk og samfunnsliv. Kristningen førte til radikale samfunnsendringer, men dersom vi avviser disse endringenes etiske utgangspunkt, er det ingen grunn til å tro at vi får beholde fruktene av den. Den løgnen og det kaoset vi opplever i vår tid, er nemlig ikke en frukt av kristen tro.