Hanne Skartveit, politisk kommentator i VG, forsøker å flørte med oljetilhengerne, men klarer ikke helt å gi slipp på det grønne skiftet. I en kommentar i VG viser hun hvor marinert i det grønne skiftet den politiske og mediale eliten virkelig er.

Skartveit innleder bra, med overskriften: Klart vi må ha olje!

Dette vet jo selvsagt alle oppegående mennesker, helt uten hjelp fra en politisk kommentator i VG. Men det var med et visst håp jeg åpnet artikkelen. Og det starter ganske bra.

Strømmen splitter regjeringen. Og splittelsen går tvers gjennom Arbeiderpartiet. Hvordan Jonas Gahr Støre skal greie å ro dette i land frem mot Ap’s landsmøte i mai, er ikke lett å se.

Ap’s landsmøte i mai kan bli en ren politisk borgerkrig, men trolig dukker det vel opp noen nye anklager mot Giske i god tid før mai. Uansett: Ap er på vei mot stupet, og alle forstår hvorfor.

Støre har til og med innrømmet at han kunne ha stanset eksporten, men han valgte å være solidarisk med EU. Skartveit lander etter hvert i det samme, håpløse sporet.

Men først kommenterer hun Energikommisjonen, som Øystein Steiro Sr. kalte et bestillings­makkverk.

Dens viktigste anliggende er at vi må sørge for at vi har nok energi i fremtiden. At vi har nok strøm, rett og slett. For dét er ikke selvsagt. Norge kan gå mot et energiunderskudd allerede i 2027 hvis ikke vi bygger ut mer.

Seriøst? Vi trenger selvsagt energi, men trenger vi virkelig elektrifisering av sokkelen, snømåking, transportsektoren, ferger og fly? Skartveit er så indoktrinert av det grønne hysteriet at dette ikke er oppe til diskusjon.

Vi trenger EU, også i energipolitikken. Fordi vi tidvis trenger strøm fra Europa.

Har ikke Skartveit noen kontakt med virkeligheten? Vi importerer minimalt med strøm og maksimalt med høye strømpriser fra Europa. Vi trenger ikke EU, men EU trenger oss! Ikke egentlig strøm, men gass (vi eksporterer omtrent 500 ganger så mye energi i form av gass enn som vannkraft gjennom kablene).

Riktignok har vi opplevd korte perioder med høye strømpriser tidligere år. Men at strømprisen blir høy en singel måned, kan de fleste tåle. At strømprisen tidobles og forblir skyhøy for all fremtid, dét er noe helt annet.

Vi trenger venner og allierte i urolige tider. Å kutte i strømmen til EU-land som også sliter akkurat nå, kan slipe ned den velviljen vi trenger fra resten av Europa.

Disse velvillige europeerne, våre «venner og allierte», som ville sette et pristak på norsk gass, siden vi tjente så mye på de høye gassprisene?

De brydde seg ikke om norske skattebetalere som ble flådd levende av en energikrise skapt av Merkel og hennes allierte (som inkluderer norske politikere). Ingen europeere har vel tilbudt å støtte stakkars Norge nå, ettersom Oljefondet har stupt i verdi med over 1600 milliarder på ett år.

EU-presidenten mener Norge har ansvaret for at europeere blir fattige

EU skal beskytte oss mot USAs proteksjonisme, skriver Skartveit. Derfor bør vi smiske med EU. Med andre ord: Vi må ofre våre egne bedrifter, som går mot rekord i konkurser, og våre egne forbrukere, som blir fattigere og fattigere.

Bare EU kan redde oss, antyder Skartveit. Det virker nokså merkelig å tro at EU kan redde oss når de ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Energikrisen fører til at det blir dyrere å drive industriproduksjon i Europa.

Selvsagt, men det kunne gitt Norge en enorm konkurransefordel. Våre politikere var bare ikke opptatt av å velge fremskritt for nasjonen. Vi skal jo tross alt redde verden, som Rainer Prang skrev nylig.

Det er bred enighet om at vi trenger mer strøm i Norge. Vi finner ikke den samme enigheten når det gjelder utvinning av olje og gass. Særlig ikke olje.

Nei. Vi har nok strøm, i de aller fleste år. Billig strøm, for de av dere som har lest en historiebok eller husker den gylne tiden før kabelhelvetet.

Vi har enormt med ren vannkraft, og i tillegg har vi gass og olje som vi ikke bruker. Private ønsker å starte kjernekraft uten statlige subsidier. Men politikere liker ikke usubsidiert industri. Hva skal næringsminister Vestre leve av da?

Verden trenger energi – av ulike slag. Det må være nok.

Dette fortjener en gammel klassiker: No shit, Sherlock!

En verden uten nok energi skaper også klimakriser.

Klimakrise må vel nevnes for at Skartveit skal få månedens bonus.

Så kommer Skartveit med et godt poeng, slik at vi får puste litt.

Det vi må diskutere, er om vi virkelig ønsker at fremtidens behov for olje og gass bare skal dekkes av autoritære stater som kan utnytte sine posisjoner som dominerende i markedet.

Hun nevner blant annet Tyskland, som gjennom Merkels hodeløse Energiewende gjorde Tyskland avhengig av russisk gass. Men hva med våre politikere, som frivillig gjorde oss avhengig av europeiske strømpriser? Dette nevner ikke Skartveit.

Dette har mange av oss sagt på inn- og utpust i mange år: Hvis Norge kutter ut all oljeproduksjon, så økes den bare i Russland, i Opec-landene og i andre regimer som neppe er de største forbildene for tiden.

Men Skartveit fortsetter i det samme sporet, med antagelser hun neppe kan verifisere.

Det grønne skiftet er avgjørende for verdens fremtid. Det er det bred enighet om.

Hvor bred er egentlig denne enigheten? I VGs redaksjon er den sikkert bred. Men hvor interessert er vanlige folk i å la seg ruinere av denne grønne utopien? Meningsmålingene til regjeringspartiene tyder på at enigheten ikke er så stor.

Det vil bli utviklet batterier som kan lagre energi etter hvert.

Batterifabrikker er en av disse strømslukene som vil koste Norge milliarder av kroner i subsidier, og min kollega Kent Andersen har skrevet masse om hvor dumt dette egentlig er.

Batterifabrikk på Mo: Industrieventyr eller bare eventyr?

Både Ap og Sp har vært garantister for en ansvarlig, balansert og langsiktig oljepolitikk. Nå kan det være i ferd med å endre seg.

Ap og Sp er i ferd med å splittes innvendig på grunn av den håpløse energipolitikken de har videreført fra Solberg & co. Ansvarlig og balansert er blitt fremmedord for Støre, og Vedum er mer opptatt av sin magiske kalkulator.

For å markere at hun fortsatt trygt oppholder seg i det gode, venstrevridde selskap for norske journalister, klarer Skartveit følgende setning mot slutten.

Det er synd dersom også dette skal bli et felt der skillelinjene i politikken blir skarpe mellom høyresiden og venstresiden. Når FrP blir den ivrigste forkjemperen for oljebransjen, så ivrig at bransjen selv kan føle det blir litt mye, og ganske klamt, er det ikke bra.

Her er det mye å kommentere på noen få linjer.

For det første: Her antyder Skartveit at FrP er det eneste partiet som kan kalle seg en høyreside i norsk politikk. Jeg er ikke uenig, selv om jeg personlig anser FrP for å være altfor sosialdemokratiske og altfor innvandringsliberale til at jeg regner dem som konservative.

For det er ingen egentlig splittelse, selv FrP skrev under på ACER, og Tord Lien var som olje- og energiminister ivrig etter å presse opp strømprisen, slik at vindkraft kunne bli «lønnsomt».

For det andre: Jeg bor i oljehovedstaden Stavanger og kjenner masse folk som jobber i oljebransjen. De bryr seg om å beholde jobbene, og føler det absolutt ikke «klamt» om de får støtte fra et parti de vanligvis ikke stemmer på. Selv Mímir Kristjánsson fra Rødt får slengt noe kred etter seg fra oljearbeidere som aldri ville vurdert å stemme blodrødt.

Skartveit avslutter:

Norge er tjent med en forutsigbar og fremtidsrettet energipolitikk. Vi kan ikke bare være opptatt av nasjonale utslipp. Tvert om. Vi må forstå at vår olje og gass går inn i verdens totale energimiks. Det gir oss et ansvar for mer enn oss selv.

Vår energipolitikk er forutsigbar og fremtidsrettet, men dessverre i feil retning. Fokuset på det grønne skiftet vil ruinere oss hvis ingen får stanset galskapen.

Kun politikere som vil elektrifisere sokkelen, og som vil gjennomføre det komplett sinnssyke prosjektet ved Melkøya, er opptatt av nasjonale utslipp. Absolutt alle andre skjønner at begge disse to klimatiltakene bare er et pengesluk som trolig har negativ klimaeffekt, og at Norge ikke lever under en nasjonal atmosfære som stopper ved grensen.

Og hvorfor i all verden skal «vi» alltid ta ansvar for alle andre enn oss selv? Hva med å lytte til Jordan Peterson og rydde vårt eget rom først? Det er nok å ta av i vårt skakkjørte land.

Jeg sliter faktisk nok med å bare ta ansvar for én person (meg selv), og tviler sterkt på at Vestre, Vedum og Støre har evner til så mye mer.

Men den dagen jeg får ånden over meg, skal jeg rydde rommet først, før jeg forsøker å redde verden.

VGs kommentatorer har tydeligvis større ambisjoner enn meg.

Les også:

Astrid Meland i VG har sett lyset, rett før jul

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!