Stillbilde; Human Rights Service (HRS) / YouTube.
Den 5. februar klokken 10:40 for nøyaktig ti år siden skulle jeg ha vært død, da en utsendt fra den islamske staten (IS) prøvde å skyte en kule i pannen min. Men siden jeg til manges ergrelse fortsatt er blant de levende, tillater jeg meg å markere dagen med en whisky av god kvalitet.
På sånn en dag kan man ikke unngå å tenke over om balladen var verdt det hele, og hva slags behagelig liv jeg kunne ha hatt hvis jeg hadde gjort det man forventet av en universitetsutdannet historiker. Nemlig å finne på forklaringer om at islam var fredens religion, at den muslimske masseinnvandringen var en berikelse, og at enhver som mente noe annet, var et muggent kjellermenneske.
Og jeg må erkjenne at det er gått bra med det overveldende flertallet av akademikere, journalister, prester og politikere som utbredte slike anskuelser. I den utstrekning de ikke ligger under torven, opptrer de stadig som høyt aktede og velsituerte samfunnsborgere med usvekket lyst til å preke moral for de enfoldige.
De onde som fikk rett, er også utskudd i dag, mens de gode som tok feil, fortsatt soler seg i berømmelsens lys. Det får så være at det er blitt underlig stille når det gjelder profetens lykksaligheter, men så har de andre prekener å holde – om klimaet, hvitt overherredømme, kvinners usle vilkår, de 117 kjønnene og den grusomme høyrefløyen.
Ikke bare ramler tomme tønner mest, de flyter også alltid på overflaten.
Hvem vet? Gitt at jeg skriver sånn noenlunde, kunne jeg kanskje ha blitt til noe hos Politiken, hvis jeg hadde forstått å innrette meningene mine etter tidens krav.
Det har jeg ikke kunnet, og det betrakter jeg som en større seier end seieren over den uheldige morderen.
Skål!
Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!
