«People will think what I tell them to think» er en av de minneverdige replikkene fra Charles Foster Kane i «Citizen Kane» (1941) av Orson Welles (t.v.), som også spilte hovedrollen som aviskongen i filmen. Visse ting har ikke forandret seg siden da. Foto: Alexander Kahle / RKO Radio Pictures / Wikimedia Commons.

Mens Moskva sprer «sort propaganda» som få i Vesten leser, er vår egen nyhetsformidling «grå», det vil si løgn blandet med rykter, sensur og halvsannheter. Som analytiker Marwan Bishara i Al-Jazeera skrev under overskriften «Western media and the war on truth in Ukraine»:

Hvem som vinner i Ukraina, avhenger av hvem som snakker. Selvsagt sier Russland at de vinner, mens USA sier at Ukraina vinner, takket være standhaftig motstand og vestlige støtte.

Vi kan neppe stole på Russland. Det liberale Vesten har større troverdighet ettersom det der er åpnet for en fri og uavhengig journalisme. Men i virkeligheten, som den kinesiske militærstrategen Sun Tzu sa, all krigføring er basert på løgn og bedrag.

Begge sider sprer sine selektive fakta og myter, mens de sensurerer motstanderens. Dette fordi partene må opprettholde inntrykket av fremgang på slagmarken, for på den måten å rettferdiggjøre de kostnadene i blod, menneskeliv og penger som krigen fører med seg. Begge sider må lovprise offentlig besluttsomhet om leveranser av våpen og ammunisjon, et mål som så langt har utelukket enhver seriøs innsats for en diplomatisk løsning.

Mens russiske medier har lite eller intet annet valg enn å etterplapre den offisielle linjen, har vestlige journalister et valg. Men de velger isteden å stole på Nato og Pentagons rapporter, uavhengig av hvilke intensjoner som ligger bak.

Frivillig tvang

Hva er verst, å bedrive propaganda under tvang eller å gjøre det frivillig? Som Aftenposten, NRK, VG, TV2 etc. gjør. Eksempler: Voldtekt av gamle damer og spedbarn, sprengning av Nord Stream, Natos løfter om «no inch east», USAs intensjoner med krigen, fjerndiagnoser av Putins psyke, hets av Putin-Versteher samt kansellering av innlegg med avvikende perspektiv.

I Manufacturing Consent beskriver Noam Chomsky hvordan media ser det som sin oppgave å styre den hodeløse flokken i ønsket retning: evig krig, mer våpen, flere døde, inntil Russland en dag forhåpentligvis ligger K.O. Ukraina kan ofres på stormaktenes sjakkbrett. Dissidenter tolereres så lenge de holder kjeft.

Under overskriften «Journalismen har ikke lenger samme autoritet som for 20 år siden» forteller journalistikkprofessor Michael Haller om medias krise. Særlig innen utenrikspolitikken synes mange lesere at de såkalte redaksjonsstyrte, landsdekkende avisene gjengir det som til enhver tid er regjeringens mening, som om det hersker en stilltiende enighet om utenrikspolitikken.

Media og demokrati i krise

«Russlands krig mot Ukraina er en stresstest av det norske ordskiftet», skrev Ingrid Vik og Kristian Berg Harpviken fra PRIO i en kronikk i Aftenposten. De to ga uttrykk for at krig og sikkerhetspolitikk var kompliserte greier og at politiske veivalg ville ha dramatiske konsekvenser for folk flest. «Nettopp derfor er et bredt offentlig ordskifte så viktig.»

Etter deres mening var den store samtalen om veivalg fraværende. «Norsk offentlighet har siden krigens oppstart vært preget av ideologisering, sterke følelser og høy moralsk sigarføring. Vi ser en personfokusert debatt med gjensidige anklager og en mediedekning preget av øyeblikks- og følelseslogikk.»

Harpviken og Vik sa ikke et ord om Putin. Derimot ønsket de et konstruktivt ordskifte der debatten ble ført med kunnskap og argumenter, ikke fraser som at dette var en krig mellom det onde og det gode. Eller at Ukraina kjempet «vår» krig. Tvert om, slike slagord styrte samtalen inn i en blindgate som gjorde det vanskelig å finne veien ut og muligheter til fred.

Rare meninger

Om noen skulle ha forhåpninger om en konstruktiv Ukraina-debatt, kom de seg raskt ned på bakken. For Aftenpostens Andreas Slettholm sørget både for ved og bensin til heksebålet: «Det skal være vanskelig å ha rare meninger», skrev han, og belærte kronikkforfatterne om at det ikke var grunn til bekymring, andre fikk jo slippe til.

Han nevnte i fleng Tormod Heier, Julie Wilhelmsen, Kai Eide, Pål Steigan og Glenn Diesen, og hintet samtidig at disse sto for pussige, merkelig og høyst kontroversielle meninger. Dessuten skulle det koste å mene noe utenom det vanlige. Hallo! Spør Diesen, Steigan, Wilhelmsen og Heier hvilken pris de har måttet betale for å benytte seg av det frie ord.

Slettholms artikkel høstet ikke de vanlige «one-linere» med jubelrop, derimot kommentarer som:

• Jeg er en av dem som ofte har avvikende meninger. Problemet er at disse ofte sensureres bort. Aftenposten og andre store norske aviser lar i liten grad avvikende oppfatninger komme på trykk, også de som åpenbart har livets rett.
• Aftenposten sletter i kommentarfeltet dersom innskriver har avvikende oppfatning. Selv om innlegget ikke bryter noen debattregler. Det har skjedd meg gjentatte ganger. Til og med her, dette er andre gang jeg legger inn denne kommentaren! Jeg måtte sende en ekstra e-mail til Aftenposten for å få inn innlegget. Hvorfor er det slik?
• Mange oppegående mennesker får med seg at meningsmangfoldet i norske medier er labert.
• Påfallende at en representant for en avis som bedriver sensur i stor grad, taler varmt om at det må være plass til andre meninger enn dem avisen står for.
• Slettholm har med all tydelighet ingen ide om hvordan hans egen avis opererer.
• Å våge å pirke borti den etablerte sannhet om USA og Natos gode hensikter, blir en krevende øvelse. Forsøk på å forstå Russlands verdensbilde, eller kritisere Nato, dømmes nedenom og hjem av den felles, vestlig orienterte opinion.
• Problemet for mindretallet er ikke å bli saklig motsagt, men personkarakteristikkene og den moralske nedvurderingen av dem som ikke følger flertallet. Julie Wilhelmsen har for eksempel fortalt at hun blir omtalt og baksnakket som tilhenger av Putin bare fordi hun har forsøkt å formidle andre perspektiver på Russland og bakgrunnen for konflikten.

Medias motvilje mot å belyse konflikten i Ukraina minner om han som ikke torde skru på lyset av angst for å se alt rotet på rommet. Eller for å si det på en annen måte: Demokratiet dør i mørket.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!