Andelen briter som ønsker å øke støtten til Ukraina er mer enn halvert på under et år. Britene var ivrige etter å støtte Ukraina etter invasjonen 24. februar i fjor. En måned etter angrepet mente over halvparten av velgerne at regjeringen burde gjøre mer.

Det var etter at den britiske regjeringen hadde frosset eiendelene til russiske banker, forbudt Aeroflot å lande i Storbritannia, og innført sanksjoner mot Putin og hans regjering. Velgerne ønsket flere sanksjoner, selv om det kunne skade økonomien.

Men nå faller viljen til å øke støtten. En ny YouGov-undersøkelse viser at kun 24 prosent av britene mener at man bør gi mer støtte til Ukraina, skriver historieprofessor Steven Casey i The Spectator. Hva skyldes dette?

We’ve given it tanks. Should we now send jets?

Demokratiske regjeringer finner det ofte vanskelig å opprettholde støtten til krig, spesielt når det innebærer at man må ofre noe, skriver Casey. Men historien viser at myndigheter kan bremse eller stoppe nedgangen i viljen til støtte.

What academics like me call the ‘elite discourse’ is critical in determining public attitudes towards war.

«Elitediskurs» betyr at folket følger det makteliten sier. Siden nesten alle politikere og de aller fleste medier argumenterte for mer og mer støtte til Ukraina, så ble dette også folkets mening.

Boris Johnson fokuserte på at Russland hadde «angrepet et vennligsinnet land uten noen provokasjon og uten noen troverdig unnskyldning». Opposisjonsleder Keith Starmer fordømte Putins «bandittstyre» og støttet regjeringen fullt ut.

Samtidig gjenopprettet Labour sin fulle støtte til Nato, noe som har vært litt av og på de siste tiårene.

Elite consensus often depends on the reason the war started in the first place.

Men denne konsensusen bør ikke tas for gitt. Putins propaganda har virket siden starten av krigen, skriver Casey.

Before the invasion, they gained some traction in intellectual and political circles in Britain and America by saying that Nato’s post-Cold War enlargement had provoked the Kremlin.

Dette er en merkelig setning av Casey. At Russland lot seg provosere av Natos stadige utvidelse mot øst er velkjent. Man kan selvsagt mene at russerne ikke burde latt seg provosere. Men beskjedene fra russisk side har vært tydelige, og Nato har brutt uttalte løfter.

Casey nevner ikke at Ukrainas propaganda også har vært massiv. Slik er det i krig, krigens tåke vinner det første slaget.

John Mearsheimer: Vesten har hovedansvaret for at det er krig i Ukraina

For å opprettholde britenes støtte til at man involverer seg i krigen i Ukraina, må elitene fortsette å presse oppmerksomheten mot starten av krigen, og bruke enkle argumenter, skriver Casey.

Jeg tror han undervurderer hvor svekket tillit befolkningen har til sine myndigheter. Ingen klarer å stanse båtmigrantene, som bare vokser i antall. Som i USA, så fremstår Ukrainas grenser som viktige, mens egne grenser ignoreres.

Energikrisen og det grønne skiftet fører millioner av briter ut i fattigdom.

Det er fortsatt mange som er rasende på covid-politikken. I tillegg har britisk politikk fremstått som en ren komedie det siste året, og Sunak virker ikke å få til noe som helst etter over 100 dager som statsminister.

Dessuten er det merkelig å anta at man kan få britene til å ignorere alt som har skjedd i Ukraina etter krigsutbruddet. Tross alt er flere hundre tusen mennesker drept. Man kan ikke overse dette tragiske faktum.

Man kan heller ikke overse at stadig økende innblanding kan øke risikoen for at det ender i full konfrontasjon, i verste fall atomkrig.

The government also needs to make promises it can keep.

Dette fremstår jo nesten utenkelig i dagens woke- og WEF-infiltrerte politiske situasjon. Særlig siden det mangler konkrete, offentlig kjente planer. Hva er egentlig målet? Det eneste man hører er floskler, som at man skal støtte Ukraina «as long as it takes».

Også mange av britene er lei never ending wars, uten klare mål og uten en hederlig avslutning.

Casey minner om Winston Churchill, som i mai 1941 klart og tydelig ga britene beskjed om hva krigen ville koste:

– I have never promised anything or offered anything but blood, tears, toil and sweat, to which I will now add our fair share of mistakes, shortcomings and disappointments.

Dagens politikere forteller oss ikke hva prisen på støtten vil være, vi får ikke noe regnestykke på hvor mye flyktningene koster oss. Samtidig fortsetter masseinnvandringen fra ikke-europeiske land, både i Storbritannia, Norge og EU.

Den europeiske økonomien beveger seg mot stupet, og sanksjonene mot Russland fremstår mer og mer som selvskading. Det burde derfor være forståelig at viljen til å ofre enda mer for at land som betyr lite for de fleste vesteuropeere blir redusert.

Dette er ikke et argument, men en forklaring. Hvis du ikke har råd til å betale strømregningen, så vil man gjerne at regjeringen gjør noe med strømprisen, i stedet for å bruke all sin energi på et fremmed land. Dette er menneskelig, og burde være forståelig uansett hva man mener om at Nato involverer seg i krigen.

Mange av de som tilhører den såkalte eliten har god økonomi, og er ikke blant de som rammes hardest. Det samme så vi under pandemien, hvor laptop-eliten koste seg med full lønn og hjemmekontor, mens hardtarbeidende kokker og servitører gikk fra lav inntekt til arbeidsledighet og permitteringer.

Churchill skjønte noe vesentlig.

Sacrifices are only palatable if they come with a possibility that the world after the war will be a better place.

Men befolkningen i Europa preges av mismot og pessimisme, etter årevis med politikerskapte kriser. Hvorfor skulle plutselig noe bli bedre?

Det grønne skiftet har fortsatt stor støtte i disse elitene, men folket er i ferd med å gå lei. Dessverre virker det ikke som at ledende europeiske politikere har noen planer om å snu galskapen.

Innvandringspolitikken, covid-håndteringen og klimahysteriet fremstår som ren politisk galskap. Kanskje en ny form for galskap gjentar seg i Ukraina? Splittelsen og massepsykosen er i hvert fall synlig også i dette temaet.

Personlig har jeg et ambivalent forhold til dette spørsmålet. Som gammel offiser hyller jeg motet til de ukrainske soldatene, og fordømmer Putins invasjon. Det er ingen tvil om hvor ansvaret for krigen må plasseres.

Samtidig sliter jeg med å forstå hvordan vestlige politikere tenker, og hvorfor ingen snakker om fredsforhandlinger når tusenvis av mennesker dør hver måned.

Krigen i Ukraina kan vare i mange år, og hverken Putin eller Zelenskyj har så mange kompromisser å tilby. Skal britene (og vi) fortsette å øke støtten så vil prisen bli høy.

Det er selvsagt mange som mener at å øke støtten er det riktige å gjøre, uansett pris. De aller fleste forstår at det faktisk var Russland som invaderte, og selvsagt har Ukraina full rett til å forsvare seg mot en invasjonsstyrke. Det er også mange gode argumenter for å støtte Ukraina med våpen og andre ting.

Men prisen og målet bør være kjent, slik at vanlige folk kan gjøre seg opp sin mening basert på en relativ forståelse av virkeligheten.

If British leaders are tempted to channel Churchill, it should be to prepare the public for the probable stalemate to come – a stalemate that is likely to worsen Britain’s economy.

Samtidig må de understreke at verdiene som ble artikulert under andre verdenskrig er de samme som står på spill i dag: at selvbestemmelse og motstand mot kraftige territorielle endringer forblir avgjørende prinsipper å kjempe for, selv om kostnadene er høye, skriver Casey, som avslutter:

That’s how to sell a war.

Trolig vil ikke våre politikere oppfylle dette ønsket, siden de samme politikerne sa at strømkablene kun ville føre til noen få øres økning i strømprisen, og at ingeniører fra Syria ville gå rett i arbeid.

Hvis krigen tar slutt, så stanser neppe kravene til vår innsats. Ukraina må bygges opp, og det er ekstremt liten sjanse for at russerne vil ta regningen for dette.

Det blir nok oss vestlige skattebetalere som må betale. Tross alt må nok også Ukraina følge scriptet.

Build Back Better!

Les også:

Ukraina viser oss Vestens impotens, og at historien ikke er over

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!