Et av de mest urovekkende utviklingstrekk i vestlige samfunn er at skolepensumet i stadig sterkere grad blir brukt som redskap for å endre barns holdninger, meninger og verdier i en uheldig retning, mener den britiske sosiologen Frank Furedi. Omleggingen av skolepensumet sikter mot det Furedi kaller en resosialisering av skoleelevene, slik at de fjerner seg og tar avstand fra tradisjonelle oppfatninger av moral og verdier og erstatter dem med det skolelærerne mener er progressive (politisk korrekte) holdninger. I denne prosessen fjernes foreldrene mer og mer fra tradisjonen og arbeidet med å oppdra barn, og det overføres i stedet til institusjoner som skoler og barnehager.
Dette er en utvikling som har skutt fart særlig de siste årene, men grunnlaget ble lagt tidligere, av den amerikanske pedagogen John Dewey, i mellomkrigstiden, mener Furedi. Bestrebelsene på å resosialisere barn ved å bruke institusjoner, er ikke bare begrenset til den vestlige verden. Det pedagogiske budskapet til Dewey ble klart uttalt av den første lederen av Verdens Helseorganisasjon (WHO), kanadieren Brock Chisholm, som i 1948 skrev at: ”Verden trenger en ny slags samfunnsborger om menneskerasen skal overleve”. Denne nye samfunnsborgerens lojalitet må ikke være lokal, men global og løsrives fra nasjonal identitet, slik at samfunnsmedlemmene blir verdensborgere, påpekte Chisholm.
Og for å få dette til, må skoleelevene ”reddes” fra sine foreldre av lærere og eksperter. Det gamle skillet mellom rett og galt må avskaffes, og man må avlære elevene å felle dommer. Om noe er rett eller galt, ifølge denne tankegangen, avhenger av perspektivet. Furedi mener at opphevelsen av rett og galt i dag er blitt internalisert i anglo-amerikansk pedagogikk. Det å ikke skille mellom rett og galt, å ikke felle dommer, er i dag en grunnleggende verdi i skoleundervisingen i den anglo-amerikanske verden.
Det var særlig etter midten av 1990-tallet at foreldres evne til å oppdra barna sine ble et stridsspørsmål. Pedagoger proklamerte at dårlig foreldreskap og oppløsningen av familien tvinger skolene til å overta ansvaret for den sosialiseringen av barna som foregår i heimen. Tidligere skjedde overføringen av normer og verdier til barna gjennom foreldrene og det lokalsamfunnet som folk var en del av. Når lærere og pedagoger i dag overlater dette oppdraget til skolen, endres den sosialiseringen som før skjedde mellom foreldre og barn, og det gjør generasjonene fremmede for hverandre, mener Furedi.
Kjønn og biologi
Denne omleggingen av barns sosialisering er det Furedi kaller social engineering (sosial ingeniørkunst). Han mener at denne formen for sosial ingeniørkunst har fått en dynamikk i det siste tiåret som vi ikke har sett maken til. I ly av å fremme likhet og inkludering utfordrer skolen i dag grunnleggende verdier i den vestlige kulturen. Barna indoktrineres til å forakte historien til det samfunnet de lever i. De opplæres til å føle skyld fordi de eksempelvis er privilegerte som hvite, og de lærer at kjønnsidentitet er overordnet biologisk kjønn, og at de ikke bør ta sitt biologiske kjønn for alvorlig, men holde muligheten åpen for at deres kjønnslige identitet ikke trenger å være bundet til biologisk kjønn.
I USA har det de siste årene vakt protester fra foreldre når skolebarn blir spurt om de har en kjønnsidentitet som går på tvers av deres biologiske kjønn, og når barna blir ”undervist” i transkjønnethet. Det man kan kalle kjønnskrigen er ført helt ned på barnehagenivå, noe som altså har skapt spetakkel og opprør blant foreldre med et tradisjonelt syn på kjønn og oppdragelse. Furedi sier at han har møtt mange foreldre som har oppdaget at barna deres er blitt gjenstand for woke-indoktrinering i skolen. Mange av foreldrene tror at forklaringen på det som skjer, er overivrige og politisk korrekte lærere som ønsker å spre sitt ”progressive” budskap, eller at skolene blir ledet av politisk korrekte woke-aktivister. De skjønner ikke at indoktrineringen har fått et systemisk trekk og at det står mektige krefter bak, mener Furedi.
En av de moderne, ideologiske trendene som har fått innpass i institusjonene skole og universitet, er oppfatningen om at kjønn ikke er biologisk bestemt, men er psykologisk, kulturelt og emosjonelt betinget. Kjønn er en sosial konstruksjon som ikke nødvendigvis er knyttet til ens biologiske kjønn. Og i fortsettelsen av en slik forståelse er kjønn og seksuell legning noe man velger uavhengig av biologisk kjønn. Kjønn er altså noe man fritt kan velge – man er fri i forhold til naturen, som man ikke trenger å bøye seg for.
Kjønn blir i denne sammenhengen et uttrykk for menneskelig frihet, et standpunkt som har vunnet posisjon hos intellektuelle som opponerer mot tradisjonell kjønnsforståelse. Furedi mener gender-oppfatningen av kjønn i de siste årene raskt har spredd seg blant de unge, og at denne forståelsen altså er blitt institusjonalisert i skole- og undervisningssystemet.
WHO lager skolepensum
Denne spredningen er ikke bare begrenset til den vestlige verden. Den er i ferd med å spres globalt, for også internasjonale organisasjoner har lagt ned betydelig arbeid for at ”transkjønnet forståelse” av seksualitet skal vinne innpass hos skoleelevene. Hovedmediet for å spre denne forståelsen er seksualundervisningen i skolen. Den dreide seg før om kjønn, om mann og kvinne, mens det i dag dreier seg om kjønnsidentitet og kjønnsvariasjon hinsides den biologiske mann og kvinne – om kvinner som føler seg som menn og menn som føler seg som kvinner, osv.
Denne tilnærmingen til seksualundervisningen blir, ifølge Furedi, aggressivt fremmet av internasjonale organisasjoner som WHO, FNs befolkningsfond. FNs barnefond og UNESCO. Disse organisasjonene har laget et globalt pensum for hele verdens skoler. Og fra dette pensumet har han trukket fram en dokumentoverskift: ”International technical guidance on sexual education. An evidence informed rapport”. Men Furedi advarer mot å la seg lure av ordlyden, for dette er et gjennomført ideologisk dokument til forsvar for og utbredelse av begrepet kjønnsidentitet, som er definert slik i dokumentet:
”Kjønnsidentitet er en persons dypfølte og individuelle erfaring av kjønnsoppfatning (gender) som kan, eller ikke kan, samsvare med det kjønnet som er blitt tilskrevet dem ved fødselen. Dette gjelder den personlige følelsen av kropp som kan innebære, hvis den er fritt valgt, en modifisering av kroppslig framtoning eller funksjon ved hjelp av medisinske, kirurgiske eller andre metoder”.
Linjen fra uttalelsen til WHO-sjef Chisholm i 1948 fram til i dag er altså klar, ifølge Furedi. Det var da Chisholm etterlyste det nye mennesket som er løsrevet fra nasjonalstaten og fra foreldrenes oppdragelsesansvar og -omsorg, slik at barna kan resosialiseres i skole og institusjoner for å bli fri i forhold til sine foreldre og tradisjoner, men også fri i forhold til naturen, i forhold til sin biologi.
Minoritetskrav allmenngjøres
Furedi kan neppe beskyldes for å være en oversaklig sosiolog, men han er flink til å se og til å gripe fatt i viktige trender eller utviklingstrekk i tiden, utviklingstrekk som man i den dominerende, politisk korrekte sosiologien ser bort fra og i stedet konsentrerer seg om saker som dreier seg om kjønnsdiskriminering, islamofobi og rasisme. Og i en tid preget av konformisme i politikk og i samfunnsvitenskap, er Furedi ett av få eksempler på en alternativ forståelse og alternativ samfunnsforskning i akademia, der den politiske korrektheten er bortimot enerådende, og der brudd på gjeldende kutymer kan medføre stigmatisering og tap av jobb og anseelse. Og dette er noe som, for eksempel i USA, er blitt en normal skjebne for akademikere ved amerikanske universiteter som ikke føyer seg etter den hegemoniske woke-kulturen.
Det er nok ikke transgender-idologien i seg selv som er hovedankepunktet hos Furedi og hos hans få forskningskolleger, som den svenske etnologen Karl-Olov Arnstberg, men denne ideologiens representanters iherdige forsøk på å gjøre sin forståelse allmenn. Altså å gjøre en liten minoritetsgruppes egendefinering til en majoritetsforståelse, noe som de også ser ut til å ha oppnådd i store deler av Vesten. At noen menn føler seg som kvinner og noen kvinner føler seg som menn, burde ikke være noe problem i de vestlige, sekulariserte samfunnene. Men når de gjør krav på en allmenngjøring av denne forståelsen og får den inn i skole og undervisning, og svekker barns tilknytning til sine foreldre, til tradisjonell seksualitet, til sine lokalsamfunn og til fedrelandet sitt, er det samfunnsødeleggende, mener Furedi.
Og det er ikke vanskelig for en kritisk person å være enig med ham i det og være motstander av tidens woke-bevegelse, som får stadig mer makt og innflytelse. Og det man mer enn aner i den intellektuelle horisonten til denne bevegelsen, er den totalitære, administrative og terapeutiske staten som blinker forlokkende til dagens ”superliberale” protagonister. Ja, det er ikke vanskelig å se en moderne form for fascisme i en forståelse der staten er ansvarlig for barneoppdragelsen og forsvarer av den meningsterroren og kanselleringskulturen som ledsager den politiske korrektheten, og der man ikke tåler avvik fra ”den rette tro”.
En bedømmelsesfri kultur
Furedi er en meget produktiv skribent. Han har skrevet flere bøker og legger ukentlig ut essay på sin hjemmeside på nettet, der han har annonsert at han skal ta for seg tidens politisk korrekte indoktrinering i hele sin bredde. I et tidligere essay har Furedi tatt opp en annen omfattende trend i den vestlige verden, en trend man mer enn ante konturene av fra midten av forrige århundre. Det begynte da å utvikle seg en kultur i den vestlige verden der man anser bedømning (vurdering) av saker, personer og forhold som noe man bør holde seg unna. Det å bedømme innsats og prestasjoner (utenom idrett?) var noe man skulle unngå, og det å felle dommer og det å skille mellom rett og galt, ble forbundet med uheldige og dårlige karaktertrekk hos dem som stod for en slik praksis. De som bedømte (vurderte) eller felte dommer, ble ansett for å være moralsk mindreverdige, intolerante, autoritære og fordomsfulle, og den ikke-dømmende personen framstod som et kulturelt ideal. Dette idealet er i dag overført til skoleelevene, som blir lært opp til at en ikke-dømmende holdning er noe som bør etterstrebes. Lærerne blir i dag oppfordret til å anvende en ikke-dømmende pedagogikk i undervisningen i en slik grad at kritikk nærmest blir bannlyst i skole og i universiteter.
Det å fordømme moralsk bedømmelse blir i dag rettferdiggjort med at en slik praksis skader dem som blir utsatt for det. Lærere og foreldre blir bedt om å avstå fra å kritisere barna, selv om de oppfører seg dårlig eller ikke gjør det de skal i skolen eller i hverdagslivet.
På 1980-tallet fikk korstoget mot bedømmelse en ny dynamikk, og det som drev denne trenden framover, var forestillingen om at folk, særlig barn, ikke greide å mobilisere motstand mot å bli bedømt. En forståelse av at kritikk er vold (sic) har dermed fått betydelig innflytelse ved universitetene og hos samfunnets kultureliter.
Furedi har funnet at det å avstå fra bedømning også går igjen i andre sektorer i samfunnet. Han viser for eksempel til bruk av kjæledyr som hunder i fengsler for å redusere stress hos innsatte, noe som begrunnes med at kjæledyr er ikke-dømmende. Det å være ikke-dømmende går også igjen i det han kaller den litterære selvhjelpsindustrien. Der kan man finne bøker med titler som: ”Bedømmelses-fri guide til diversitet og inkludering”, ”Den bedømmelses-frie guiden til å handtere svangerskap”, osv.
Det trygge rommet
Jakten på bedømmelsesfrie omgivelser har ført fram til forestillingen om det trygge rommet, der man er beskyttet mot kritikk og bedømmelse. Og ved amerikanske universiteter, der denne forståelsen først slo igjennom, var begrunnelsen at folk må beskyttes mot den giftige virkningen av kritikk og bedømmelse (vurdering), fordi folk er sårbare (sic) og emosjonelt skjøre. I sin gjennomgang av dokumenter med krav om trygge soner i årene 2016–2017, slo det Furedi hvor hyppig og sentralt det er å slippe bedømning. Dette er også noe som til de grader går igjen ved amerikanske universiteter, der bedømmelsesfrihet blir framhevet som en kjerneverdi i studentpolitikken. Og det er blitt vanlig at universitetene framstiller sine trygge soner som en slags bedømmelsesfrie tilfluktsrom. Den bedømmelsesfrie undervisningspolitikken og den terapeutiske atmosfæren som råder ved amerikanske universiteter, blir av forkjemperne for denne politikken ikke bare begrenset til å være positiv, men også sett på som gunstig for å lære og å tilegne seg kunnskap.
Men virkningen av denne politikken har sine grimme sider. Den har konsekvenser som har fått omfattende oppmerksomhet og gjennomgang av Greg Lukianoff og Jonathan Haidt i boka ”The Coddling of the American Mind” i 2018. De trygge sonene og den bedømmelsesfrie undervisningen ved amerikanske universiteter har ført til at studenter og professorer sier at de går på nåler og er redd for å være ærlige. Og tilfellene av angst, depresjoner og selvmord blant ungdom øker, også utenfor universitetene, Lukianoff og Haidt mener at den omfattende psykiske trygghetspolitikken ødelegger ungdommers sosiale, følelsesmessig og intellektuelle utvikling og gjør det vanskeligere for dem å styre seg gjennom livets realiteter.
De to forfatterne går gjennom endringene i amerikansk barneoppdragelse, nedgangen i amerikanske barns egenaktiviteter, som lek, og den nye verden av sosiale medier som har grepet fatt i barna det siste tiåret. De tar også for seg utviklingen ved de amerikanske universitetene, der det er vokst fram nye ideer om identitet (woke, black lives matter) og rettferdighet. Og de ser også hvordan denne utviklingen har sammenheng med den økende politiske polariseringen og dysfunksjonaliteten i det amerikanske samfunnet. Boka til Lukianoff og Haidt er nødvendig lesning for dem som vil forstå hva som skjer i USA og i den vestlige verden for øvrig – på sin vei mot det noen mener er den vestlige sivilisasjons selvmorderiske undergang.
Den nødvendige kritikken
Furedi påpeker hvor viktig det er at man tåler kritikk, at man kan operere med skillet mellom rett og galt, mellom sant og usant, som til tross for harde angrep gjennom tidene, har vært moralske og vitenskapelige søyler i den vestlige sivilisasjonen. Det nye i dagens situasjon er at den politiske korrektheten i Vesten frivillig og i beste mening er i ferd med å avskaffe disse skillene og legge seg åpen for totalitære krefter.
”I den liberale humanist sin tilnærming til utdanning og intellektuelt liv, er bedømning ikke bare en ansvarlig reaksjon på andre folks tro og oppførsel, det er også en offentlig plikt. Borgere som vurderer og bedømmer hverandres meninger, viser at de tar andres ideer på alvor ved å reflektere over dem og ved å vurdere ideenes styrke og svakheter og ved å kritisere dem. Uten bedømning vil en ærlig dialog mellom folk bli umulig, skriver Furedi og støtter seg, i tillegg til sunn fornuft, på tenkere som Immanuel Kants ”Kritik der Urteilskraft” (Kritikk av bedømmelsesevnen) og Hannah Arendt. Hun har sagt at vurderinger (bedømmelse) utfordrer oss – de kan gjøre oss svært ubekvemme – men de hjelper oss også til å forstå og lære av andres erfaringer. Og Furedi refererer også til den franske filosofen Marcel Merlau-Ponty, som har sagt at sannhet alltid betyr at noen feller en dom.
Både Furedi og Lukianoff/Haidt viser til en utvikling som er iverksatt og regissert av det urbane, ”liberale” kulturborgerskapet (den ”arbeidsfrie” middelklassen) i den vestlige verden. USA er denne utviklingens opphavsland, og det er også der vår tids viktigste kulturimpulser har sine røtter. Utviklingen i den øvrige vestlige verden er også kommet så langt at man ikke bare ser konturene av en utvikling analog med den i USA, men man kan også se den blomstre i ”den gamle verden”.
Hverken Furedi eller Lukianoff/Haidt greier helt å fange opp et paradoksalt, men svært viktig poeng som har å gjøre med at den bedømmelsesfrie kulturen også er preget av en voldsom fordømmelsestrang hos de samme personene som krever å leve uten bedømmelse og kritikk. Denne fordømmelsen arter seg som en kontinuerlig nedrakking og vold mot politiske motstandere, som blir definert som inhumane, umenneskelige, rasister og fascister. Den politisk korrekte, bedømmelsesfrie kulturen og dens protagonister har altså, ved å innføre en bedømmelsesfri politikk og et samfunn med ”trygge soner” for seg og sine, gjort seg uangripelig og dermed også mer eller mindre ”likvidert” sine politiske motstandere. Det må i sannhet sies å være en enestående politisk manøver som neppe har sin make i historien. Den bedømmelsesfrie og politisk korrekte kulturen er blitt de vestlige eliters dominerende selvforståelse, en selvforståelse der motforestillingene i land som Norge er helt fraværende. Og det er noe som burde få alle demokratiske varsellamper til å lyse illrødt.
