I en situasjon hvor verden står på randen av en katastrofe og økonomien er på kanten av stupet, er det ikke overraskende at lederskapet ønsker å avlede folks oppmerksomhet bort fra den elendigheten de har skapt. Den spesielle oppmerksomheten omkring den jødiske staten Israel vi nå opplever hos politikere og i mediene, er et tydelig tegn på bekymring, – ikke for hva som skjer i Israel eller Midtøsten, – men for hva opinionen kan komme til å mene om hva som foregår i Norge hvor det har dannet seg en opprørsstemning mot myndighetenes politikk vi knapt har sett maken til.

Et slikt fenomen kan vi også observere i andre land og ikke minst i Israel. Det er protest- og opprørsstemning mange steder og den håndteres på ulik måte i de forskjellige land. I Norge velger den politiske ledelsen å svare på noe annet enn hva det spørres om, og ikke sjelden er det Israel det da fokuseres på. Den 18. januar opptrådte Norge igjen i et åpent møte i Sikkerhetsrådet med en ny kraftsalve mot Israel dandert med de gamle påstandene om ulovlig tilstedeværelse i okkuperte områder av jødiske bosettere som er et hinder for fred.

Den norske trylleformelen for fred i Midtøsten låter slik: «… en fremforhandlet tostatsløsning basert på 1967-grensene, relevante FN-resolusjoner og internasjonale parametere er den beste måten å oppnå varig fred og sikre rettighetene, sikkerheten og uavhengigheten til både israelere og palestinere.»

Det er i dag ingen på Stortinget som tør gripe fatt i dette utsagnet og avvise det som urealistisk og til skade for ethvert forsøk på å bilegge den aktuelle konflikten. Især burde noen der ta mot til seg og si fra når den usaklige trakasseringen av den jødiske staten skjer i opptakten til minnedagen om de seks millioner ofre for den europeiske utryddelsen av jøder under Holocaust.

Ingen tør fortelle utenriksministeren at i 1967 var Israel det eneste landet i verden som ikke hadde grenser. Da lå landet inneklemt bak våpenhvilelinjer fra en uavhengighetskrig som ikke var avsluttet. Hvorfor vil man ha den jødiske staten tilbake dit? Vi får inntrykk av at formålet med politikken er å holde konflikten gående, noe som sannsynligvis også var årsaken til at tostatsløsningen i sin tid ble lansert som alternativ til fredsforhandlingene under Oslo-avtalene.

Det norske standpunktet er blitt nærmest identisk med EUs standpunkt til en såkalt tostatsløsning, slik det også kommer frem i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334. Det taler for seg selv at EU på den annen side har et helt omvendt syn på en foreslått tostatsløsning for Kypros hvor det faktisk foreligger en militær okkupasjon med etnisk rensing av urbefolkning og innflytting av bosettere slik det skjedde under den jordanske okkupasjon av Judea og Samaria. Dette skjer til og med i et medlemsland i EU hvor EU-ledelsen viser seg handlingslammet i forsøkene på fredsavtale. Hvorfor angriper de Israel?

Idéen om en tostatsløsning har ingenting å gjøre med slagordet om å skape «to stater for to folk som lever side om side i fred og sikkerhet.» Siden Arafats dager har målet vært å skape politisk legitimitet for kravet om anerkjennelse av et «palestinsk folk» som i strid med folkeretten ble frarøvet sitt fedreland av jødiske kolonister i 1948, den såkalte katastrofen, «Nakba.» Det indre selvstyret som ble gitt den palestinsk-arabiske befolkningsgruppen gjennom Oslo-avtalene har ikke fungert som grunnlag for Israel til å gå videre i forhandlinger om en endelig fredsavtale, og Oslo-avtalene har aldri hatt en tostatsløsning som mål.

I dag fungerer denne konflikten utelukkende som en politisk mulighet for Europa og Norge til å skape oppmerksomhet og politisk støy på den jødiske statens bekostning når dette er opportunt av indre årsaker. Da skjer det vi har sett de siste dagene at «problemet Israel» dukker opp i innlegg i FN, i nyhetsoppslag i NRK hvor de faste gjestene av anti-israelske «forståsegpåere» som Sidsel Wold og Marte Heian-Engdahl, får sendetid for uimotsagt å rakke ned på Midtøstens eneste demokratiske stat. Ingen av dem representerer faglig kompetanse og saklighet, – det dreier seg om en tjenesteytelse.

Midt i dette kaoset dukker en dypt bekymret utenriksminister opp på skjermen sammen med sin gjest, lederen for UNRWA, Philippe Lazzarini, som er i gang med å samle inn 16 milliarder kroner som han trenger for å holde liv i 5,6 millioner «palestinske flyktninger» som han og FN på 75. året holder fanget i 58 palestinske flyktningeleirer. Det er nesten ingen igjen av de opprinnelige flyktningene, men etterkommerne deres gjennom mange generasjoner gjør tjenesten som gisler for det mest umenneskelige prosjektet som noen gang har vært skapt av FN.

Det er i disse leirene at hovedtyngden av vestlig finansiert opplæring av barnesoldater og terrorister finner sted. Det er blant annet også til dette formålet Hr. Lazzarini er kommet til Norge for å sanke penger. Han ble vennlig mottatt av utenriksministeren som han ikke behøvde be to ganger om å øke det norske bidraget til formålet.

Dramaturgien i mediene nådde nylig et nytt høydepunkt da israelske militære gikk inn i en av flyktningeleirene og avskar et planlagt terrorangrep fra «Palestinsk islamsk jihad» som satte seg til motverge og mistet ni terrorister i kampene. Det førte til et mediestunt fra PLOs side hvor Mahmoud Abbas på ny truet med å avslutte sikkerhetssamarbeidet med Israel. Det må han gjerne gjøre når han nå har gått inn i det attende år av den fireårsperioden han ble valgt for. Det er sikkerhetssamarbeidet med Israel han kan takke for at han fremdeles lever.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/