Ahmed N. (46), en av de siktede for Oslo-terroren i juni i fjor, er dømt for en gruppevoldtekt retten beskrev som «særdeles gruoppvekkende». Han fikk fengsel i ett år og åtte måneder.

Ahmed N. er somalisk statsborger og har oppholdt seg ulovlig i Norge de siste 25 årene.

Siden 27. september har 46-åringen sittet fengslet, siktet for medvirkning til angrepet i Oslo i fjor. To ble drept og 23 skadet da Zaniar Matapour 25. juni åpnet ild ved utestedene Per på hjørnet og London pub. Angrepet etterforskes som terror.

Ahmed skal ha vært med på å planlegge angrepet, fremgår det av en kjennelse fra Oslo tingrett.

46-åringen ble pågrepet samtidig med Arbab M. (35), som skal ha vært en del av Arfan Bhattis omgangskrets i lang tid. Også Bhatti er siktet i saken, men er den eneste av de totalt fire siktede som ikke er fengslet. Han befinner seg i Pakistan.

Både Zaniar Matapour, Ahmed N. og Arbab M. har siden de ble pågrepet nektet å la seg avhøre av politiet.

Søkte statsborgerskap etter voldtektsdom

Han søkte om norsk statsborgerskap i 1996, men søknaden ble stilt i bero av UDI i januar 1997 «på grunn av kriminelle forhold», som det heter i en dom fra tingretten. Søknaden sendte Ahmed noen måneder etter at han ble dømt for gruppevoldtekt.

Voldtekten fant sted om kvelden 8. august 1994 i Brattliparken i Fredrikstad. Sammen med tre andre lokket eller dro Ahmed en 26-årig norsk kvinne ned i en trang fjellkløft. Kløften hadde bratte sider og trange utganger i begge ender.

Borgarting lagmannsrett «legger til grunn at de unge mennenes oppførsel var så truende at hun ikke turde å gjøre motstand mot det de foreslo, idet hun ellers regnet med at hun ville kunne bli alvorlig mishandlet eller det som verre var.»

Truet med å drepe kvinnen

Kvinnen ble i flere timer utsatt for gjentatte vaginale, anale og orale voldtekter.

Hun har i retten opplyst at hun hele tiden mens dette varte, var på gråtens rand. Hun ba for seg og ba dem ikke gjøre henne vondt. Retten har ikke problemer med å forstå at hun hadde store smerter mens dette foregikk og at det i det hele må ha vært en særdeles gruoppvekkende opplevelse. Det ble ikke bedre ved at Ahmed til slutt ble redd for at hun ville kunne sladre og truet henne med å si at han ville drepe henne eller liknende dersom hun våget å si noe om det som de hadde gjort. Det var da hun flyktet nedover fjellskrenten uten en tråd på kroppen og ba om hjelp i den nærmeste bebyggelse. Under flukten falt hun og slo seg grundig.

Retten bemerker at voldtekten var «særdeles grov» og at kvinnen var innlagt på sykehus i én måned etterpå. Retten påpeker også at 26-åringen da saken gikk for retten, ett år og fire måneder etter voldtekten, fortsatt hadde angstanfall: «Retten ser ikke bort fra at denne handlingen vil kunne gi varige psykiske skader.»

Straff for gruppevoldtekt: 1 år og 8 måneder

Borgarting lagmannsrett dømte i desember 1995 Ahmed til ett år og åtte måneders fengsel for gruppevoldtekt. Ahmed ble dømt som «barn», siden han var 17 år og 11 måneder på gjerningstidspunktet. Straffen var en fellesstraff med dom fra Fredrikstad byrett fra november 1995 som blant annet gjaldt vold, hvilket i praksis innebærer strafferabatt. Da han ble prøveløslatt 22. november 1998, hadde han resttid på ett år og 142 dager.

Allerede i 1993 hadde Ahmed fått en påtaleunnlatelse for grovt tyveri, men etter voldtekten går det slag i slag.

I Oslo byrett ble Ahmed i juni 1997 dømt til fengsel i to år og seks måneder for seks ran, hvorav ett grovt. De fornærmede var fem drosjesjåfører og en butikkansatt. Samtlige ofre har norske navn. Flere av dem er kvinner; tre taxisjåfører og én butikkansatt.

Det ble truet med pistol ved fire av ranene. Ved de to øvrige ranene ble det henholdsvis tatt kvelertak på fornærmede og holdt et glasskår mot fornærmedes hals. Trusselsituasjonen førte til alvorlige psykiske følger for flere av ransofrene, skriver retten.

Flere av ranene begikk Ahmed sammen med iraneren Ali G., som også var blant de dømte i gruppevoldtektssaken. Ali G., som var 15 år og 11 måneder da voldtekten ble begått, fikk ett års fengsel for denne.

Byretten lot seg overbevise av proklamasjoner om anger, noe som i retrospekt innbyr til refleksjoner:

De tiltalte synes alle å ha innsett alvoret i de handlinger de har begått, og flere har uttalt at de angrer. Det er rettens oppfatning at de nå har et helt annet syn på deltagelse i kriminelle handlinger enn det de hadde da ranene ble utført.

Skaffet kniver fra Antirasistisk Senter

I november 1999 ble Ahmed dømt til fengsel i tre år og to måneder for grovt ran begått 8. februar 1999. Sammen med Mohamed H. og Abdulbasid H. ranet Ahmed en Prix-butikk i Trondheimsveien i Oslo. Ahmed rettet en kniv mot halsen til en kvinnelig butikkansatt og truet til seg ca. 20.000 kroner fra safen i kjelleren. Kvinnen fikk flere risp av kniven.

I sin politiforklaring sa Ahmed at trioen først dro til Antirasistisk Senter for å skaffe kniver. Mens de to andre satt på et oppholdsrom, gikk Ahmed inn på kjøkkenet og tok to kniver. I retten gikk han tilbake på dette, men «retten [finner] det bevist at de tok med seg to kniver fra Antirasistisk Senter før ranet.» Det ble også brukt håndjern under ranet.

Voldtektsoffer døde

Ved Oslo tingretts dom i desember 2004 ble Ahmed idømt en bot på 5000 kroner for tyveri og for å ha oppgitt falsk identitet til politiet på et tidspunkt da han var etterlyst for tyveri og voldtekt. Anmeldelsen for voldtekt ble henlagt fordi fornærmede døde før saken kom for retten.

I september 2007 ble Ahmed i Bergen tingrett idømt fengsel i tre år for oppbevaring og salg av heroin. Tingretten uttalte at han «som selger hadde opptrådt kynisk, særlig ved oppsøkende aktivitet overfor avhengig narkotikabruker, og vært en sterk pådriver ved omsetningen.»

I tillegg er Ahmed ilagt en rekke forelegg for blant annet å oppgi falsk identitet til politiet, narkotika og kjøring uten førerkort.

Varig utvist fra Norge

På grunn av rullebladet sitt ble Ahmed i 1998 nektet norsk statsborgerskap og varig utvist fra landet.

Ahmed er fra Hargeisa i Nordvest-Somalia. Høsten 1989 ankom han Norge sammen med sin mor og seks søsken, fremgår det av flere dommer. Hans mor og alle hans søsken er i dag norske statsborgere.

46-åringen har i flere omganger bestridt gyldigheten av Utlendingsnemndas utvisningsvedtak, både ved anke til UNE og i Oslo tingrett, men tapt hver gang.

Den siste tingrettsavgjørelsen er fra 27. september 2012, nøyaktig ti år før han ble fengslet, siktet for terroren i Oslo. Her fremgår det at Ahmed og familien ble innvilget opphold på humanitært grunnlag etter at hans mor søkte om asyl.

I den første tiden bodde familien i Bergen. [Ahmed] ble etter kort tid overført til spesialskole. Ifølge [Ahmed] selv ble han tidvis holdt isolert, og fikk opplæring av vaktmesteren i kjelleren. Et par år senere flyttet familien til Oslo, hvor de fikk leilighet i Bjørndalen. Også her ble [Ahmed] plassert på spesialskole; Vestre Aker spesialskole. Etter en tid ble barnevernet involvert. Ifølge [Ahmed] skyldtes dette at han var hyperaktiv og skulket mye. Den 9. oktober 1992 ble han plassert i fosterhjem i Fredrikstad, hvor han ble værende fram til han fylte 18 år.

Tingretten viser til Ahmeds voldtektsdom, samt voldsdommen fra samme år.

Med bakgrunn i disse dommene ble [Ahmed] i medhold av daværende utlendingslov § 20 annet ledd bokstav b utvist ved Utlendingsdirektoratet (UDI) sitt vedtak av 24. august 1998. Vedtaket ble begrunnet med at det av allmennpreventive hensyn er viktig at det føres en streng utvisningspraksis overfor utlendinger som begår så alvorlige lovbrudd som voldtekt og grove ran.

Nye lovbrudd

Ahmed anket UDIs vedtak i september 1998. Mens klagen var til behandling, begikk han nye lovbrudd, påpeker tingretten.

I Oslo byretts dom av 30. november 1999 ble han dømt til en straff av ubetinget fengsel i tre år og to måneder for grovt ran begått 8. februar 1999. Straffen var fellesstraff med resttiden fra forrige soning. I Indre Follo herredsretts dom av 19. april 2001 ble [Ahmed] dømt til en straff av ubetinget fengsel i 60 dager for oppbevaring av narkotika.

UNE overtok behandlingen av klagen på UDIs vedtak, og opprettholdt 15. april 2002 UDIs vedtak. Ahmed klaget UNEs vedtak inn for Oslo tingrett, men trakk av ukjent grunn saken kort tid før hovedforhandling.

Til tross for UNEs vedtak, som innebærer at [Ahmed] plikter å forlate landet frivillig, ble han boende i Norge. Etter det retten har fått opplyst, ble det ikke gjort forsøk fra politiet på å iverksette vedtaket, idet Norge ikke har returavtale med Somalia.

Får to barn

I desember 2003 får Ahmed en sønn. Han bor sammen med barnets mor fra 2002 til 2007. Også i denne perioden pådrar han seg flere dommer, den alvorligste i september 2007, da han i Bergen tingrett dømmes til tre års fengsel for narkotikaomsetning.

Like etter at han påbegynte soningen, tok barnets mor med seg sønnen til Djibouti for å ta seg av sine syke foreldre.

Kort etter at Ahmed blir løslatt fra fengsel høsten 2009, får han seg ny kjæreste, og i oktober 2011 får de en datter sammen.

Samme år fremmer Ahmed omgjøringsbegjæring til UNE, som i desember 2011 vedtar å ikke ta begjæringen til følge. Ahmed stevner UNE for retten.

I Oslo tingrett viste Ahmed særlig til at barna ville bli skadelidende dersom han ble utvist. Hans advokat mente at en utvisning ville stride mot grunnleggende menneskerettigheter, og viste til Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon.

Advokaten medgav at Ahmed var dømt for svært alvorlig kriminalitet, men mente at retten måtte legge vekt på at «de mest alvorlige forholdene ligger langt tilbake i tid, og må anses som ungdomskriminalitet.»

– Statens skyld

Ahmed og hans prosessfullmektig mente det var statens skyld at han var kriminell, fremgår det av dommen.

Det må også legges til grunn at kriminaliteten langt på vei kan tilskrives manglende oppfølgning av [Ahmed] og manglende diagnostisering av hans atferdsproblemer. [Ahmed] opplevde grusomme hendelser før han forlot Somalia, deriblant var han vitne til at hans far ble bortført fra hjemmet. Dette har naturligvis preget han og preger han i dag. Staten skulle tatt større ansvar da de innvilget opphold på humanitært grunnlag. I dag har [Ahmed] skikket seg vel. Det er fem år siden siste straffbare forhold, og alt han ønsker nå, er et rolig og stabilt familieliv og å ta seg en utdannelse.

UNE mente på sin side at det dreide seg om «meget alvorlige forhold», og var uenig i at det var snakk om ungdomskriminalitet.

Saksøkerens gjentatte overtredelser av straffeloven og utlendingsloven demonstrerer samlet sett en alvorlig mangel på respekt for norsk lovgivning og dårlig integrering i det norske samfunn. Allmennpreventive hensyn, samt også hensynet til den alminnelige rettsoppfatning, taler for utvisning.

– Fullstendig mangel på respekt for norsk lovgivning

Retten frifant UNE, og viste blant annet til at Ahmed var idømt til sammen over ti års fengsel for handlinger begått i perioden august 1994 til april 2007. Retten påpekte at flere av sakene var grove, og at de hver for seg var grunnlag for utvisning.

Retten mente at kun gjengvoldtekten kunne passere som «ungdomskriminalitet». Ahmed var 17 år og 11 måneder da voldtekten ble begått. Han manglet 24 dager på å bli dømt som voksen.

Etter rettens syn må en ved forholds­messighets­vurderingen samlet sett legge til grunn at det dreier seg om meget alvorlig kriminalitet i denne saken, og dette selv om en tillegger gjengvoldtekten en begrenset vekt. Hver for seg – og især samlet – gir handlingene uttrykk for at [Ahmed] har – eller i alle fall har hatt – fullstendig mangel på respekt for norsk lovgivning og for annens person og eiendom.

Retten mente også at Ahmed tilhører «den noble klanen» i Somalia, og antok derfor at han «ikke vil møte uforholdsmessige problemer» ved å måtte etablere seg i landet.

– Viser ikke anger

Ahmed anket, og da ankesaken gikk for Borgarting lagmannsrett, nektet han for at han tilhørte klanen Isaak. Han sa han ikke kjente til den klanen, og ikke ville kunne oppnå beskyttelse fra klanmedlemmer i Somalia. Han hevdet å ikke ha noen tilknytning til Somalia, og at Somalia ikke er et sivilisert samfunn.

Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, påpekte at Ahmed har begått svært alvorlige straffbare handlinger, hvorav flere også sett hver for seg ville gitt grunnlag for utvisning.

Han har foretatt flere kriminelle handlinger i voksen alder. Han har vist svært liten respekt for norske regler og samfunnsnormer og kan ikke karakteriseres som integrert i det norske samfunn. Han viser ikke anger eller forståelse for de fornærmede i straffesakene.

Norske myndigheter har tatt vare på Ahmed blant annet ved at han ble plassert i forsterket fosterhjem med svært kompetente fosterforeldre, mente UNE. Retten slår fast at Ahmed ble plassert i forsterket fosterhjem i 1992, tre år etter at han kom til Norge. Han var da 16 år. Fosterforeldrene hadde høy kompetanse, og Ahmed syntes han hadde det bra i fosterhjemmet, konstaterer retten.

Likevel pådro Ahmed seg dommer for både vold og voldtekt, samt en påtaleunnlatelse for grovt tyveri, mens han var i såkalt forsterket fosterhjem.

– Det var ikke «egentlig» voldtekt

Lagmannsretten påpeker i sin dom fra mai 2014 at Ahmed er domfelt for en rekke straffbare handlinger, og at han ikke tar ansvar for sine handlinger.

Han har ikke vært i arbeid, har sittet i fengsel i en årrekke, og må sies å være dårlig integrert i det norske samfunnet, med manglende respekt for norsk lovverk og samfunnsnormer. Hans innsikt i eget ansvar for de straffbare handlingene han har begått synes begrenset, blant annet ga han under ankeforhandlingen uttrykk for at det ikke «egentlig» var en voldtekt som skjedde i 1994.

Retten fastslår at Ahmed var analfabet da han kom til Norge, og at han bare har gått på koranskole i Somalia.

Flere diagnoser

Ahmeds behandler forklarte for retten at hun etter vel et års behandling hadde satt flere diagnoser.

Hun mener at [Ahmed] er født med ADHD, at han har Posttraumatisk stressyndrom (PTSD) på grunn av opplevelser i Somalia, at han har diagnosen F-62 Vedvarende personlighetsforandring som ikke skyldes skade eller sykdom, og F-11, rusforårsaket psykisk lidelse på grunn av avhengighet av opiater. I tillegg er [Ahmed] periodevis deprimert. Lagmannsretten legger til grunn at det er de to førstnevnte diagnosene, ADHD og PTSD, som kan ha foreligget allerede da [Ahmed] kom til Norge som 13-åring. I forbindelse med straffedommen fra 1999 ble [Ahmed] undergitt judisiell observasjon. De sakkyndige konkluderte med at han hadde mangelfullt utviklede sjelsevner, men at han var tilregnelig. Før fosterhjems­plasseringen gikk [Ahmed] på spesialskoler, men var også en periode uten skolegang.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at Ahmed kan ha hatt behov for psykologisk behandling i ungdomsårene, og mener han har hatt traumatiske opplevelser før han kom til Norge: «Han ble blant annet fysisk mishandlet av sin far og opplevde at faren ble bortført og forsvant.» Retten mener likevel at utvisning ikke er et uforholdsmessig tiltak.

Ved vurderingen av forholdsmessigheten av utvisning i en sak der utlendingen er domfelt for blant annet gruppevoldtekt, sju planlagte ran og profittmotivert narkotikaforbrytelse, kan det ikke legges særlig vekt på at at behandlingen av lidelser som ADHD og PTSD kunne ha vært bedre i ungdomstiden.

Det uklart om Ahmeds far faktisk ble bortført eller rett og slett arrestert. I ransdommen fra 1997 refererer retten fra Ahmeds forklaring: «I Somalia var det borgerkrig, og faren ble fengslet.»

«… i en vanskelig situasjon»

I februar 2015 får Ahmed en narkotikadom på 8 måneder. I november 2018 dømmes han til tre og et halvt års fengsel for blant annet besittelse av en halv kilo heroin. Ahmed er i en vanskelig situasjon, konstaterer Oslo tingrett.

Han er varig utvist fra riket og har ikke arbeidstillatelse. Han har hittil ikke kunnet bli tvangsreturnert til Somalia. Han har hatt et narkotikaproblem. Han har to barn i Norge. Dette er omstendigheter som oppleves tyngende for tiltalte, men det har ingen betydning for straffeutmålingen ved så alvorlig narkotikakriminalitet.

Ahmeds situasjon skulle ikke bli mindre vanskelig. Knapt fire år senere, 26. september 2022, blir han pågrepet og siktet for medvirkning til terror. Han har siden sittet fengslet.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!  Du kan også kjøpe e-boken her.