Nouras ønske om å drive med idrett var så stort at hun i årevis trosset sin egen familie. Morens slag samt hånlige tilrop fra naboene fikk henne ikke til å slutte med det som ga henne aller mest glede.

Men 20-åringen har ikke kunnet trosse Afghanistans nye ledere. Taliban har ikke bare nedlagt forbud mot at kvinner driver med idrett, de har også nedverdiget og trakassert kvinner som tidligere drev med sport.

Flere er blitt oppringt og oppsøkt av representanter for islamistgruppa. De er blitt truet til å slutte å trene, selv hjemme, forteller Noura, som er blitt skremt av truslene.

– Jeg er ikke lenger det samme mennesket. Siden Taliban kom, føler jeg at jeg er død, sier hun.

Ingen av idrettskvinnene ønsker å bli navngitt. De frykter represalier. Og når de lar seg fotografere av nyhetsbyrået Associated Press, skjuler de identiteten sin med burkaer som dekker både kropp og ansikt.

De har ikke pleid å bruke det heldekkende plagget, men nå gjør de det av og til for å kunne være anonyme og slippe å bli trakassert når de er ute.

Forbudet mot kvinneidrett er en del av Talibans stadig strengere regime for hva kvinner har lov til å gjøre. Siden Taliban tok makten i august 2021, har jenter blitt utestengt fra både ungdomsskoler og videregående skoler. I desember ble de også kastet ut av universiteter og høyskoler.

Den svært konservative islamistiske gruppen krever at kvinner dekker til hår og ansikt i offentligheten, og de blir nektet adgang til både parker og treningssentre. Muligheten for å jobbe er svært begrenset. Nylig ble det bestemt at de heller ikke skulle få lov til å jobbe for frivillige organisasjoner – et forbud som senere er noe lempet på.

Selv før Taliban rykket inn i Kabul, var mange i Afghanistan imot at kvinner skulle drive med sport. De mener det både er uanstendig og upassende.

Likevel oppfordret den tidligere afghanske regjeringen kvinner til å drive med sport. Det førte til opprettelsen av både skolelag og landslag, samt egne kvinneligaer i en rekke idrettsgrener.

En 20 år gammel kampsportutøver minnes at hun deltok i en lokal turnering i en idrettshall i Kabul da hun fikk vite at Taliban-styrker hadde nådd utkanten av hovedstaden. Alle kvinnelige utøvere forlot hallen. Det var den siste turneringen Sarina deltok i.

Noen måneder senere forsøkte hun å trene jenter på privat basis. Men Taliban aksjonerte mot treningslokalet og pågrep alle. Mens de satt i varetekt ble jentene ydmyket og hånet, ifølge Sarina. De ble løslatt etter en megling mellom Taliban og tradisjonelle samfunnsledere, men de måtte love å aldri drive idrett igjen.

Fortsatt trener Sarina litt hjemme, og noen ganger gir hun opplæring til venninner.

– Livet er blitt svært vanskelig for meg, men jeg er en som kjemper, så jeg vil fortsette å leve og kjempe, sier hun.

Mushwanay, en talsmann for Talibans idrettsorganisasjon og nasjonale OL-komité, sier at myndighetene forsøker å finne en løsning slik at kvinner igjen kan drive med idrett. Tanken er at det skal bygges egne idrettshaller for kvinner, men han har ingen tidsramme og legger til at det trengs penger for å få det til.

Taliban har gitt lignende løfter om at jenter fra og med 7. klasse skal få begynne på skolen igjen, men uten at det har skjedd noe.

Noura forteller at hennes ønske om å drive idrett, alltid er blitt møtt med motstand. Etter at familien flyttet fra provinsen til et fattig strøk i Kabul, begynte hun å spille fotball sammen med guttene i gata. Da hun var ni år, ble hun oppdaget av en trener, og etter å ha blitt oppmuntret av ham, ble hun med på et jentelag.

Hun holdt det hemmelig for alle unntatt for faren, men talentet hennes gjorde at hun ble avslørt. Da hun var 13 år, ble hun kåret til beste jentespiller i sin aldersgruppe, og navn og bilde ble vist på TV.

– Over hele verden er det slik at når en jente blir berømt og et bilde av henne blir vist på TV, så er det en god dag for henne, og hun opplever toppen av lykke, sier Noura.

– Men for meg var det en svært bitter dag og begynnelsen på en dårligere tid, legger hun til.

Moren var rasende og banket henne opp mens hun ropte at hun ikke hadde lov til å spille fotball. Likevel fortsatte hun å spille i hemmelighet.

Da laget hennes vant et nasjonalt mesterskap, ble hun igjen avbildet i mediene, og nok en gang ble hun banket opp av moren.

Likevel snek hun seg av gårde til prisutdelingen. Da publikum jublet for henne, brøt hun sammen i gråt.

– Det var bare jeg som visste at jeg gråt på grunn av ensomhet og det vanskelige livet jeg hadde, sier hun.

Da moren fikk vite at hun fortsatt spilte, satte hun fyr på både fotballdrakten og fotballskoene.

Noura ga opp fotballen og begynte å bokse i stedet. Moren ga etter hvert etter. Hun forsto at hun ikke kunne stanse datteren.

Dagen da Taliban inntok Kabul, ringte treneren hennes til moren og sa at Noura burde dra til flyplassen for å komme seg ut av landet. Men fordi hun ikke ville at datteren skulle dra, ga ikke moren beskjeden videre.

Da meldingen endelig nådde henne, var det for sent å komme seg unna. Noura forteller at hun skar over håndleddene og havnet på sykehus.

– Verden var blitt mørk for meg, sier hun.

Tre måneder senere ringte en mann familien hennes. Han sa han var medlem av Taliban og truet henne.

– De sa «Hvorfor driver du med sport? Sport er forbudt»

Opplevelsen førte til at hun forlot Kabul. Ikledd burka reiste hun til familiens hjemby, før hun etter hvert valgte å reise hjem igjen. Men hun er fortsatt redd.

– Selv om livet mitt var vanskelig, pleide jeg å ha selvtillit, og jeg visste at hvis jeg jobbet, så kunne jeg gjøre hva jeg ville. Nå har jeg ikke noe særlig håp lenger, sier hun.