Litteraturhuset i Oslo. Foto: Premeditated / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

Litteraturhuset nekter Legatum Publishing å avholde bokbad fordi vi angivelig sprer «anti-demo­kratiske konspirasjons­teorier». Det er absurde anklager som sier mye om dagens debatt­klima og hvordan venstre­orienterte akademikere misbruker sin definisjons­makt til å delegitimere menings­motstandere.

Boken vi skal lansere, handler om «Den store utskiftningen», eller «The Great Replacement», som det heter på engelsk. Litteraturhuset støtter seg til Encyclopædia Britannicas definisjon av hva «The Great Replacement» er, og bruker definisjonen som begrunnelse for å nekte oss å leie deres lokaler. Leksikonet definerer «Den store utskiftningen» som en konspirasjonsteori fra ytre høyre som har inspirert til rasistisk vold og terror. At et anerkjent leksikon tyr til en så politisert definisjon, er et tragisk vitnesbyrd om tilstanden innen vestlig akademia. Artikkelen i Britannica er åpenbart ikke objektiv. Det er svært beklagelig hvis Litteraturhusets ledelse ikke ser dette.

Vi bruker begrepet «Den store utskiftningen» på samme måte som dets opphavsmann, franskmannen Renaud Camus. For ham er det observerbar virkelighet at det opprinnelige franske folket er i ferd med å skiftes ut med folk fra andre verdensdeler, noe man kan se med egne øyne om man spaserer rundt i Frankrike: I stadig flere og større områder av landet er etniske franskmenn blitt en minoritet, og i noen av Paris’ forsteder har mellom 70 og 84 prosent av innbyggerne under 18 år ikke-europeisk bakgrunn. Dette er ubestridelige demografiske fakta som bekreftes av offisiell statistikk. Og det innebærer altså, for å si det veldig tydelig, at fremtiden i de nevnte forstedene, hvis utviklingen ikke stoppes, er at etniske franskmenn vil utgjøre en liten minoritet. Den venstreradikale franske politikeren Jean-Luc Mélenchon kaller denne samfunnsutviklingen for «kreolisering». Andre kaller det «franskhet i endring» e.l. FN kaller det «utskiftningsmigrasjon». Vi og Camus kaller det «utskiftning av folket», «befolkningsutskiftning» eller «Den store utskiftningen». Men dette er bare forskjellige uttrykk for å beskrive samme demografiske prosess, som ingen benekter at finner sted. At man synes «Den store utskiftningen» er det mest treffende begrepet, betyr selvsagt ikke at man er konspirasjonsteoretiker.

Konspirasjonsteoretikere er de som tror at jødiske maktkonstellasjoner står bak fordi de har en bevisst plan om å ødelegge Vesten. Og noen av dem som bruker uttrykket «Den store utskiftningen», tror riktignok det. Men hverken vi eller Camus er blant disse. Å slå oss i hartkorn med folk som tror slikt, er uredelig og tøvete.

Utskiftningen ønskes velkommen

Det eneste Encyclopædia Britannica skriver om Renaud Camus, som begrepet «Den store utskiftningen» altså stammer fra, er at «utskiftningsfantasien fikk mye større oppmerksomhet tidlig i det 21. århundre med utgivelsen av boken Den store utskiftningen (2011), av den franske forfatteren og aktivisten Renaud Camus. Han argumenterte for at muslimske innvandrere siden 1970-årene har vist forakt for det franske samfunnet og vært innstilt på å ødelegge landets kulturelle identitet og i siste instans skifte ut dets hvite, kristne befolkning som gjengjeldelse for Frankrikes tidligere kolonisering av deres opprinnelsesland. Han hevdet også at innvandrernes erobring av Frankrike i det skjulte ble oppmuntret av eliteskikkelser i den franske regjeringen. Camus’ kallenavn på sin konspirasjonsteori, den «store utskiftningen», viste seg å være attraktiv for mange høyreorienterte aktivister og akademikere i Frankrike, og hans retorikk og substansen i hans teori ble etter hvert tatt i bruk av ledere innen mainstream fransk politisk konservatisme».

Ingenting av det Britannica skriver her, underbygger påstanden om at Camus’ begrep er en konspirasjonsteori.

For det første: Ingen beskylder Mélenchon for å tro på en fantasi eller en konspirasjonsteori når han sier at Frankrike kreoliseres. Men når Camus bruker uttrykket «utskiftning» for å beskrive det samme dokumenterbare fenomenet, får han altså denne stigmatiserende merkelappen.

For det andre: At vestlige politikere oppmuntrer til migrasjonen som vil gjøre hvite til minoriteter i egne land, er ikke noe som foregår i det skjulte. De gjør det helt åpent. Joe Biden har sagt rett ut at hvite amerikanere kan være stolte av å slippe inn så mange at de gjør seg selv til en minoritet. Og det er altså denne demografiske prosessen vi og Camus omtaler som en stor utskiftning av folket. Biden leder nå USAs regjering, etter å ha gått til valg på at han vil gi opphold til flere innvandrere enn forrige president. Ifølge offisielle tall blir hvite en minoritet i USA innen 2044. I Storbritannias hovedstad har andelen hvite briter sunket fra 94 % til 39 % på 28 år, den fortsetter å synke, og det blir ansett som god tone blant politikere på venstresiden å hylle dette som en berikelse. At vestlige politiske eliter ønsker utviklingen velkommen, er ikke en konspirasjonsteori.

For det tredje: Å omtale den pågående migrasjonen til Europa som «erobring» eller «kolonisering», er spissformuleringer vi ikke bruker. Men at Camus bruker harde ord, gjør ham ikke til konspirasjonsteoretiker.

For det fjerde: Camus forteller i tredje utgave av boken om en venn av ham av marokkansk opprinnelse som arbeider som lærer i en av Paris’ innvandrertette forsteder, og hvordan han blir møtt med forakt av sine elever når han kaller seg fransk patriot. At slike anti-franske holdninger finnes blant muslimske innvandrere, er det ingen som benekter. Å påpeke det er selvsagt hverken anti-demokratisk eller konspiratorisk. Og Camus påstår altså på ingen måte at dette gjelder alle. Han ser forskjell på individer og anerkjenner at noen av de muslimske innvandrerne blir glad i Frankrike, assimilerer seg og slutter seg til det franske folket. Men ingen bestrider at det også finnes muslimer som forakter de «vantro franskmennene» og drømmer om å forvandle landet til et kalifat. Man blir ikke konspirasjonsteoretiker av å beskrive dette som en innstilling som vil ødelegge Frankrikes kulturelle identitet.

For det femte: Når ble det en konspirasjonsteori at mange med bakgrunn fra tidligere kolonier er bitre på Vesten for kolonitiden? «Avkoloniseringen av akademia», som det tas til orde for i mange vestlige land nå, innebærer som kjent en målrettet utskiftning av hvite akademikere med «melaninrike», og fjerning av vestlig kultur og idétradisjon fra pensum på universiteter og høyskoler. De som går i bresjen for dette, har en åpenlys fiendtlig holdning til det de kaller «hvithet» eller «hvitt overherredømme» (white supremacy), dvs. et samfunn der hvite er i flertall og dermed definerer kulturen.

Politisk slagside

Encyclopædia Britannica skriver at «utskiftningsteori har blitt … fordømt for sin oppmuntring til rasistisk vold gjennom den giftige påstanden at ikke-hvite immigranter (så vel som de jødiske figurene som angivelig styrer innvandringen) utgjør en eksistensiell trussel mot hvite. Sistnevnte kritikk har tragisk nok blitt validert av flere massedrap i USA og andre land der hvite rasister var tydelige på at de støttet denne konspirasjonsteorien før eller etter angrepene».

Man kan bruke samme resonnement til å hevde at islam «har blitt fordømt for sin oppmuntring til vold gjennom Muhammeds giftige oppfordringer om å drepe ikke-muslimer», og at «sistnevnte kritikk tragisk nok har blitt validert av flere massedrap i europeiske land der mørkhudede ekstremister var tydelige på at de støttet denne religionen før eller etter angrepene».

Jeg har en liten mistanke om at Litteraturhusets ledelse ville anse det som en fullstendig uakseptabel stigmatisering av fredelige muslimer om de hadde lest noe som dette i noe som gir seg ut for å være en opplysende tekst om islam i et leksikon. Men å stigmatisere fredelige patrioter på høyresiden på denne måten, er visst greit. Ikke bare dét, Litteraturhuset bruker det attpåtil gjerne for å nekte Legatum Publishing en scene. Dette til tross for at det faktisk er mer hold i resonnementet om islam enn i det tilsvarende resonnementet om «utskiftningsteori», ettersom Muhammed eksplisitt oppfordrer til drap, med tidvis detaljerte beskrivelser av drapsmetoder, flere steder i Koranen. Anklagen mot «utskiftningsteori» er at den implisitt oppmuntrer til vold ved at den angivelig fremstiller ikke-hvite immigranter som en eksistensiell trussel. Og Den store utskiftningen er altså ikke en teori, men et navn på en pågående demografisk prosess som ingen bestrider eksistensen av.

Artikkelen om Den store utskiftningen i Encyclopædia Britannica er et grelt eksempel på akademias venstrepolitiske slagside.

Forvitring av demokratiet

Hvor har daglig leder på Litteraturhuset i Oslo, Susanne Kaluza, det fra når hun i sitt avslag hevder at vi er anti-demokratiske og undergraver demokratiske rettigheter? Vår appell om å stoppe Den store utskiftningen er blant annet begrunnet i at den demografiske utviklingen vi nå gjennomlever, sender oss på vei mot et balkanisert samfunn der de indre spenningene blir så sterke at det blir vanskelig, for ikke å si umulig, å få et demokrati til å fungere.

Og er det noe som vitterlig undergraver demokratiske rettigheter, er det denne utbredte hersketeknikken der man stempler meningsmotstandere som konspirasjonsteoretikere som kan inspirere til vold, og bruker dette til å nekte dem en plattform.

Tore Rasmussen er forlegger i Legatum Publishing. Dette innlegget er blitt avvist av Subjekt, som hadde skrevet en sak om Litteraturhusets scenenekt.

Litteraturhuset med scenenekt, sa nei til bokbad på grunn av tittelen

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.

Kjøp Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!