Demonstranter krever betaling for «tap og skade» til utviklings­land på grunn av klima­endringer under klima­topp­møtet COP27 i Sharm el-Sheikh den 16. november 2022. Deltager­landene vedtok siden å opprette et eget fond til dette formålet. Foto: Peter Dejong / AP / NTB.

Som klimatoppmøtet i november i fjor beviste, representerer klima­politikken nå også en mulighet for fattige land som mottar bistand fra Vesten til å motta enda mer bistand herfra. Dobbelt så mye penger er nemlig dobbelt så bra!

Den norske bistands­industrien er også ute etter mer penger til sine egne ansatte og organisasjoner, som alltid trenger flere kommunikasjons­eksperter. Alle entreprenører er jo opptatt av vekst.

Nå inngår da også Norges største bistands­organisasjoner et nytt samarbeid om klima­finansiering. Bistands­organisasjonene som mottar mest statsstøtte, blir gjerne omtalt som «de fem store»: Flyktning­hjelpen, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Redd Barna Norge. Nå er også Caritas Norge med i det nye samarbeidet, som dermed omfatter «de seks store». Og større ønsker de å bli.

Hva er «klimafinansiering», spør du?

Klimafinansiering er angivelig å støtte fattige land slik at de bedre kan tilpasse seg klima­endringene, respondere på tap og skader fra klimaendringer, og kutte egne utslipp i fremtiden. Som om klima­endringer var noe som startet i de siste tiårene. Men som alle har fått med seg nå: Menneske­hetens utslipp av plantenæring har opphevet alle naturens naturlige, konstante og uforutsigelige klima­endringer, som jo har herjet jorden så lenge vi har hatt en atmosfære. Bare vi kutter CO₂-utslippene våre, får vi full kontroll over naturen.

Vidar Helgesen er direktør i Nobel­stiftelsen og tidligere klima- og miljø­minister for Høyre. Han mener at det er viktig at vi deler av overskuddet Norge har fått som følge av Ukraina-krigen, til å ta økt globalt ansvar. Som han sier til Bistands­aktuelt:

– Akkurat nå er Norge i en bedre posisjon enn noen andre land til å ta nye finansierings­initiativer.

Norge har forpliktet seg til å støtte utviklings­land med klima­finansiering, blant annet gjennom Paris-avtalen, og utvalget vil ha fokus på hvordan man kan skaffe nødvendige midler. Cash is king! Et nøkkel­prinsipp for bistands­industrien og mottakerne er at klima­finansieringen IKKE skal gå på bekostning av de over 40 milliardene vi yter i bistand allerede – blant annet til romfarts­landet India. Det ville jo begrense penge­strømmen fra norske skatte­betalere.

Bistandsbudsjettet er ikke nok

De seks organisasjonene har over en lengre periode diskutert hvordan det kan være mulig å tenke nytt rundt penge­inn­samlingen, og det er bakgrunnen for å sette ned ekspert­utvalget, som skal bestå av ti medlemmer, inkludert Helgesen selv. Og naturligvis er profesjonelle eks-politikere med på pengejakten, som i vindkraft­industrien. Dagfinn Høybråten, som er general­sekretær i Kirkens Nødhjelp, uttaler:

– Hver gang Norge har respondert på en inter­nasjonal krise, har svaret vært å se på hvordan vi kan vri til bruken av bistands­budsjettet. Men i møte med klima­krisen er ikke det godt nok.

Ifølge den clearvoyante Høybråten er de enorme utfordringene verden står overfor med fremtidens klima­endringer, altfor store til å dekkes av bistands­budsjettet. Skal vi stanse naturens evige klima­endringer, så må vi gi mer! Eller mer korrekt: Staten må ta mer fra deg og gi til dem. Og det blir ALDRI nok, akkurat som med vindturbiner og andre «klimatiltak» fra profesjonelle profitører. Det må ALLTID mer til for å løse problemene, ad infinitum. Høybråten understreker:

– Parisavtalen forplikter Norge til å støtte utviklings­land med klima­finansiering, helt uavhengig av Norges egne utslipp. Vi utfordrer eksperter til å tenke nytt om hvordan dette kan gjøres på måter som kan bidra i langt større grad enn hvordan man har tenkt rundt disse spørsmålene tidligere.

Ikke nok å kjøpe seg fri med «klima­kompensasjon»

I mange år har enkeltpersoner, organisasjoner og land forsøkt å vri seg unna sitronpressen av cash som klima­politikken utgjør, og heller kompensere for egne utslipp av plantenæring gjennom tiltak andre steder. Stoltenberg var en som eksempelvis mente at kvotehandel var beste vei å gå for Norge. Nå som klima­industrien har fått balletak på pungen (i dobbel betydning) på samtlige skrulle­-regjeringer i vestlige land, har slike kompensasjons­ordninger blitt stadig mindre viktige.

Det er slutt på at «rike land kan kjøpe seg fri» med såkalt klima­kompensasjon, og det er ikke formålet med samarbeidet, understreker Høybråten. Han vil ha mer cash! I over 30 år har vi bare hatt syv år igjen på oss før det er for sent – derfor jobber utvalget i ekspressfart, og kravene til skatte­betalerne skal være klare innen mai.

Det er bare å glede seg, for Stortinget vil si ja.

Kjøp billetter til møtet her

Kjøp Kents bok her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!