Statsminister Jonas Gahr Støre møter Tysklands næringsminister og visekansler Robert Habeck sammen med næringsminister Jan Christian Vestre og olje- og energiminister Terje Lien Aasland i Oslo den 16. mars 2022. Tema for møtet er blant annet Ukraina, energisamarbeid og grønn omstilling. Foto: Torstein Bøe / NTB.

«Vi følger nøye med», «Vi snur hver stein», «Vi vil ikke akseptere at situasjonen er sånn som den er nå», «Vi er i en ekstremsituasjon», «Systemet har tjent oss vel», «Vi må ikke gjøre noe i panikk», «Vi setter ned en kommisjon», «Vi setter ned et utvalg», «Vi er avhengige av kablene for import», «Vi importerer i perioder», «Prisene er nå lavere enn de var før», «Vi har gitt kraftprodusentene klar beskjed om å holde på vannet», «Fyll opp magasinene!», «Vi forstår folk er frustrerte», «Vi skal ikke ha det sånn som dette», «Vi har forståelse for at fok er frustrerte». (Ovennevnte er hentet fra FB-siden til Eivind Salen i Motvind Norge.)

De følger nøye med. De forstår. De sier de gjør alt mellom himmel og jord for å ordne opp i elendigheten. Men de gjør ingen verdens ting annet enn å opprette stadig nye utvalg som heller ikke gjør noen ting.

Strømpriskrisen er selvforskyldt. Dette er et stykke selvskading. Med vår unike vannkraft kunne den vært unngått om ikke overføringskablene til Tyskland og UK hadde blitt satt i drift. For EUs vedkommende kunne den vært unngått om ikke EU hadde avviklet kull- og kjernekraften uten å ha alternativ kraft klar.

Strømpriskrisen er skapt av ansvars- og kunnskapsløse politikere som nå finner på alle mulige slags bortforklaringer i et forsøk på å fraskrive seg ansvaret for at de har gitt bort arvesølvet vårt til EU.

«Strømpriskrisen skyldes tørrår og lite regn», sier de. Men statistikkene fra Meteorologisk institutt viser at det ikke stemmer. Det har vært normal nedbør de siste to årene. Faktum er at strømprodusentene tapper vannmagasinene og selger strømmen til utlandet.

«Den høye strømprisen skyldes Putin og krigen i Ukraina». Dét kan heller ikke stemme. Strømprisen i Sør-Norge gikk til himmels umiddelbart etter at overføringskablene ble satt i drift i 2021, flere måneder før Putin invaderte Ukraina i slutten av februar 2022.

«Den høye strømprisen skyldes de høye gassprisene». Det stemmer heller ikke. Nå har gassprisen falt med 70 %, og vi har fortsatt Europas høyeste strømpris i Sør-Norge.

«Vi har underskudd på kraft og trenger mer kraft». Det er heller ikke riktig. Med energieffektivisering vil vi ifølge NVE ha nok vannkraft for flere år fremover.

Strømpriskrisen skyldes at vi ga fra oss den nasjonale kontrollen og styringen med produksjonen og omsetningen av kraft i Norge til EU gjennom privatiseringen av elektrisitetsmarkedet i forbindelse med EØS-forhandlingene tidlig på 1990-tallet, ved tiltredelsen til ACER-avtalen i 2018 og ved at denne og forrige regjering har forpliktet Norge til å bli Tysklands og EUs «grønne batteri».

Utveksling av norsk vannkraft med skitten utenlandsk kullkraft, bygging av enorme vindmølleparker, elektrifisering av sokkelen og konvertering av gass til hydrogen med et enormt energitap, samt bygging av ekstremt kraftkrevende batteri- og datalagringsfabrikker kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn grønn galskap og handelspolitisk harakiri for Norges vedkommende.

Det fører til rasering av norsk natur i et vanvittig omfang og flere hundre milliarder av skattebetalernes penger «rett i dass», for å sitere en statsråd som kom i skade for å fortelle sannheten.

Hvordan er vi kommet dit?

For et par uker siden møttes Arbeiderpartiets sentralstyre til et to dagers seminar på Sundvolden Hotel. Jonas Gahr Støre spurte sine 20 partikamerater i sentralstyret om hva som skal til for at Ap skal vinne valget i 2025. Det spørsmålet hadde, forståelig nok, heller ikke noen av de 20 noe godt svar på. Så Støre svarte like godt selv.

Tåkefyrsten sa at «det handler om å forstå tiden vi lever i, og gi folk svar de tror på.» Det høres jo umiddelbart ikke helt ufornuftig ut, men folk flest ville vel heller si at «det handler om politikere vi ikke lenger har tillit til fordi de lever i en fiktiv verden fjernt fra folk flest. Hvordan kan slike forstå tiden vi lever i?»

Forfatteren og arbeiderpartimannen Jan Kjærstad er inne på det i en meget god, men altfor «snill» kronikk i Aftenposten 11.1. Han spør «om strømprisene skal bli Arbeiderpartiets undergang?» Han påpeker at Arbeiderpartiet ser ut til å «ha mistet kontakten med folket», «at de har mistet språket» og «evnen til å styre».

Han har helt rett. De har mistet både kontakten med folket, språket og evnen til å styre. Arbeiderpartiet er blitt en historisk anakronisme som løper våre utenlandske konkurrenters ærend og som åpenbart ikke lenger er opptatt av å ivareta landets eller befolkningens interesser.

Men Jan Kjærstad kunne prøvd å skrelle løken litt lenger inn mot kjernen og spurt hvorfor. Hvordan er det blitt slik? Hva er det egentlig som har skjedd med politikerne våre? Hvordan har vi endt opp med en politikerstand som bortforklarer alt og bare snakker sludder og vås?

Vi som tidligere hadde politikere som var visjonære, men som også var realister og baserte seg på erfaring og godt gammeldags bondevett. De som utviklet vannkraften som en felles nasjonal ressurs og som passet på at griske tyskere og engelskmenn ikke skulle ta den fra oss. De som la grunnlaget for industrireisingen i første halvdel av forrige århundre. De som sikret nasjonal kontroll og statlig styring med petroleumsressursene i Nordsjøen og som gjorde det mulig å videreutvikle velferdsstaten i andre halvdel av forrige århundre og bygge opp en enorm nasjonal finansformue i Oljefondet.

De var styringskraftige som bare det. De sto ikke med lua i hånda. De sikret kontroll over nasjonale ressurser. De sikret at verdiene kom fellesskapet til gode. Men hvor er de blitt av?

Nå har vi en politikerstand som gir bort det som tidligere generasjoner har skapt. Hvorfor? Fordi de kan og fordi de ser seg tjent med det. Fordi de setter egne interesser foran fellesskapets interesser.

Og hvordan er dét mulig i et demokrati? Vi har jo selv valgt våre politikere. Men så enkelt er det ikke. Politikerne skjønner det. Det er på tide at flere får vite det.

Sosiologen og arbeiderpartimannen Gudmund Hernes var inne på det da han for en tid tilbake sa noe sånt som at grunnmuren i partiene svikter. Partiene har fått færre medlemmer og mindre medlemsaktivitet. På trappen opp til annenetasje står det en hærskare av rådgivere og konsulenter som vokter inngangen. I annenetasje sirkulerer topp-politikerne med sine elite-feller stadig lenger og lenger vekk fra medlemmene og folket.

Men sosiologen Hernes kunne også skrelt løken litt lenger inn mot kjernen for å finne årsaken til at det har blitt sånn.

Årsakene er komplekse og uoversiktlige. Den ligger først og fremst i at partiene, som tidligere var medlemsbaserte og medlemsfinansierte, er blitt nettverksbaserte og statsfinansierte.

Partistøtten har erstattet medlemskontingenten. Den bevilger politikerne til seg selv. Pengene henter de ut av statskassa, dvs. fra skattebetalernes lommer.

Partiorganisasjonen, som tidligere var medlemsbasert og besto av frivillige, har utviklet seg til å bli et partibyråkrati med en kadre av profesjonelle statslønnede politiske rådgivere og informasjonsmedarbeidere.

Posisjoner, avansement og fordelingen av knappe goder styres av partiledelsen og er basert på tette nettverk og sosiale relasjoner, ofte på tvers av partigrensene.

Partiledelsen består stort sett av politikere som har gjort politikken til yrke og karrierevei. De er blitt yrkespolitikere. De har ofte liten utdannelse, og de har sjelden særlig yrkeserfaring eller annen erfaring utenfor partikorridorene.

Gjennom en av de mest lukkede nominasjonsordninger i Vesten nominerer partiledelsen i realiteten seg selv. Den har full kontroll med nominasjonskomiteen og hestehandler og fordeler posisjonene på valglisten samt ulike verv og stillinger i partiorganisasjonen mellom seg. Slik sikres maktstrukturen i partiet over tid.

Det er et sosialt system som først og fremst er basert på nettverk og sosiale ferdigheter, og i mindre grad på erfaring, kunnskap og meritter. Det fører nødvendigvis til en politikerstand som er god på kommunikasjon og relasjonsbygging, men ikke nødvendigvis til de mest kompetente og erfarne politikerne eller dem som har størst faglig og personlig integritet.

Manglende kunnskap og erfaring skjules imidlertid bak omfattende medietrening og et enormt og stadig voksende korps av PR- og medierådgivere og kommunikasjonsstrateger. De skjuler feil, tilslører maktforhold, bidrar til å bestemme dagsordenen og forme den offisielle historiefortellingen. Systemkritikk skjermes av en servil presse som i stor grad også er «kjøpt og betalt» gjennom pressestøtten.

Dette er sosiologisk sett grunnen til at det «i annenetasje sirkulerer topp-politikere sammen med sine politiker-feller stadig lenger og lenger vekk fra folket.» De trenger rett og slett ikke folket lenger.

Den som sier parti, sier oligarki. Det gjelder særlig for et statsfinansiert partisystem med en så lukket nominasjonsordning som den norske.

Den som sier oligarki, sier yrkespolitikere som i stor grad er styrt av egeninteresser og ikke interessene til velgerne som tilsynelatende har valgt dem.

Og den som sier yrkespolitiker, sier ofte middelmådige beslutninger og noen ganger direkte destruktive beslutninger fattet av mennesker uten erfaring fra de områdene utenfor politikken som de skal ta beslutninger for. Som karrierepolitikere vil de være tilbøyelig til å blande egne interesser med fellesskapets interesser og noen ganger sette egne interesser fremfor fellesskapets interesser.

Eksemplene er mange.

De bevilger seg selv millionlønn og et lønnsnivå de fleste av dem aldri ville vært i nærheten av i det ordinære yrkeslivet. De bevilger seg selv fyrstelige pensjonsordninger som den gjennomsnittlige minstepensjonist kan se langt etter. Og de tildeler seg selv eliteprivilegier som pendlerboliger med gratis strøm, subsidiert stortingskantine, gratisparkering i Stortingsgarasjen og gratisbilletter til kulturarrangementer.

At de har tre ganger så lang sommerferie som folk flest, bidrar ikke akkurat til å skape nærhet til folket. At de uten blygsel snyter på skatten og hevder seg hevet over loven, bidrar heller ikke til å skape nærhet til vanlige folk som selv må se seg snytt av NAV eller forfulgt av skattemyndighetene for den minste forseelse.

Og på samme måte som rikspolitikerne som bygger nytt regjeringskvartal til 50 milliarder kroner, bygger lokalpolitikerne i Kristiansund og i Kristiansand seg dyre kulturhus og signalbygg som monumenter over seg selv, som sikrer dem respektable posisjoner, fete styrehonorar og komiteverv og betydelige ekstrainntekter i tillegg til politikerlønna, noe slunkne kommunekasser må slite med i årevis fremover.

Sammen med ansatte i offentlig forvaltning reiser de på teambuilding og komitéreiser til eksotiske steder, selv om alle vet at det faglige innholdet bare er ferniss for å kunne ta fri og drikke og spise på statens reiseregulativ, med andre ord på skattebetalernes regning.

De fremste av dem belønner seg selv og hverandre med kremjobber i FN, 10 % statsskatt og et internasjonalt liv på røde løpere eller en retrettjobb som statsforvalter i Agder, ambassadør i Jakarta eller som styrerepresentant i en statlig eller halvstatlig virksomhet hvor de har lite eller ingenting å bidra med rent faglig.

Slike politikere er ikke spesielt opptatt av å ivareta nasjonens eller befolkningens interesser. De er mer opptatt av å ivareta egne interesser og privilegier. Derfor snakker de sludder og pølsevev om strømprisene. Derfor vil de ikke ta et oppgjør med EU. Derfor vil de ikke ta et oppgjør med den galskapen som «det grønne skiftet» representerer.

Politikerne må realitetsorienteres om de skal få tilbake kontakten med folket, språket og evnen til å styre. Og fremfor alt må det gjennomføres en grunnleggende demokratireform.

Skal vi noensinne ha håp om å få politikere som ikke bare snakker sludder og pølsevev, må nominasjonsprosessen gjøres tilgjengelig for partienes medlemmer. For å få partimedlemmene tilbake i politikken og bli kvitt partioligarkene, må den statlige partistøtten avvikles. Partiene må på nytt bli medlemsbaserte og medlemsfinansierte.

For å få yrkespolitikerne ut av politikken, må det innføres en regel om at ingen politiker får sitte lenger enn to valgperioder. For å gjøre politikken mindre attraktiv for dem som ser politikken som en lukrativ karrierevei og mer attraktiv for dem som vil gjøre en innsats for fellesskapet, bør politikernes lønnsordninger i større grad reflektere deres yrkeserfaring og kompetanse. Karantene- og habilitetsregler må skjerpes, og de må håndheves effektivt. Sjenerøse overgangsordninger for å sikre god repatriering tilbake til yrkeslivet etter endt innsats som folkevalgt, samt ordener og medaljer for å premiere innsats og tjeneste til fellesskapets beste, må gjerne etableres. Og folkeavstemninger bør innføres i viktige saker både i lokal- og i rikspolitikken.

Bortsett fra Rødt, som har gått inn for å åpne opp nominasjonsordningen og redusere politikerlønna, er det ingen av partiene som har demokratireform i partiprogrammet.

De ønsker ikke medlemmene tilbake. De ønsker å ha kontroll med nominasjonsprosessen selv. De ønsker heller ikke åremål. I nasjonalforsamlingen, fylkestinget og kommunestyret er det etter hvert blitt «svært godt å sitte». Og de ønsker slettes ikke folkeavstemninger og direktedemokrati. De ønsker ikke at velgerne skal ta fra dem makten.

De motarbeider tvert imot aktivt alle forslag til tiltak som innskrenker deres makt og privilegier.

Det er her hunden ligger begravd. Det er ikke sludder og pølsevev. Her er vi ved sakens kjerne. Politikerne vet det selv. Det er på tide at også velgerne skjønner det.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!