Fra pave Benedikt XVIs begravelse i Peterskirken den 5. januar 2023. Foto: Antonio Calanni / AP / NTB.

Når jeg i dette sene øyeblikket i mitt liv skuer bakover på tiårene jeg har levd, er det første jeg ser hvor mye jeg har å takke for. Fremfor alt takker jeg Gud, alle gode gavers opphav, som har gitt meg livet og hjulpet meg gjennom øyeblikk av forvirring. Hver gang jeg har vaklet, har han holdt meg oppe og med sitt åsyn alltid gitt meg nytt lys. I retrospektiv ser og forstår jeg at også de mørke og slitsomme strekningene på denne veien har tjent til min frelse, og at jeg akkurat der er blitt godt veiledet av Ham.

Jeg takker foreldrene mine, som gav meg livet i en vanskelig tid. Med kjærlighet og store forsakelser gav de meg et praktfullt hjem som har lyst opp mine dager helt til i dag. Min fars krystallklare tro lærte oss barna å tro, og som veileder har den troen alltid forblitt trygg etter alt jeg har lært om vitenskap. Min mors dype hengivenhet og godhet er en arv som jeg aldri kan takke nok for. Min søster har i flere tiår hjulpet hjulpet meg med uegennyttig og hengiven omsorg, og min bror med sin klare dømmekraft, resolutte styrke og sorgløse hjerte – han har alltid banet veien for meg. Uten hans kontinuerlige lederskap og selskap kunne jeg aldri ha funnet den rette veien.

Av hjertet takker jeg Gud for mange venner, menn og kvinner, som Han alltid har satt ved min side, for samarbeidspartnere i alle etapper langs min vei, for lærere og elever som Han har gitt meg. Jeg betror dem alle til Hans godhet. Og jeg vil takke Herren for mitt vakre hjemsted ved foten av Bayerns alper, hvor jeg alltid har kunnet oppleve Skaperens prakt. Jeg ber om at vårt land forblir et troens land, og jeg ber dere, kjære medborgere: Ikke la dere forledes bort fra troen. Endelig takker jeg Gud for alt det fine jeg har opplevd i alle faser på min vei, særlig i Roma og i Italia, som er blitt mitt andre hjemland.

Til alle dem som jeg på en eller annen måte har gjort urett mot, ber jeg av hjertet om tilgivelse.

Det som jeg allerede har sagt til mine landsmenn, sier jeg nå til alle i Kirken som jeg er blitt betrodd lederskap for: Forbli sterke i troen! Ikke la dere forvirre! Det virker ofte som om vitenskapen – naturvitenskapen på den ene siden og den historiske forskningen på den andre (særlig eksegesen over Den hellige skriften) – er i stand til å gi resultater som tilsynelatende står i ugjendrivelig motsetning til den katolske troen. Jeg har gjennomlevd naturvitenskapelige omveltninger i lang tid, og har derimot kunnet konstatere hvordan tilsynelatende sikre motsetninger til troen har svunnet hen og vist at de ikke var vitenskap, men filosofiske fortolkninger som simpelthen så ut som de tilhørte vitenskapen.

På samme måte er det i dialogen med naturvitenskapen at også troen har lært å forstå grensene for omfanget av sine utsagn bedre, og dermed hvor spesifikke de er. Teologien, og da spesielt bibelstudiene, har nå fulgt meg i seksti år, og gjennom generasjonenes løp har jeg sett hvordan teser som virker uangripelige, viste seg å være ganske enkelt hypoteser: den liberale generasjonen (Harnack, Jülicher etc.), den eksistensialistiske (Bultmann etc.), den marxistiske. Jeg har sett og ser fremdeles hvordan troens rimelighet igjen vokser frem av hypotesenes floker. Jesus Kristus er virkelig veien, sannheten og livet – og Kirken er, i all sin utilstrekkelighet, virkelig Hans kropp.

Til slutt ber jeg dere ydmykt: Be for meg, slik at Herren, til tross for alle mine synder og utilstrekkeligheter, tar imot meg i evighetens bolig. Til alle som jeg er blitt betrodd, går mitt hjerte daglig i bønn.

Benedictus PP XVI