Christian Tybring-Gjedde møter liten forståelse for forslaget om å nominere Stoltenberg til Nobels fredspris. Facebook-veggen hans kokte, mest av forbauselse og sjokk over at han kunne finne på noe sånt etter først å ha foreslått Trump.

Men noen står last og brast. En av dem er Hege Storhaug, som gir uforbeholden støtte til forslaget.

Det er tydelig at det er svært delte oppfatninger. Forslaget om Jens avslører kanskje noen motsetninger som ikke kommer frem i mediene, fordi disse ikke lenger ønsker å formidle motstand mot det offisielle narrativet.

Hvorfor irriterer CTGs begrunnelse? Fordi den nærmest ligner en pressemelding:

Generalsekretær Stoltenberg har helt fra første stund forstått alvoret og betydningen av Russlands angrep for alle land som baserer sitt styresett på demokrati og liberale friheter. Han forsto tidlig at Ukrainas militære motstand også er Europas kamp, men har samtidig vært tydelig på at NATO ikke vil bli en aktiv deltaker i krigen.

«Ikke vil bli en aktiv deltaker»? Men det er bare noen dager siden Stoltenberg sa at Ukraina hadde rett til å slå til inne i Russland. Ukrainerne får stadig mer avanserte våpen – og dermed muligheten til det. Hvordan venter Stoltenberg at russerne skal reagere på dét? Vi er jo alle enige om at det er et autoritært styresett. Hvordan pleier slike å reagere når de blir presset?

Disse spørsmålene blir ikke stilt, langt mindre besvart. Men vi ser av kommentarspaltene at folk stiller dem, og de er ikke beroliget av hva de ser og hører. De frykter at Norge vil bli sugd inn i en storkrig med vår store nabo i øst.

CTG kunne vært spindoktor for generalsekretæren. Stoltenberg fortjener vel ikke fredsprisen fordi han gjør jobben sin og minner om hva NATO står for? Har det hersket noen som helst tvil om at NATO står samlet?

Stoltenberg har hele tiden vært tydelig på at NATO-landene står samlet og at alliansen i tråd med Atlanterhavspakten vil forsvare hver millimeter av medlemslandenes territorium. Det har utvilsomt vært et viktig signal overfor Russland og samtidig vært helt avgjørende for å holde alliansen samlet.

Da de baltiske land ble medlemmer, var det noen som reiste spørsmålet om hvorvidt musketer-eden gjaldt når det ble så mange land, men denne gang har det ikke vært tema.

Da danske Anders Fogh Rasmussen var generalsekretær, ble han latterliggjort av Harald Stanghelle fordi han kalte seg NATO-sjef. Men når en nordmann inntar stolen, er det selvsagt noe annet.

Jeg synes også Stoltenberg har forandret seg, men jeg tror for det første at det ikke er han som leder NATO. Det er det amerikanerne som gjør, og man kunne snu på flisa og spørre om den stadig mer krigerske Stoltenberg handler på oppdrag for krefter vi er ambivalente overfor? I januar 2022 snakket han fortsatt om nødvendigheten av dialog med Moskva, på tross av spenning. Nå handler det om å vinne. Hva vil seier si i Ukraina?

Det finnes en betydelig skepsis til krigen i den russiske befolkningen, ikke til det ukrainske folk, ikke til spørsmålet om hvem som var aggressor, men til boikotten av russere som folk og styret i Kyiv. Mediene har fra dag én glorifisert Zelenskyj. Litt mindre heroisering og en mer nøktern og distansert holdning ville vært på sin plass. Det ville kanskje tatt brodden av den reservasjonen som har bygget seg opp.

Det er nemlig slik at når medier og politikere går all in i noe som handler om krig, så blir folk skeptiske. Jeg mener med rette. Men de hører ikke at disse forbeholdene og reservasjonene kommer til uttrykk i medier og fra politikerne. De konkurrerer tvert imot om å være pro-ukrainske og anti-russiske.

Det ukrainske regimet har vist intolerante sider. Dét blir ikke problematisert. Den minste kritikk, og Kyiv langer ut, som mot Elon Musk da han ba om forhandlinger.

Sannheten er at Vesten har gitt Kyiv så lang line at det kan bli vanskelig å hale dem inn.

Lørdag kveld kunne vi lese om feiringen av den ortodokse julen i Ukraina. (Det var hyklersk av Putin å varsle våpenhvile.) For første gang kunne den ukrainske kirken feire jul i Lavra-katedralen.

Den ortodokse julegudstjenesten ble i år en demonstrasjon på uavhengighet fra den russisk-ortodokse kirken. Regjeringen i Ukraina tok torsdag over administrasjonen av Lavra-katedralen og det tilhørende komplekset kjent som Grotteklosteret.

Lørdag deltok flere hundre mennesker i julegudstjeneste i regi av den ukrainske kirken. Utenfor var det satt opp en videoskjerm for dem som ikke fikk plass i varmen.

Ukrainas kulturminister Oleksandr Tkatsjenko var blant dem som var til stede i Lavra-katedralen. Grotteklosteret, som står på Unescos verdensarvliste, ble ifølge ham overtatt av staten da den russisk-ortodokse kirkens leieperiode utløp 31. desember.

Gro Holm hadde sist helg en reportasje fra en kirke i Kyiv, den selvsamme Lavra-katedralen, hvor maskerte soldater sto og sjekket papirene til kirkegjengere. Meget spesielt.

Så leser vi fra NTB 28. desember:

Lederen for Ukrainas nasjonale sikkerhetsråd oppfordrer den ortodokse kirken i landet til å distansere seg fra Russland og erklære Vladimir Putin som djevelen.

Utspillet fra rådets leder Oleksij Danilov henger sammen med en strid om den ortodokse kirken fortsatt skal få lov å ha tilholdssted i det verdensberømte Grotteklosteret i Ukrainas hovedstad Kyiv.

– Hvis dere ikke har noen tilknytning til Russland, så kan dere ta offisielt farvel og si at den russiske presidenten Vladimir Putin er Satan, krever Danilov av den ukrainsk-ortodokse kirken.

Han kom med uttalelsen på ukrainsk fjernsyn tirsdag.

Den russisk-ortodokse patriarken Kirill er også en djevel, la Danilov til.

Kirill, den russisk-ortodokse kirkens øverste leder, skapte overskrifter da han i oktober sa at Putin var utpekt av Gud til å styre Russland.

Fram til mai i år var den ukrainsk-ortodokse kirken underlagt patriarkatet i Moskva. På det tidspunktet hadde kirken offisielt erklært at den ikke lenger retter seg etter Moskva, og den fordømte Russlands krig mot Ukraina.

Men ukrainske myndigheter mistenker kirken for å samarbeide med Moskva. Kirkens områder har blitt gjennomsøkt flere ganger.

Myndighetene har sagt opp kirkens leiekontrakt i det historiske klosteret fra nyttår. Klosterets leder Pavel Lebed har kritisert president Volodymyr Zelenskyj for dette og bedt om at kirken fortsatt må få holde til der.

Patriark Kirill blir fordømt som en som velsigner våpnene, men her ber altså leder for det nasjonale sikkerhetsråd om at Putin stemples som Satan, av kirken som har løsrevet seg fra Moskva. Det hjalp ikke å kutte båndene. De ble likevel kastet ut. Men det står det ikke noe om i NTB-meldingen om julefeiringen.

Det er for mye urent trav. Vi fanger opp nok til at vi forstår at det foregår ting som ikke er god reklame, men det skal ikke frem i lyset. Er det av frykt for at støtten vil bli mindre? En opplagt konsekvens er at Kyiv tror de kan gjøre hva de vil. Utlandet kommer uansett ikke til å reagere.

Krigen har gått i faser, og nå slippes det løs enda kraftigere våpen, men det er ingen debatt om hvor dette tar oss. Stoltenberg sier at alle kriger til slutt ender ved forhandlingsbordet, men først må russerne slås. Det er jo dét ukrainerne sier og vil. De skal jage russerne ut av Krim. Er dette realistisk?

Det er ingen diskusjon. Det sies fra øverste hold at det er storkrig i Europa, men vi har ingen diskusjon om hvordan vi havnet her og hvor det bærer hen.

Under siste storkrig i Europa, på Balkan, holdt FN hele tiden på med forsøk på våpenhvile som kunne gi utgangspunkt for fredsforhandlinger. Faren til Jens var selv en av forhandlerne.

Nå er det helt andre holdninger som gjelder. Det er blitt sagt åpent av amerikanerne at de ønsker regimeskifte i Moskva. Som om Putin er Saddam.

For oss som har levd under den kalde krigen, er det en galskap i dette. Det er historieløst, det er ikke bare risikabelt, det er risiko-søkende.

Man leker ikke krig.

Stoltenberg har målbåret denne nye krigs-etosen. Han har vokst inn i rollen og lyder overbevisende, men samtidig skremmende.

Det han sier, gir meg ikke assosiasjoner til noen fredspris.

Kjøp «Mesteren og Margarita» her!