PIONERPLATTFORM: Oljefeltet Goliat var det første kommersielle funnet som ble gjort da letingen i Barents­havet kom i gang igjen i år 2000 etter sju års stans. Det har derfor en spesiell plass i nordnorsk oljehistorie. I et jomfruelig område bare 70–80 km fra kysten av Vest-Finnmark har partnerne i Goliat med det italiensk-dominerte Vår energi som drivkraft, påvist reserver av olje og gass som med dagens høye priser har en verdi på flere hundre milliarder kroner. Problemet er at feltet, i likhet med mange andre, mangler en løsning for de betydelige mengder gass som er funnet i ulike reservoarer, og som i dag er uten verdi fordi politikerne og industrien har manglet viljen og evnen til å etablere et system av rør og landanlegg som kan sikre at gassen når fram til et verdensmarked som skriker etter energi. Foto: Vår energi.

Vår energis funn like før jul av 15–20 milliarder m³ naturgass nær Goliat-feltet utenfor kysten av Vest-Finnmark utløste jubel – i en verden der folk og næringsliv hungrer etter energi. Basert på dagens priser tilsvarer gassfunnet et enormt beløp, mellom 100 og 150 milliarder kroner brutto. Problemet er at gassen ligger i et reservoar 1800 meter under havbunnen, 90 kilometer nordvest for basebyen Hammerfest. Som en følge av årelang politisk krangel finnes det verken rørledninger eller anlegg på land som kan sikre at gassen når markedet. Gigant­formuen, som tilhører selskapet Vår energi og det norske samfunnet, er i dag i virkeligheten verdiløs.

KONTROLLROM: Fra Goliat-plattformens avanserte kontrollrom. Enorme mengder assosiert gass må nå injiseres i reservoaret fordi transportsystemet utenfor kysten av Vest-Finnmark mangler. Det gjør driften meget krevende. Foto: Anne Lise Norheim / © Vår Energi.

Den politiske sabotasjen av nordnorsk industrialisering, som i fjor høst fikk et nytt uttrykk i utsettelsen av oljefeltet Wisting og 26. konsesjonsrunde, har pågått med varierende styrke og infamitet helt siden 1980, da områdene nord for 62. bredde­grad omsider ble åpnet for petroleumsvirksomhet. Det dreier seg om 42 år med virkelighetsfjerne arktiske undergangs­fantasier, en viljeløs drift mot Arbeids- og Velferds­forvaltningens (NAV) purgatorium, nådeløs straff av verdiskapere, fritenkere og folk med tiltakslyst og en komplett mangel på dristighet og nytenkning i landsdelens politiske elite og blant subsidie­hungrige intellektuelle, noe som for alltid vil sikre dem en fremskutt plass i Guinness’ rekordbok over samfunns­vitenskapens bakstrevere.

Eventyr og grøsser

Alle som har fulgt historien om olje og gass i Nord-Norge, vet at den har vært en blanding av eventyr og grøsser med korte øyeblikk av håp og lykksalig overmot og lange perioder med neglebitende skrekk og depresjon – som om jakten på havbunnens svarte gull var Belzebubs påfunn og en sikker vei mot undergangen for folk og fe, fisken i havet og stjernene på himmelen.

TREFFSIKKER: Finnmark Dagblad traff spikeren på hodet da avisens hovedoppslag om den foreløpig siste boringen i Barentshavet ved årsskiftet 1993/94 ble formulert på følgende måte: «Snipp, snapp, snute …» Faksimile: FD, 3. desember 1993.

Et skjebnesvangert terningkast

Den mørkeste tiden inntraff mellom 1989 og 1994, da Barents­havets torske­bestand brøt sammen og sendte nesten samtlige bedrifter i fiske­industrien til skifte­retten – samtidig som de multi­nasjonale olje­selskapene vendte ryggen til Arktis. 43 fabrikker gikk over ende. 1500 arbeids­plasser forsvant, og den lokale arbeids­løsheten oversteg 17 prosent.

«Leteaktiviteten i Barentshavet vil være bærebjelken i lang tid fremover», hadde olje­minister Arne Øien fromt sagt da regjeringen Brundtland i et øyeblikk av overmot i 1986 delte ut et snes av de største og mest lovende blokkene mellom Nordkapp og Bjørnøya til utålmodige globale operatører som mer tenkte på egne lommebøker enn Norges strategiske interesser.

Det var et skjebne­svangert terning­kast, og det endte fryktelig galt. I de neste sju årene ble 21 av de mest synlige gigant­strukturene under havbunnen i Barents­havet perforert på de mest opplagte stedene. Ingen av brønnene påviste utvinnbare forekomster av petroleum.

Riktignok lekket borekjernene blå­fiolette og klebrige rester av råolje, noe som fortalte at strukturene en gang i tiden hadde inneholdt enorme mengder petroleum. Men Skaperen hadde vært i godt humør for 50 millioner år siden. Jordskorpen var ristet og løftet fra noen få hundre meter til mer enn 2000 meter enkelte steder. De voldsomme bevegelsene hadde fått oljen til å lekke ut eller flytte seg over i andre og mindre feller. Bare vannet var tilbake i porene – som om naturen selv ville peke nese av geologene og geofysikerne som trodde at jordskorpen var likedan fra Tiddlybanken til Sundastredet.

Da plattformen Ross Rig avsluttet boringen av en brønn i det jomfruelige området øst for Nordkapp i slutten av februar 1994, ble nullpunktet nådd. Riktignok påviste Statoil olje og gass i porøs flint som var 250 til 300 millioner år gammel, og det hadde ingen gjort tidligere. I noen korte timer splittet testflammen vintermørket over Bananbanken. Det ble produsert 535.000 kubikkmeter gass og 200 fat olje, men det var ikke nok. Funnet var for lite til å kunne bygges ut. Da brønnen ble plugget i slutten av måneden, var forpliktelsene oppfylt. Sju år med mislykket strategisk boring hadde skremt de multinasjonale selskapene som forflyttet ressursene til mer lovende provinser. Bore­programmene i Arktis ble innstilt. Uten friske initiativ ville olje­letingen i Barents­havet være slutt for mange år fremover.

Røde lys i nord

Varsellampene lyste rødt, og mange så fare­signalene. Nordnorske politikere fryktet de psykologiske effektene av en full stans i oljeletingen. I Olje­direktoratet og Olje- og energi­departementet var fagfolkene ikke villig til å avskrive Barents­havet. Prognosene var blitt nedjustert i 1988, da geologene så vidt hadde begynt å forstå hva oppløft og erosjon hadde ført til. Men sokkelen i nord var mer enn dobbelt så stor som i Nordsjøen, og noen få nålestikk fortalte ikke alt – særlig ikke hvis stikkene var for grunne.

I vest beviste feltene på Tromsø­flaket at det fantes intakte petroleums­produserende systemer, og på russisk side av delelinjen var Sjtokman-feltet alene ti ganger større enn Snøhvit med samlede ressurser på nesten fire billioner kubikkmeter gass. Mengden av residuell olje i de fleste av de mellom­liggende brønnene fortalte at det var produsert enorme mengder hydro­karboner i Barents­havet. Det gjaldt derfor ikke å gi opp, men å tolke boredata og seismiske resultater på nytt.

Til tross for tilbake­slagene og den politiske motstanden var ikke alt like dystert. For bransje­folkene, som hadde bevart troen på Barents­havet som petroleums­provins, begynte det langsomt å lysne. Tenkepausen ble lang siden Statoil plugget og forlot den siste brønnen utenfor Nordkyn i februar 1994. Årene gikk uten letevirksomhet, mens geologene vurderte strukturer og modeller.

Først våren 1997 ble de sju første lisensene i en ny Barentshav-­kampanje utdelt – i tråd med et stortings­vedtak om lettere vilkår for leting i nord, mot stemmene til den vanlige freds- og miljø­juntaen fra ytre venstre og mellom­partiene. En håndfull uten­landske olje­selskaper holdt fortsatt ut, og franske Elf, italienske Agip og amerikanske Mobil ble gjort til operatører sammen med det norske trekløveret Statoil, Hydro og Saga. For å imøtekomme stadig hardere miljøkrav og rasjonalisere bore­operasjonene, var samarbeids­organisasjonen Nobales (Norsk Barentshav Lete­samarbeid) etablert, først og fremst med sikte på felles innleie av en godkjent borerigg. I 1998 ble det innhentet store mengder ny 3D-seismikk. Straks tolkningen var avsluttet, ville en storstilt letekampanje bli iverksatt.

DRISTIG: Agip (Azienda Generale Italiana Petroli), som i 2003 ble en del av det italienske storkonsernet ENI, valgte en dristig utbyggings­løsning for Goliat med en sylindrisk produksjons­plattform av Sevan-design og en tonnasje i dødvekt på 64.000 tonn. Utvinningen er teknisk krevende, da den skjer fra reservoarer i to ulike formasjoner som ligger 1100 og 1800 meter under havbunnen. Illustrasjon: ENI.

I år 2000 – etter sju bortkastede år – vendte olje­selskapene på nytt tilbake til Barents­havet i et forsiktig omfang. Deltakerne i Nobales hadde leid den vinter­isolerte riggen Trans­ocean Arctic og ville bore sju brønner – fra Senja­ryggen i vest til Finnmarks­plattformen i øst. Studiene av oppløft og erosjon lå fortsatt som en skygge over den geologiske tenkningen, og de tone­angivende selskapene ville helst bore i de områdene som hadde vært minst utsatt.

Italiensk sprang inn i det ukjente

Da Hydro i juli år 2000 innledet kampanjen med en brønn langt ute i havgapet, var forhåpningene store. Det var gått sju og et halvt år siden forrige boring i Barents­havet, og alle håpet på en funn­melding. Men brønnen var tørr, noe som ikke gjorde situasjonen lettere for olje­selskapet Agip, som var operatør for boring nummer to. Italienerne satset på en struktur som lå mye nærmere land, bare 85 kilometer nordøst for Hammerfest – innenfor området som flertallet trodde var tømt. Statoil var blant de mest negative og hadde allerede utpekt strukturen som brukbar for kun ett formål: deponering av den utskilte CO₂-en fra Snøhvit.

Men Agip var på jakt etter hydro­karbonene som hadde migrert fra kilde­bergartene i nærheten, og var villig til å gi de uortodokse tenkerne en sjanse. Da olje ble påvist i september i år 2000 i to formasjoner, som lå 1100 og 1800 meter under havbunnen, var det mange geologer som klødde seg i hodet. To olje­førende lag var funnet. Det var soleklart at oppløft og erosjon hadde fått mye til å lekke ut, men alt av hydro­karboner var ikke forsvunnet i det store intet. De hadde vandret til nye feller i ikke-kartlagte strukturer i dypet. Hvis det var slik at fagfolkene satt fast i en blindgate – først i troen på jura sandstein, deretter på effekten av oppløft og erosjon – hvor skulle man da lete?

Norsk Agip hadde funnet ett svar. Feltet ble kalt Goliat. Senere undersøkelser viste at strukturen inneholdt mer enn 500 millioner fat olje og 30 milliarder Sm³ gass, hvorav henimot 200 millioner fat olje ville la seg utvinne.

OD-LEDER: Bente Nyland er en av de mange kvinnelige geologene som deltok i den grunn­leggende kart­leggingen av de tre petroleums­provinsene som Herren skjenket Norge: Nord­sjøen, Norske­havet og Barents­havet. Fra 2007 ledet hun Olje­direktoratet i 12 betydningsfulle år. Foto: Lise Åserud / NTB.

Det var et av de mest betydningsfulle funnene på norsk sokkel på mange år, og Olje­direktoratets senere sjef, Bente Nyland, kommenterte: «Det er det første rene olje­funnet i Barents­havet, noe som i seg selv er interessant, og som gjør videre utforskning av de nordlige havområdene enda mer interessant.»

Nyland var en av Statoil-geologene som i midten av 1980-årene hadde beregnet effekten av rystelsene i jordskorpen og den påfølgende erosjonen. Arbeidet ledet til viktige erkjennelser, men funnet av Goliat viste at erkjennelsene ikke måtte opphøyes til bibelske sannheter. Det kunne hende at Moder Jord var mer intrikat enn de fleste forsto, og at Barents­havet var rikere enn mange hadde trodd.

Sterk oppgang og nye funn

Goliat hadde en viktig sideeffekt – stimulert av nye statlige tiltak. Utforskningen av nye lete­modeller skjøt fart, og risiko­viljen økte. I de neste årene ble flere nye områder tolket og undersøkt på nytt med mange funn – fra den sørlige kanten av Loppa­høyda til Bjørnøy­bassenget og Loppa­ryggen øst, med olje­feltene Johan Castberg og Wisting som de mest spennende. Hver av dem inneholdt mer enn 500 millioner fat utvinnbar olje. Til sammen utgjør dette, med en oljepris rundt 90–100 dollar fatet, en verdi på 90–100 milliarder dollar, eller en billion norske kroner.

OPTIMISME: I boresesongen 2013/14 var optimismen fortsatt på topp, og mange brønner sto på programmet. Men området manglet et rørsystem for salg og eksport av gass, som ble påvist i mange små felt, men som alene ikke kunne finansiere en eksport­løsning. Da olje­prisen raste i 2014, forsvant de fleste fra sjanse­spillet, og siden har få kommet tilbake. I 2022 må fraværet av eksport­muligheter karakteriseres som en politisk skandale av dimensjoner, som undergraver Norges strategiske og økonomiske interesser. Illustrasjon: OD.

Regjeringens beslutning i fjor høst om å forskyve utbyggingen av Wisting ut i det blå, var bare en av mange lignende vedtak som Støres kamerat­gjeng fant forsvarlig og fornuftig. Hva skal man vel med 500–600 milliarder kroner så lenge CO₂-hysterikerne beroliges, retrett­jobbene i FN holdes åpne og minste­pensjonistene godtar 15.000 kroner i måneden, hvorav strøm­regningen sluker det meste?

Områdene rundt Norvarg­domen i det samme området avdekket gass­forekomster på til sammen antakelig 200–300 milliarder Sm³ gass – på linje med gass­feltet Snøhvit i størrelse. Men testing og avgrensning dokumenterte at reservoarene var kompliserte, med tett sand­stein som ville bli vanskelig å drenere. Anslagene varierte fra 50 til 150 milliarder Sm³ utvinnbar gass, og det var for lite til at den franske operatøren Total ville påta seg utbyggings­oppgaven. Brønnene ble plugget og Norvarg forlatt.

Kort tid etter ble oppgangs­perioden avløst av en ny negativ syklus med et brått prisfall på petroleum og økende politisk usikkerhet, spesielt knyttet til Russlands annektering av Krim. Fra sommeren 2014 til vinteren 2015 falt olje­prisen fra over 110 til under 50 dollar fatet. Bransjen reagerte umiddelbart, kuttet lete­planer og sa opp folk. Tross fram­skrittene i seismikk, geofysikk og andre esoteriske fag, ble Barents­havet fortsatt regnet som et hittebarn. Det ble stille om hypotetiske prospekter, og riggene søkte på nytt til områder med lavere risiko, høyere utbytte og enklere geologi.

Goliat i produksjon

OLJEN LASTES: Den spesialbygde 120.000-tonneren «Torill Knutsen» henter en full last råolje fra Goliat. Foto: Vår energi.

I mellomtiden hadde ENI Norge i 2009 fått godkjent planene for en utbygging av Goliat med en avansert 64.000 tonns plattform, åtte bunnrammer og en daglig produksjons­kapasitet på 100.000 fat råolje. Etter å ha løst de sedvanlige barne­sykdommene ble den første oljelasten hentet av en skyttel­tanker i 2016.

Alt var ikke bare fryd og gammen. Det tekniske utstyret måtte stadig utbedres og moderniseres, og blant de få informerte var den under­liggende debatten het. Det høye trykket i under­grunnen, som sørget for at den salgbare oljen løsrev seg fra porene i sandsteinen og steg om lag to kilometer gjennom rørene til plattformens behandlings­anlegg og lagertank, ble vedlikeholdt av vann og gass, som ble separert fra oljen og under stort trykk injisert gjennom egne rør og tilbake i reservoaret. Det ga – folkelig uttrykt – trykkstøtte til utvinningen, og bidro til «å flushe ut» olje­restene i gjen­stridige lommer.

At naturgassen på Goliat, som i henhold til Olje­direktoratets tall hadde et volum på 30 milliarder kubikk­meter (Sm³) og var verdt et betydelig beløp, ble brukt som verdiløst «vaskemiddel», hadde kun én forklaring: ENI og partnerne på Goliat hadde ingen muligheter til å selge gassen. Et under­sjøisk gassrør til Melkøya ville bli på 50 km. LNG-fabrikkens kapasitet var dessuten booket til 2040 av Statoil (nå Equinor) og de øvrige eierne, som ville ha ut egne verdier først og sa tvert nei til gass fra Goliat – om de ikke fikk den gratis.

Vill krangel om gassløsning

En voldsom debatt hadde rast i årene rundt 2012, da det statlige Gassco foreslo å bygge et nærmere 900 km langt gassrør fra Melkøya til Aasta Hansteen-platt­formen, med videre transport gjennom det eksisterende rørsystemet til foredlings­anlegget Kårstø i Rogaland, der rogalendingene fryktet gass­mangel fra 2022. Men forslaget innebar at vesentlige mengder Snøhvit-gass skulle sluses forbi Melkøya LNG og sendes direkte til Kårstø, som innad i bransjen ble betraktet som roga­lendingenes hjertebarn – og roga­lendingene hadde hatt en dominerende posisjon siden Stavanger på 1960-tallet ble olje­industriens sentrum.

HAMMERFEST LNG: Norge og Europas eneste LNG-fabrikk ligger på Melkøya utenfor Hammerfest, men kapasiteten er sprengt fram til 2040 på grunn av store mengder gass fra Snøhvit og andre felt, som eies av olje­selskapene i partner­skapet, først og fremst Equinor. Da det stats­eide Petoro i lisensens styre i 2012 la tungen på vekt­skålen og sa nei til å bygge en ny produksjons­linje på anlegget, kjent som Tog 2, ble all gass som ikke tilhørte partner­skapet plutselig uten avsetning – og derfor uten verdi. Det gjelder også gassen på Goliat, Lupe og de andre funnene som er gjort i det vestlige Barents­havet. Foto: Ole Jørgen Bratland / Equinor.

Et alternativt forslag om å utvide Melkøya LNGs kapasitet med en ny produksjons­linje, det såkalte Tog 2, ble nedstemt i lisensen – med det andre Rogalands-­dominerte stats­selskapet, Petoro, på nei-siden. Ingen kunne selvsagt bevise at petroleums­industrien var under kontroll av en lokal politisk «mafia», som prioriterte Rogaland fremfor andre deler av landet, men i styre­rommene nord for Dovre haglet det med ukvemsord om makt­konsentrasjonen i de to stats­selskapene, Gassco og Petoro.

Under lå selvsagt frykten for at Equinor ville kjøre mer og mer av Snøhvit-gassen gjennom røret og direkte til markedet – med nedlegging av LNG-fabrikken som uunngåelig resultat og fatale følger for petroleums­industrien i Barents­havet.

Skjebnesvanger utredning

Nå arbeider Gassco med en ny utredning om den omstridte og skjebne­svangre gass­løsningen. Enhver løsning består av to deler: et under­sjøisk system av opp­samlings­rør med installasjoner for trykk og kvalitets­kontroll (naturgass kan ha svært ulike kjemiske spesifika­sjoner), og en mottaks­stasjon på land, som tar imot, behandler, separerer og videre­sender gassen til endelig mottaker – enten til en kjøper i Europa gjennom et nytt rør langs kysten av Troms og Nordland til det eksisterende transport­systemet i Nord­sjøen, til Melkøya LNG eller til en ny, gass­basert industri i Finnmark, som den plan­lagte ammoniakk­fabrikken på Markopnes i Kvalsund utenfor Hammerfest.

BARENTS BLUE: Skisse av den planlagte ammoniakk­fabrikken på Markopnes i Kvalsund utenfor Hammerfest. Kapasiteten blir sagt å skulle være en million tonn såkalt blå ammoniakk årlig, noe som igjen vil kreve store tilførsler av naturgass. Meningen er antakelig at ammoniakken – straks stats­subsidiene er oppbrukt – skal omdannes til energi­bæreren hydrogen, som igjen for eksempel kan anvendes til drivstoff om eksplosjons­faren blir tilfreds­stillende løst. Det gjenstår mange problemer å løse før en lønnsom verdikjede kan etableres, blant annet knyttet til håndteringen av ammoniakkens høye giftighet. Et tilleggs­problem er at det kommer lite energi ut i den andre enden i forhold til mengden av naturgass som puttes inn, og mange undrer seg over hvordan regne­stykket til slutt skal gå opp. Det spørs om nåværende og fremtidige gass­eiere i Barents­havet har råd til å vente til alle problemer er løst. Illustrasjon: Horisont / Blue Barents.

Få er i tvil om at gassrør­ledningen fra Melkøya til Aasta Hansteen lar seg bygge og drive med investerings­midler fra staten og store utenlandske fond som ser mer på langsiktig avkastning enn hurtig profitt.

For Barentshavet som lete­provins og Norge som nasjon er etableringen av det lokale oppsamlings­nettet av langt større økonomisk og strategisk betydning. Landet har strandet og verdiløs gass fra Pingvin-funnet i Bjørnøy­bassenget langt i vest (10–20 milliarder Sm³) til Norvarg­domen (50–150 milliarder Sm³) til Nordkapp­bassenget og Finnmark øst. I øyeblikket er gassen verdiløs.

RØRSYSTEM: I en rapport fra 2014 skisserte Gassco et lokalt transport­system (stiplede linjer) som ville lede den strandete og verdiløse gassen – ikke til Melkøya, men til sitt nye yndlings­prosjekt, gass­røret til roga­lendingenes hjerte­barn, Kårstø (heltrukket rød linje). De gjorde ingen forsøk på å kostnads­beregne det lokale systemet, men antakelig snakker vi om investeringer på 10–20 milliarder kroner. I en tid hvor staten og Equinor vil bruke nesten 14 milliarder på den meningsløse elektrifiseringen av Melkøya LNG med tilhørende eksport av CO₂-utslippene, burde dette rørsystemet være lett å få til med staten som hoved­investor. Det ville også stimulere til fornyet gassleting og ny optimisme i Barents­havet, men det går kanskje på tvers av regjeringens CO₂-infiserte tro på at verden står foran snarlig undergang i ild og svovel, oversvømmelser og massedød, som er Agenda 2030s fundament. Skisse: Gassco.

Hvis oljeselskapene ser av seismikken at en struktur inneholder gass, blir den rett og slett ikke boret. Ingen vet derfor eksakt hvor mye gass som finnes, verken i vest eller øst. At det dreier seg om meget betydelige mengder, kan det neppe være tvil om.

Hvis man tar med alt av stort og smått som allerede er påvist og kan utvinnes, ender man et sted rundt 100 til 150 milliarder Sm³.

Bruker man Oljedirektoratets tall, gjenstår ytterligere 1120 milliarder Sm³ gass, noe som gjør at vi lett kan havne i nærheten av et nytt Troll-felt – forutsatt at det lokale rørsystemet er på plass. Men dagens skyhøye priser nytter det selvsagt ikke å regne med, men at det dreier seg om betydelige verdier, er selvsagt.

BARENTSHAVET NORDØST: I 2017 la Olje­direktoratet fram et kart med analyser, som viste at området Barents­havet nordøst alene kunne inneholde 15 milliarder olje­ekvivalenter, om lag halvparten av Nord­sjøens fulle estimat. Masse­psykosen om CO₂ har gjort det taust om mulig­hetene, men Norge vil gi fra seg suverenitet og ufattelige økonomiske muligheter om vi lar være å bore i dette området, som russerne for lengst har tatt i bruk på sin side av dele­linjen. Illustrasjon: Olje­direktoratet.

Det politiske veivalget er derfor krystall­klart. Hvis Gassco på nytt kun legger fram forslag om et gassrør til Kårstø, som vil true Melkøya LNGs eksistens og føre til at lete­virksomheten i Barents­havet opphører, har CO₂-falanksens undergangs­visjoner også smittet den tradisjonelle petroleums­mafiaen i Rogaland. De vil gjøre det letteste: ofre Barents­havet, nord­områdene, Finnmark og Norges strategiske interesser. Resten av industrien skal gå som før – med stats­finansiert elektrifisering.

Hvis de virkelig kommer med et seriøst og kostnads­beregnet alternativ for et lokalt rørsystem som vil gi den strandede gassen i Barents­havet verdi og stimulere til nye lete­kampanjer etter gass, vil de ha skapt grunnlaget for å ta en korrekt strategisk og økonomisk avgjørelse på et senere tidspunkt.

Norge kan ikke la halvparten av petroleums­reservene ligge igjen i underg­runnen, basert på ville fantasier om en snarlig undergang fra en liten krets fanatikere – hvorav store deler finnes i Barents­havet. Vi må nå kartlegge det vi har, og så treffe de rasjonelle beslutningene etterpå. Det betyr at det eneste Gassco behøver å levere, er en kostnads­beregnet analyse av det lokale rørsystemet med tilknyttet landanlegg, ikke mer tåkeprat om et nytt rør langs Norske­kysten. Norges virkelige strategiske interesser ligger mellom Tromsø, Bjørnøya og Spits­bergen, ikke i villa­strøkene i Stavanger.

Det betyr at vi trenger en langt større kraft og større stats­støtte til leting etter olje og gass, og en anstendig økonomisk behandling av havfiske­flåten, som viser flagget oftere i nord enn selv Kyst­vakten. Forstår man ikke det, forstår man ingenting av Norges utsatte posisjon – uansett hvor god man er til å regne sammen volumer og priser. Det er ikke flere flotte privat­boliger vi trenger i Rogaland. Det er full aktivitet utenfor kysten av Finnmark.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!