– Det er våre ungdommer, understreker ledere i oslopolitiet papegøyeaktig når de uttaler seg om økende vold blant unge i byen. Hva er det de mener?

Avsnittsleder Hans Magnus Gjerlaug uttalte tirsdag til VG om de kriminelle:

– Det er våre ungdommer, understreker han.

Gjerlaug, som er avsnittsleder for kriminalforebyggende seksjon i enhet øst i Oslo politidistrikt, lyder som et ekko av sin kollega Janne Stømner, leder av enhet for forebygging. I 2018 uttalte hun seg til NRK Dagsrevyen om ungdomskriminaliteten i Oslo:

– Det er ungdom, født og oppvokst i Oslo, og det er ungdom som bor i Oslo, som utøver kriminaliteten. […] det er vår egen ungdom som utøver den.

De er så samstemte at man kan mistenke at politiet i Oslo har sendt lederne sine på kurs for å lære korrekt begrepsbruk: Husk å si at alle er våre ungdommer!

Det snakkes i kode

Hvor kommer denne trangen til å messe om at det er «vår ungdom» fra? Hva skulle alternativet være? At det var turister som begikk ran og vold i Oslo? Eller hva tenker de på, egentlig?

Forklaringen er naturligvis at det dreier seg et kjent tabu; en unnamanøver for å unngå å si «innvandrer» og «innvandrerbakgrunn». Det er underforstått, men må for enhver pris ikke uttales. Man snakker i kode for å tåkelegge virkeligheten.

VG har de siste ukene i en rekke saker belyst volden og kriminaliteten i Oslo, blant annet kriminelle nettverk i flere østlige bydeler i hovedstaden. Politiet forteller at de treffer på 13- og 14-åringer som bevæpner seg med kniv.

VG er fullt og helt på oslopolitiets linje: Dette er våre ungdommer. Avisen er nøye med å kun beskrive dem med aldersmessig; de er ungdommer.

Samtlige hadde innvandrerbakgrunn

Samtlige som ble siktet og fengslet etter bølgen av knivstikking og skyting i hovedstaden sist sommer hadde innvandrerbakgrunn, avslørte Document i september. Både politiet og øvrige medier fortiet det.

Jeg stilte spørsmålet: Er det stigmatiserende å påpeke at de hittil ni fengslede i denne voldsbølgen heter Mahmod, «Hafiz», Abullahi, Akil, Aanis, Omer, Hanad, Asad og Mervan? Er det «saken uvedkommende» at 100 prosent av de siktede har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, mens denne befolkningsgruppen utgjør omlag 25 prosent av befolkningen i Oslo?

Også i Dagsrevyen snakket man seg varm om «ungdommer», «ungdomsmiljøer» og «unge menn», når man skulle omtale knivstikkingen og skytingen i Oslo. John Roger Lund, leder i Oslo-politiets enhet øst, dristet seg til å nevne ordet «kultur» som forklaringsfaktor, men da skyndet NRKs reporter seg å skifte tema.

Klassikeren: De bor så trangt

Begrepet «trangboddhet» er sentralt når man skal bortforklare innvandret kriminalitet. Gjerlaug opererer med det relaterte fenomenet «utebarn». Det handler om at boligene er så små at foreldrene må prioritere at småsøsken skal få ro til å sove, forklarer avsnittslederen.

– De hadde «utetid». De måtte vente med å dra hjem fordi det var for mange hjemme. Jeg fikk klump i magen første gang jeg hørte det, forteller han.

Ikke akkurat et nytt fenomen, vi har hørt om dette før. Og for den som bor trangt er det tydeligvis helt naturlig å ty til vold.

– Det kan se ut som at det skal mindre til før det blir voldelig der man før kunne løst det med diskusjon, sier Hans Magnus Gjerlaug.

Han «har lenge jobbet tett med ungdommene i de bydelene i hovedstaden som har særlige utfordringer knyttet til kriminalitet, trangboddhet og fattigdom.»

Ungdommer som har «utfordringer knyttet til kriminalitet». Tygg litt på den.

Fenomenet gjør seg særlig gjeldende i bydel Søndre Nordstrand, Alna, Grorud og Stovner, skriver VG. Men ikke et eneste ord om hvem disse trangbodde unge er. Ikke et ord om hva de har til felles. Heller ikke fra avsnittsleder Gjerlaug, som «blir engasjert når han snakker om ungdommene øst i byen. – Det er våre ungdommer, understreker han.»

– Manglande evne og vilje til familieplanlegging

Trond Brækhus, nestleder i Holmlia Ap, reagerer på sin facebookside på alt snakket om trange boforhold. Han mener «det er manglande evne og vilje til realistisk familieplanlegging som er hovudproblemet.»

Når ungeflokkane blir så store at det ikkje er plass til alle inne samtidig – så er det vel først og fremst dei som har laga ungane sin feil?

Eg synest det blir litt snodig å trekke fram manglande møteplassar mellom barn og politi og for små leiligheiter som eit hovudproblem her.

Trangen til å frata enkeltindivider ansvar og legge all skyld på samfunnet, på velferdsstaten, er nokså trettende. Desto mer befriende er det når noen tar bladet fra munnen. Av og til kan man til og med finne slikt i en tingrettsdom, i dette tilfellet syv unge menn med innvandrerbakgrunn som ble dømt for en rekke voldelige ran og tyverier, alle begått mot nordmenn:

Personundersøkelser av samtlige av de tiltalte tilkjennegir gjennomgående at de har hatt varierende grader av vanskelig oppvekst og at de ikke har evnet å innrette seg etter gjeldende normer. Dette til tross for at flere har vært underlagt tålmodig offentlig oppfølgning, gjennom barnevern, skole, frivillige organisasjoner eller en kombinasjon av disse. Flere av de tiltalte har fått tilbud om fritids­aktiviteter uten evne til å delta.

Raymond: – Treffer meg i magen

Utebarna «treffer meg hardt i magen», sier Oslos byrådsleder Raymond Johansen. Han er bekymret for rekruttering til kriminelle nettverk.

– Dette er alvorlig og disse barna blir et lett bytte for rekruttering inn i kriminelle miljøer når de er ute, sier byrådslederen om de såkalte «utebarna».

Han advarer mot å miste kontrollen.

– Vi som samfunn må aldri miste kontrollen. I samarbeid med politiet må vi gjøre det vi kan for å hindre rekruttering og vi må ha en kraftfull respons når noe skjer, fortsetter Johansen.

Men det er nettopp det vi gjør, Raymond; vi mister kontrollen. Dette er vår glideflukt mot svenske tilstander.

Det går gradvis, så gradvis at vi knapt merker det før vi er der. Og da er det for sent.

Også dette er gjenkjennelig fra Sverige: uviljen mot å henge bjella på katten. Trangen til å omskrive, tildekke, lyve. Resultatet er like forutsigbart som det er deprimerende: man får ikke gjort noe med problemer det ikke snakkes om. De får vokse og utvikle seg uhindret. Som i Sverige, så også i Norge. Vi ligger bare noen år bak i løypa.

Största möjliga tyssstnad

Sverige er inne i en uhyggelig voldsspiral, med 63 drept i skytinger i fjor. NRK valgte å vinkle saken slik: «Svensk gjengvald slår ut i bustadprisar og skulekarakterar, seier forskar».

For den som leser NRK-journalistene Signe Karin Hotvedt og Joakim Reigstads fremstilling blir Sveriges voldsutvikling et uforklarlig mysterium.

– Vi har ikke kontroll på situasjonen, sier en svensk politimann, Filip Pelas, til VG lørdag. I en lang og grundig sak om den svenske voldsspiralen, skrevet av Yasmin Sfrintzeris og Knut Eivind Straume. Og ikke et eneste ord om hvem som står bak volden.

Denne tåkeleggingen kan man selvsagt unngå ved å velge medier som har sannheten som rettesnor.

– Vi har allerede tapt, sa den svenske politimannen «Niklas» til Document denne uken.

Dagens Nyheter melder at bare i Stockholm har politiet 379 gjengkrim-saker under etterforskning. Oppklaringsprosenten, i landet som helhet, er begredelig: 14 prosent av skyteepisodene som ble anmeldt i 2020 ble oppklart.

Det innebærer tilnærmet straffrihet, som i sin tur genererer mer kriminalitet.

Dersom vi fortsetter å lyve og hykle om problemene, er det dette også Norge har i utsikt: En voldsspiral ute av kontroll.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!