Noen skjønner rett og slett ikke energimarkedet og elementære økonomiske lover. Noen skjønner det, men er så tungt politisk investert eller økonomisk insentivert at de ikke vil medgi at eksporten av norsk vannkraft gjennom overføringskablene til Tyskland og England samtidig innebærer import av europeiske strømpriser.

Noen makter rett og slett ikke å ta inn over seg at den økonomiske og politiske integreringen i EU verken er noen garanti for fred i Europa eller for et velfungerende energimarked. Og noen skjønner ikke at EUs primære interesse i forhold til Norge er å skaffe seg tilgang til viktige norske råvarer som olje, gass, elektrisitet og fisk billigst mulig.

Det er forbausende mange som ikke skjønner at EU først og fremst er et frihandelsområde for dem som er innenfor og en tollunion for dem som er utenfor, at de store medlemslandene bestemmer kursen og at en liten råvarebasert økonomi som den norske alltid vil bli gjort til gjenstand for politisk og økonomisk utpresning fra en råvarehungrig handelsblokk som EU.

Jeg velger å tro at det ikke er 169 idioter på Stortinget. Jeg var selv med og forhandlet EØS-avtalen, og skjønte først 13.000 direktiv og rettsakter siden at vi ved å si ja i 1994 til EUs krav om å akseptere alt fremtidig EU-regelverk, samtidig ga fra oss Stortingets kontroll over rettsutviklingen i landet.

Det skjedde gradvis, stykkevis og delt ved hjelp av «salamimetoden», men undermineringen av selvstyre og kontroll med egne ressurser er ikke noe mindre reell av den grunn. Strømpriskrisen kunne enkelt vært unngått om vi hadde reservert oss mot ACER og latt være å bygge kablene. Vi har nok vannkraft til eget forbruk. Men vi har ikke nok til resten av Europa.

Det er på tide å erkjenne de faktiske forhold. Det er på tide å si stopp!

Realiteten er at vi har gitt bort noe av det mest dyrebare vi har, et av landets viktigste konkurransefortrinn. Vi har gitt bort kontrollen med produksjonen og omsetningen av vannkraften. Det er en unik energikilde. Den er både billig og miljøvennlig. Og den er fornybar til evig tid.

Sammen med oljen, gassen og fisken er det vannkraften det moderne Velferds-Norge først og fremst er bygget på. Dette for Norge avgjørende naturgitte konkurransefortrinnet er «gitt bort» til våre handelspartnere i EU uten at vi har fått noe tilbake. Det vil si, vi har fått en langt høyere strømpris, tapt konkurranseevne og en lang rekke andre ulemper tilbake.

Ikke nok med at overføringskablene har gitt Sør-Norge Europas høyeste kraftpriser. De er 10–20 ganger høyere enn normalnivået fra før utvekslingskablene ble bygd og da strømforbruket i Norge i sin helhet var basert på egenprodusert vannkraft. I skrivende stund er de 12 ganger høyere enn i våre naboland.

Og ikke nok med at vi har importert europeiske kraftpriser. Fordi grådige kraftprodusenter får mer for kraften i EU enn i Norge, selger de så mye av den rene vannkraften til utlandet som de kan. Dermed er vi nå nødt til å importere skitten kraft fra EU for å dekke vårt eget strømbehov.

27. og 28. desember måtte vi f.eks. importere så mye som 53 % av eget elforbruk fra Danmark, Tyskland, Nederland og UK, til tross for at vi egentlig er selvforsynt med vannkraft.

Dette er «skitten kraft» basert på verstingen kull og på gass som gir en kraftmiks med en karbonintensitet på 137 g CO₂/kWt i perioden. Til sammenlikning har vår egen vannkraft en karbonintensitet på 24 g CO₂/kWt ved 100 % selvforsyning.

Strømforbruket i NO2 (Sørvest-Norge) hadde faktisk høyere karbonintensitet (CO₂/kWt) enn Frankrike, ifølge electricitymaps.com. Til tider var det også høyere enn UK, som har mye kull i sin energimiks.

Som om dét ikke er nok, blir vi også «lurt» av svenskene. De kjøper billig norsk kraft i Nord-Norge og sender den videre i det svenske overføringsnettverket til Sør-Sverige, hvor «strømoverskuddet» som importen av norsk kraft innebærer, blir eksportert til EU for en langt høyere pris.

Fra å ha hatt Europas billigste og minst forurensende strømforbruk har vi endt opp med Europas høyeste strømpriser, samt et strømforbruk som er like forurensende som i resten av Europa.

Det er ikke riktig at vi trenger utvekslingskablene. Vi er mer enn selvforsynt med energi. Det er heller ikke riktig at de rekordhøye strømprisene skyldes Putin og høye gasspriser. Gassprisene er nå lavere enn da Putin invaderte Ukraina, og vi har fortsatt Europas høyeste strømpris!

Norge ville ikke hatt strømpriskrisen om vi ikke hadde hatt overføringskablene. EU ville unngått sin energikrise dersom de ikke hadde avviklet kjernekraften og kullkraften uten å ha noe å erstatte den med. Så enkelt og så brutalt er det.

Den norske energikrisen er en selvforskyldt krise og egentlig en gedigen politisk skandale, om ikke regjeringen straks iverksetter tiltak overfor EU. Å pøse på med strømstøtte for at folk skal roe seg ned, er som å pisse i buksa for å holde varmen i kulda. Det løser ikke problemet.

Og problemet er Energiloven av 1991 og liberaliseringen av kraftmarkedet, avståelsen av suverenitet og tilpasningen til EUs indre energimarked gjennom EØS-avtalen, tiltredelsen til Energidirektivene og ACER-avtalen og avståelsen av råderett over produksjon og omsetning av vår egen kraft, samt de to – for Norge særdeles ugunstige – bilaterale avtalene som regulerer eksporten og importen av kraft gjennom utvekslingskablene til Tyskland og UK.

Norske regjeringer, ledet av hhv. Arbeiderpartiet og Høyre, har de siste 30 årene lagt seg paddeflate for et EU som driver et kynisk spill og en til tider fullstendig prinsippløs maktpolitikk for å sikre seg billigst mulig tilgang til norske råvarer.

Det er på tide å stoppe ranet av norske naturressurser!

Norge er i en unik situasjon. Vi har en rekke strategisk viktige råvarer som EU ønsker seg kontroll over, til en lavest mulig pris. Det gjelder først og fremst de strategisk viktige råvarene olje, gass, elektrisitet og fisk. Det gir oss forhandlingsstyrke, men gjør oss også utsatt for press.

Ved Norges tiltredelse til ACER-avtalen, og under henvisning til det indre marked og prinsippet om fri flyt av varer, har EU sikret seg tilgang til og kontroll over vannkraften. Men strømpriskrisen, som har gitt Norge dyrere og skitnere kraft og tapt konkurranseevne, er ikke det eneste eksempelet på hvordan norske politikere har bidratt til å undergrave norske interesser.

Under henvisning til konkurranseregelverket ble Norge tvunget til å legge ned Gassforhandlingsutvalget i 2002. GFU, som koordinerte eksporten av norsk gass, ble beskyldt for kartellvirksomhet.

Nå i 2022 har EU selv brutt konkurranseregelverket og prinsippet om fri flyt av varer ved å innføre pristak på importen av norsk gass. Det er en importregulering som er klart konkurranse- og handelsvridende. Det fører til billigere gass for EU og tapte eksportinntekter for den norske stat.

EUs systematiske misbruk av dumpinginstrumentet for å skjerme skotske oppdrettere mot konkurranse fra mer effektive norske lakseoppdrettere, er et annet eksempel. Som en følge av tre ulike dumpingsaker iverksatt av EU ble den norske havbruksnæringen påført et tap på flere titalls milliarder i en kritisk fase for industrialiseringen og konsolideringen av næringen rundt årtusenskiftet.

EUs dårlig skjulte proteksjonisme mot norsk havbruksnæring opphørte ikke før mesteparten av den skotske oppdrettsnæringen var blitt kjøpt opp av norske oppdrettere.

EU bruker med andre ord frikonkurranse-argumentet akkurat som det passer dem. De viser til det indre marked for å få tilgang til og kontroll med norske råvarer, samtidig som de ikke tar fem øre for å iverksette konkurranse- og handelsvridende tiltak for å få dem billigst mulig eller for å beskytte egne næringsinteresser.

Støre-regjeringen sitter tafatt og ser på at norske forbrukere og norsk industri må betale prisen for en selvpåført strømpriskrise.

Jonas trør vannet i håp om at det skal striregne hver dag hele året, og i påvente av at folk skal venne seg til den nye normalen med 10–20 ganger høyere strømpriser, på samme måte som vi nå aksepterer at bensinen koster 22 kroner literen, og ikke 12 kroner literen. Erna, som er med-arkitekt, sitter musestille i båten og lar Arbeiderpartiet ta støyten.

Hun kan le helt frem til neste stortingsvalg, da hun garantert kommer til makten igjen, bare for å fortsette den samme hodeløse energipolitikken som Støre fører nå.

Energiminister Terje Aasland påstår at vi er bundet til avtalene med EU og at vi må utrede konsekvensene av eventuelle norske tiltak. Det er ikke noe annet enn filibuster og ren formalisme.

En rekke EU-land, som Frankrike, Spania, Østerrike, Italia og Tyskland, har for lengst innført flere konkurranse- og handelsvridende støtteordninger og eksportreguleringer for å skjerme eget energimarked. Den norske regjeringen fremstår imidlertid som fullstendig handlingslammet og livredd for å konfrontere EU.

Vi skjønner at EU lurer oss. Vi skjønner at dette ikke er en politikk som ivaretar norske interesser.

Vi skjønner at det ikke er klokt å bruke våre skattepenger til å subsidiere utenlandske fond og kapitalinteresser til å investere i vindmølleparker, batterifabrikker og datalagringsfabrikker i Norge. De får evigvarende sugerør i norske naturressurser, mens vi får rasert natur tilbake.

Vi skjønner at det i miljøsammenheng må være ren galskap å bruke 50 milliarder til å elektrifisere plattformene i Nordsjøen når den samme gassen som blir spart på plattformene, blir eksportert til EU for å produsere elektrisk kraft der i stedet. Miljøet tjener ingenting på det, og det er å kaste 50 milliarder rett ut av vinduet.

Det er verken «grønn» politikk eller god forvaltning av landets ressurser.

Vi er ikke helt dumme heller. Mange er forbannet. Folk liker ikke å bli lurt. De liker ikke at landet vårt blir gitt bort til EU bit for bit. Om ikke regjeringen nå slår retrett, er jeg redd selv trege nordmenn kommer til å hente frem høygaflene i 2023.

Godt nytt år ønskes alle 169 og alle andre i dette lange, kalde landet som er totalt avhengig av vannkraften for å holde varmen!

Øystein Steiro Sr., Vaktmester

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!