I går var jeg på laben for å ta prøver før et besøk på helse­stasjonen. Av uransakelige grunner har helse­stasjonen min avviklet det fullt fungerende laboratoriet som har eksistert i lokalene siden den ble innviet for 65 år siden, så nå kan pasientene ved helse­stasjonen min pent gå andre steder for å ta prøver. Derfor befant jeg meg i går morges på et helsesenter i et annet boligområde langs samme T-banelinje. Det var mildt sagt en merkelig og på alle måter ubehagelig opplevelse.

Laboratoriet jeg besøkte, ligger i et område som regnes som «utsatt». Jeg er konspiratorisk nok til å mistenke at den ble flyttet dit for å gjøre det lettere for de som bor i området å få tilgang til prøvetaking i forbindelse med legebesøk. Vi andre blir ikke tatt så mye hensyn til, vi kan reise rundt litt overalt hvis vi nå nødvendigvis vil legge igjen prøver.

Ettersom området er «utsatt», tilhørte også alle pasienter som satt på vente­rommet, «utsatte» grupper. Jeg var alene om å være etnisk svenske, men siden jeg ikke synes at etnisitet og hudfarge har så stor betydning, tok jeg kølappen min og slo meg til ro. Det var bare noen få personer foran meg, og de to syke­pleierne på vakt var veldig raske. Forventet køtid var ikke mye mer enn 15 minutter, og det føltes helt overkommelig.

Så var det min tur. Og ingenting skjedde. Prøve­rommene var stengt, og nummeret mitt ble ikke ropt opp. I stedet kom begge syke­pleierne ut av prøve­takings­rommene sine, låste dørene bak seg og forsvant. Jeg prøvde å få opp­merk­som­heten deres, men jeg var helt usynlig for dem – det var som om jeg ikke fantes.

På den elektroniske tavlen ble forventet køtid oppdatert og ble stadig lengre. Da det var gått 45 minutter etter at syke­pleierne forsvant, reiste jeg meg for å spørre resepsjonen om noe hadde skjedd. Men det var ingen ansatte tilgjengelig i det hele tatt, så jeg satte meg tilbake i setet mitt.

Etter en time kom syke­pleierne tilbake, samtidig tok en ny («utsatt») pasient nummer­lapp. I stedet for å rope opp nummeret mitt, tok den ene syke­pleieren hånd om den nye pasienten, mens den andre gikk inn på rommet hennes og lukket døren bak seg. Det tok ytter­ligere fem til ti minutter før hun ropte opp neste nummer – ikke mitt derimot, men et nummer som tilhørte en annen pasient som nettopp hadde kommet.

Jeg skjønte da at jeg måtte gjøre noe med det hvis jeg noen gang skulle få lov til å ta prøvene jeg var der for, og gjorde det klart at jeg var foran. Etter at syke­pleieren ba den nye pasienten om unnskyldning, aksepterte hun meg til slutt, litt av nåde. Da hun så sjekket ID-en min og fikk henvisningen min på data­maskinen, sa hun nedlatende og på svært dårlig svensk:

– Du har blitt voksen nå så du trenger ikke være redd.

Det var så surrealistisk at jeg ikke engang klarte å svare.

Da jeg var ferdig, så jeg at vente­rommet igjen var fullt av pasienter fra «utsatte grupper», og at prøve­takingen igjen var rask og effektiv. Det var først da jeg var alene der at personalet tok en lang, lang pause fra jobben.

Det er vanskelig for meg å se dette på noen annen måte enn at jeg ble behandlet slik jeg ble på grunn av min etnisitet. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Var det en slags beskjed fra folk som ser en rasist i enhver etnisk svenske? «Ikke kom hit og tro at du er noe bare fordi du er svensk, her er det vi som bestemmer»? Eller benyttet de anledningen til å ta en pause fordi de forventet at jeg skulle være mer tålmodig enn pasientene som kom med store selskaper på slep? Kanskje de vet at en klage fra meg uunngåelig ville føre til at jeg ble anklaget for å være rasist.

Jeg vet ikke, og jeg vet ikke om jeg engang vil vite det. Men én ting vet jeg i alle fall: Jeg kommer aldri, aldri til å besøke dette laboratoriet igjen. Med mindre helse­stasjonen min har noe bedre å tilby, betaler jeg heller av egen lomme, selv om jeg allerede har betalt for både meg selv og en del andre pasienter med skatteseddelen.

Teksten ble opprinnelig publisert på Det Goda Samhället den 3. januar, og republiseres på Document med artikkel­forfatter­innens vennlige tillatelse.

Kjøp «Klanen» her!

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!