Jens Stoltenberg holdt en prinsipiell og alvorlig tale til NHOs årskonferanse torsdag. Det var et innlegg for opprustning og understrekning av at nasjonale interesser må gå foran kommersielle. En prioritering som må få konsekvenser. Stoltenberg sa at Vesten ikke kan gjøre seg avhengig av Kina og la Kina stjele teknologi de kan bruke mot oss. Dette var nye toner.

Men det Stoltenberg ikke gikk inn på, var hvordan Kina vil svare på en slik politikk. Stoltenberg sa at Vesten skal fortsette å handle med Kina, men for Kina er politikk og handel et hele. Det knyttes betingelser til handel, og det å bli stemplet som en farlig fiende, er ikke noe Kina tar lett på.

Stoltenberg opptrer ikke i et vakuum. Han har ryggdekning for å gå så klart og hardt ut mot Kina. Å henge bjella på katten i forhold til Russland er ikke kontroversielt. Men Biden-regimet har vært forsiktig med å kalle Kina en fiende. Heller en utfordrer.

Men Ukraina ser ut til å ha endret tankegangen. Nato fører en strategisk stedfortrederkrig i Ukraina. Det er Nato som bestemmer om Ukraina har våpnene til å bekjempe russerne.

Den dagen vestlig opinion sier stopp, er Ukraina ille ute.

NRKs Ingunn Solheim spurte Stoltenberg om europeernes tålmodighet og offervilje etter foredraget. Frykter han sosial uro? Hun viste til store demonstrasjoner i Praha, noe NRK ikke har lagt vekt på, men NRK følger det altså likevel – og motstanden i USA, noe vi nesten ikke hører noe om.

Stoltenberg svarte at det så langt har vært en betryggende enighet og villighet til å bære byrdene i Europa, og at motstanden i USA var marginal.

Her er kanskje Stoltenberg på tynn is. Motviljen mot de enorme bevilgningene til Ukraina er mye større på grunnplanet enn det regimemediene vil formidle. Ikke bare fordi de er store, men fordi Biden-regimet ikke gjør noe for å sikre USAs grense i sør, hvor det strømmer inn millioner av illegale.

Det var derfor mye Stoltenberg ikke snakket om. Men han tangerte farlige tema.

Han sa at krigen i Ukraina ikke begynte 24. februar 2022, men i mars 2014, med den såkalte Maidan-revolusjonen i Kiev.

Men dermed gikk Stoltenberg god for det som har skjedd i Ukraina, og det er ikke like enkelt og uproblematisk som han ga inntrykk av. Det er nok å nevne Hunter Bidens styreplass i gasselskapet Burisma, som innbrakte 83.000 dollar per måned.

Denne korrupsjonen kom ikke ut av det blå. Demokratene har lenge vært involvert i Ukraina, og den ukrainske ambassaden i Washington spilte en rolle i byggingen av Russia collusion, for å kompromittere Trump. Den ene hånden har vasket den andre. Men Demokrater og regimemedier har det med å overspille, og riksrettssaken mot Trump pga. en telefonsamtale med Zelenskyj var å forskreve seg. Det er Bidens som har drevet «forretninger» og utpressing i Ukraina.

Når Stoltenberg bruker krigen og sier at demokratiene er på defensiven, vikler han seg inn i Demokratenes forsøk på å definere demokratiet som deres domene. Russiagate var ingen detalj. Det var et forsøk på å delegitimere en kandidat og senere en president som mektige interesser i USA ikke tålte. Derfor mobiliserte de sikkerhetstjenestene og justisdepartementet.

Her er det viktig å forstå at Twitter Files slår inn i amerikansk debatt og opinion.

Det at norske medier ignorerer avsløringene, går ut over norsk opinion. Det har ingen innvirkning på USA.

Men Stoltenberg og andre stiller seg laglig til for hogg når de skamroser Vesten for ytringsfrihet og demokrati og anklager andre for å trampe på begge.

Stoltenberg var sterk, men fulgte et script som andre har skrevet.

Stoltenberg sa at Nato for første gang valgte å dele etterretningsinformasjon med publikum nærmest i sanntid. Derfor var folk advart. Det var en varslet krig.

Men så enkel er ikke denne krigen. Stoltenberg nevnte Nord Stream 1 og 2, men hvem var det egentlig som sprengte dem? Når det hersker tvil, er det en kunnskap som også regjeringskontorene deler. Men Stoltenberg har ikke råd til å stille spørsmål ved Biden-regimet.

Stoltenberg vet at han snakker for et norsk publikum som ikke blir informert av mediene. Han har fri bane til å snakke opp sikkerhetstjenester og våpenindustri.

Men for den informerte delen av amerikansk opinion går ikke dette hjem. De vet bedre. De har hørt det før.

For noen dager siden intervjuet sjefen for britenes e-hovedkvarter, GCHQ, sin amerikanske motpart, Avril Haines, Director of National Intelligence. Haines skrøt av at de nå bruker etterretning aktivt som et «asset» til å skyte ned andres narrativer før de har fått festet seg. Etterretning blir politisert og instrumentalisert. Det som før fantes i top secret-notater, står nå i mediene.

Det hun ikke vil innrømme, er at dette er «kokt» etterretning, skreddersydd til å passe politiske behov. Hva enten det er Demokratenes maktovertagelse av USA eller et ønske om regimeskifte i Moskva.

Stoltenberg hoppet bukk over disse ubehagelige omstendighetene. Derfor var talen på den ene siden viktig fordi den påpekte at handel må være underordnet nasjonale interesser. Hvem var det som påpekte det først? Donald Trump. Det var essensen av hans program.

Men nå spennes dette for krigen i øst, og dét er et mer broket og risikabelt prosjekt. Det er bare få dager siden Stoltenberg forsvarte at Ukraina har rett til å ramme mål inne i Russland.

Mer enn noen gang trenger opinionen medier som får frem nyanser.

Stoltenbergs kraftfulle tale på en konferanse som står Høyre nær  – det florerte med kritikk av regjeringens næringspolitikk – kunne lett oppfattes som et spark til Støre. Erna Solberg forbereder sitt comeback, og det kunne tolkes som om Stoltenberg var del av hennes kampanje.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!