Klokken 18.40 nyttårsaften ble politiet varslet om skyting utenfor McDonald’s i Vällingby, vest i Stockholm. Gjerningsmennene hadde skutt raketter for å villede, samtidig skjøt de mot lokalene hvor gjestene spiste. Tre menn ble truffet av skuddene, en av dem døde på sykehus. Han ble det 63. dødsofferet for skyting i 2022. Tilsvarende antall året før var 45. Frem til og med 7. desember hadde Danmark og Norge fire dødsskudd hver, og Finland hadde to.
Året 2023 har startet etter samme mønster. I løpet av årets to første dager skjedde to bombeangrep i Stockholms-området. Sverige fremstår i økende grad som et land som har mistet grepet om voldsutviklingen og hvor voldsmonopolet i mange geografiske områder er frarøvet politiet og overtatt av de kriminelle gjengene.
Document har snakket med en politiansatt som ønsker å være anonym, vi kan kalle ham Niklas, og han har tjenestegjort i noen av områdene som nå er rystet av gjengenes voldelige krig om makten. Vi møtes på en kafé i en by i Midt-Sverige, og ved et bord ytterst i lokalet, utenfor andre gjesters hørevidde, begynner samtalen vår. Niklas mener det ikke lenger handler om konflikter mellom små grupper, men om at store deler av hele boligområder tar et oppgjør med det svenske samfunnet – og at foreldrene ikke griper inn eller søker støtte når barna rekrutteres inn i de kriminelle gjengene.
Under et intervju i SVT Morgonstudion hevdet Max Åkerwall, nestleder for skytevåpenvold i Stockholmspolitiet, at av dem som er frihetsberøvet i Stockholmsregionen, er halvparten under 17 år, og åtte av ti er under 18 år. Høres ikke det helt urimelig ut?
– Ja. Det er helt urimelig. Men det er slik det ser ut. For ti–femten år siden handlet det om butikktyveri da vi hadde med fjortenåringer å gjøre, men nå handler de med narkotika og håndterer automatvåpen. Eldre kriminelle bruker barn for å unngå å bli tatt selv, og for ungene er det status å bli valgt. Det starter som en kul ting for et barn som ikke kan se konsekvenser og ender med at de blir involvert i gjengkonflikter. Fordi de begår forbrytelser, ja, men de gjør seg også til mål. Det tar ikke lang tid før vi får de første ofrene blant tenåringer. Eller, ja, det har vi allerede. Men at de ikke bare blir ofre, men blir drept fordi de deltar i konfliktene, sier Niklas og påpeker at når noen først har kommet inn i den gjengkriminelle verden, er det vanskelig å trekke seg ut igjen. Spesielt hvis du er et barn som må bo i området og kanskje ikke har en ansvarlig voksen å betro deg til.
– De er veldig utsatte. Hvem skal de henvende seg til når de føler seg syke eller angrer? Til skolerådgiveren som er der en time eller to per uke og skiftes ut hver termin?
Vi snakker om barn nå, veldigt unge barn. De kan ikke straffes hvis de begår kriminalitet, men blir tatt hånd om av sosialtjenesten.
– Slik er det, og det er frustrerende. Jeg husker en gang for ganske lenge siden, da en av de spesielt irriterende ungene som vi hadde mye kontakt med fylte femten år (og dermed ble en sak for politiet i stedet for sosialtjenesten; red. kommentar) så kjøpte vi kake til personalkaffen, for plutselig kunne vi gjøre noe … Niklas ler litt forsiktig og påpeker at han vet at det ikke var så riktig å gjøre det, før han fortsetter:
– Nei, men alvorlig talt: Sosialtjenesten kan være en katastrofe, men de kan også være strålende, kompetente og engasjerte. Problemet er bare at de dyktige og engasjerte brenner ut og forsvinner etter hvert. I områdene med størst problemer er det ikke uvanlig med hundre prosent personalutskiftning i løpet av et år, og da skjønner man at det ikke gjøres noe. Dessuten kan ikke sosialtjenesten gjøre så mye når foreldrene nekter å samarbeide. Og i mange tilfeller tør de heller ikke gjøre så mye.
Hvorfor ikke?
– Er du nyutdannet sosionom i tjueårene og får en sak som involverer en familie der far kommer til møtet ikledd skuddsikker vest og du vet at flere i familien er dømt for alvorlige forbrytelser, er du ikke særlig høy i hatten.
I mange år har vi blitt fortalt at integreringen vil bli bedre og at kriminaliteten vil reduseres når barna som har gått i svensk skole vokser opp. Hvordan ser du på det som politi?
– Det er sjanseløst. Det blir bare verre og verre, og omgang med barn er noe av det vanskeligste for mange i utetjenesten. Jeg mener, vi er oppdratt i sammenhenger hvor du aldri ville ha snakket med en politimann, og så krangler vi plutselig med små barn i barneskolealder. Det fins rett og slett ingen respekt for politiet i disse områdene. Disse ungene vet at vi ikke kan gjøre dem noe, så de gjør oss rett og slett forbanna. Og vi har brukt mange år på «tillitskapende tiltak» som fungerer så lenge vi griller pølser og spiller spill, sier Niklas, samtidig som han sukker og smiler.
– Det som skjedde sist påske, viste ganske godt hva vi faktisk står overfor. Det var ikke noen få unge sinte menn vi møtte, men hele familier. Foreldre og barn sto og kastet brostein, og hva skulle politiet gjøre? Ingen vil skyte barn, men det er ganske ofte barn vi møter, og en gang vil være den første for at en kollega skyter et barn.
Er det bare et spørsmål om tid før det skjer, tror du?
– Ja. Dessverre. Men sånn ser virkeligheten ut. Det er barn som håndterer ladde automatvåpen. De kan finne utløseren, men har ingen motforestillinger, de kan ikke engang stave ordet «konsekvens». Og hvis de møter en kollega som er nervøs eller redd …
Svenske politikere og politimestre har i årevis hevdet at det er investert rekordbeløp i politiet og at det blir mer politi på gata. Samtidig advares det om at de nyutdannede politifolkene ikke blir værende lenge i jobben. På hvilken måte er de nye politibetjentene forberedt på den virkeligheten de står overfor?
– Mange ser ganske sjokkerte ut. Og du hører … Da jeg søkte, var det ikke uvanlig at du måtte søke to–tre ganger før du kom inn. I dag er det i grunnen umulig å ikke komme inn. Det er ganske uvanlig at aspiranter lukes ut i treningsfasen, men det hender at aspiranter frivillig forlater treningen når de innser at de ikke tør å bruke våpen, eller at de nekter å gjennomføre skyteøvelser fordi det anses som «for aggressivt» …
Det er nå over ti år siden Polismyndigheten begynte å rekruttere ut fra et mangfoldsperspektiv. Hvordan ser du på dét?
– Hvis vi patruljerer i et område hvor ingen er blonde og blåøyde, ville det sett forbasket merkelig ut om vi så ut som noe hentet fra tysk krigspropaganda. Og det er en klar fordel å ha kolleger som snakker andre språk enn svensk og som har det som med et fint begrep kalles kulturell kompetanse, eller rett og slett har kjennskap til de aktuelle kodene.
– På den annen side … Nå ser jeg ikke så veldig svensk ut, jeg heller, så det har sikkert skjedd en gang eller to at noen har kommet bort til meg og sagt noe sånt som at «ey, bror, hvorfor gjør du dette mot meg, du er også blatte?». Niklas ler og peker på håret sitt.
– Ulempen er at kolleger med innvandrerbakgrunn kan havne i en vanskelig posisjon hvor man må være lojal mot sitt oppdrag som politimann, men der det samtidig forventes at man er lojal mot sin egen etniske eller religiøse gruppe. Det er ikke så enkelt.
Kaffen er for lengst drukket når det er på tide å runde av samtalen.
Det er et ganske mørkt bilde du maler. Ser du ingen vei ut av den negative voldsspiralen som Sverige ser ut til å befinne seg i?
– For tjue år siden hadde det vært lettere å kontrollere situasjonen i disse områdene og i de gruppene det gjelder, men det ble ikke gjort. Jeg vet ikke hvorfor, men de ville nok ikke se hvor ille det gikk, og politikerne hadde nok ikke kompetansen til det heller.
Så du det, da?
Niklas forteller at kollegene hans så det for tretti år siden, men da utelukkende i noen få områder, som Rinkeby og Tensta. Spontant begynner han å snakke om løsningen kollegene da så på som den eneste langsiktige, en løsning de aldri turte å snakke høyt om:
– Det hadde vært nok å ta tak i et av de barna som da løp rundt ute om natten uten tilsyn av en voksen og antente søppelkasser og stjal sykler og si «hei, lille venn, hvor bor du?» og følge ham opp til familiens leilighet. Det ville sikkert vært ti–femten mennesker som satt og røykte vannpipe og så på satellitt-tv, og så ville politifolkene bare forklare at «nå har den lille sønnen din gjort dette og dette, så nå skal vi postere ut to politimenn utenfor døren her, og du kan bare begynne å pakke. Flyet hjem går 07.25 i morgen tidlig». Hadde vi gjort det med én familie, hadde det vært helt rolig i hele Stockholm. Samme virkning ville det hatt om vi hadde stanset sosialstønaden til alle familier som ikke kunne holde orden på barna sine, sier Niklas og samler sammen kopper og skåler og plasserer dem på brettet.
– Men nå gjorde vi som sagt ikke dét, og ungene som brente søppelkasser den gangen, er foreldre selv i dag, og barna deres løper rundt med automatvåpen. Så i dag … Niklas tar en pause og tenker seg om før han fortsetter:
– I dag vet jeg faktisk ikke. Jeg tenker ofte at det er for sent, at vi allerede har tapt. Vi trenger helt andre verktøy enn vi har i dag, et annet lovverk, men ingen ser ut til å ville gi oss det … Eller vi kan gjøre som «Dumle» foreslo og la de kriminelle spise hverandre. En kollega og jeg foreslo for flere år siden at vi skulle låse Sveriges fem hundre verste kriminelle inne i Avicii Arena og forsyne dem med narkotika og våpen – og arrestere den siste overlevende for massedrap …
Vi tar farvel med hverandre utenfor kafeen og går hver til vårt. Det kjølige vinterregnet er en passende ramme for det dystopiske bildet av Sveriges nåtid som jeg nettopp har blitt utsatt for, og på vei til toget konstaterer jeg at ingen av løsningene jeg har blitt fortalt om, noen gang vil bli implementert. Før voldsspiralen brytes, kan det derfor bli verre, mye verre, før det kanskje blir bedre.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!
