En ny bok har blitt publisert, som er kritisk til covid-konsensusen. Boken beskriver hvordan akademikere opptrådde som lydige statlige lakeier under pandemien. En av bidragsyterne mener vi kan finne noe av forklaringen i tenkningen til filosofen René Descartes.

Boken Pandemic Response and the Cost of Lockdowns er en samling essays av akademikere, som hver for seg bidrar med en vurdering av myndigheters covid-politikk, sett fra deres spesielle fagområder innen humanoria og samfunnsvitenskap.

En av bidragsyterne er Dr. Sinéad Murphy, som har skrevet en artikkel i Daily Sceptic, hvor hun stiller spørsmålet: Hvorfor omfavnet så mange akademikere myndighetenes narrativ under pandemien? Hva skjedde med den kritiske tenkningen som burde være barnelærdom, nettopp for akademikere?

I omtalen av boken kan man lese noen antydninger.

Den globale responsen på covid-19-pandemien ga liten tid til kritisk debatt om virkningen av nedstengninger. Over hele verden hevdet myndighetene å «følge vitenskapen», men de ga sjelden oppmerksomhet til humaniora og samfunnsvitenskap.

Denne boken avslører de tragiske konsekvensene av denne utelatelsen i 2020–21 og demonstrerer potensialet for en annen vei i fremtiden – en vei der vi tar hensyn til makt, kompleksitet og skjevheten i våre holdninger.

Boken tar opp spørsmål som på en ny måte tolker nøkkelkonsepter som fikk stor betydning under pandemien, slik som immunitet og helse, og foreslå alternative paradigmer der covid-hendelsene kunne ha blitt forstått annerledes, for eksempel når det gjelder rettferdighet og proporsjonalitet mellom generasjoner, skriver Murphy.

Akademikere sviktet i stor grad de oppdragene og de rollene deres posisjon burde tilsi, mener hun.

Akademikere tilknyttet humanoria og samfunnsvitenskap burde vært posisjonert bedre enn noen andre til å stille spørsmål ved det dominerende synet på covid-19 og dets effekter og begrensninger.

Likevel var og er de fleste akademikere ved disse fakultetene nedslående samtykkende.

Hva skyldes dette sviket? Murphy har en interessant teori som bringer oss tilbake til 1600-tallets filosofihistorie og René Descartes. Descartes revolusjonerte filosofien med sin Cogito, ergo sum (Jeg tenker, altså eksisterer jeg).

Men Descartes åpnet samtidig muligheten for at vi ikke kan stole på noe av det vi erfarer og oppfatter.

I shall think, Descartes proposed in 1641, that the sky, the air, the earth, colours, shapes, sounds and all external things are merely delusions… I shall consider myself as not having hands or eyes, or flesh, or blood or senses, but as falsely believing that I have all these things.

Men den gamle mester bedrev en filosofisk undersøkelse, og mente neppe at mennesker skulle bruke hverdagen sin på slike tanker. Da ville i teorien alle aktiviteter være meningsløse. Hva er vitsen med å fôre sitt barn hvis du mener barnet i fanget ditt ikke eksisterer?

Descartes tankeeksperiment med å tenke annerledes førte dog til noe overraskende, skriver Murphy. Descartes idéer var fristende, så fristende at det kom til å definere hva som i det hele tatt regnes som tenkning.

Dette har særlig rammet de moderne universitetene, da spesielt akademikere tilknyttet de nevnte fagområder.

Eksterne ting blir ikke trodd på og så mange alternative perspektiver foreslås og innrømmes at alt like gjerne kan være vrangforestillinger.

Som sådan førte hele covid-eksperimentet til at Descartes merkevare – å tenke annerledes – kom til å dominere akademia. Under pandemien ble vi bedt om å tvile på alt, å forestille oss at ingenting er ekte, og å slutte å tro på de ytre tingene.

Dermed ble kreftbehandling utsatt, selv om mange covid-smittede var helt uten symptomer. Mangelen på overdødelighet i 2020 ble ignorert. Folk måtte dø alene, uten at familien fikk tillatelse til å ta farvel på en skikkelig måte.

Og alle som hevdet at viruset kanskje stammet fra et laboratorium i Wuhan ble utskjelt som konspirasjonsteoretikere.

Covid ble i den forstand til et påfunn. En vrangforestilling. En akademisk øvelse.

Det er åpenbart at mange akademikere grovt misforsto og feiltolket Descartes. For tross alt: Descartes startet med å tvile på alt, men universitetene ble overfylt av akademikere som blindt svelget myndighetenes påstander og falske sannheter. Noe lignende ser vi selvsagt i klimasaken.

Selv Descartes absolutte sannhet (Cogito ergo sum) har måtte tåle å bli utsatt for kritikk av andre filosofer. Den humaniserte karakteren til hans «ego» spiller uten tvil fortsatt ut i de mange ulike «identitetene» som så appellerer til store deler av akademia.

Descartes var både kraftfullt overbevist samtidig som han var irrasjonell. Dette repeteres nå av woke-bølgen, kanskje aller mest av transaktivistene. Dette er en trend som har oppnådd stor makt nettopp i akademia, og som fortsatt infiserer universiteter over hele den vestlige verden.

Men de glemmer at Descartes ikke var irrasjonell hele tiden. Han var et matematisk geni. Han innførte den analytiske geometrien, som knøt algebraen og geometrien sammen, og også beredte veien for differensial- og integralregningen.

En eneste side av Descartes verker er mer verdt enn de samlede publikasjoner av kjønnsforskere og alle bøker som er utgitt om kritisk raseteori.

Siden ingenting normalt lenger aksepteres som sannheter, må vi omfavne sinnssyke løgner og akseptere dette som den nye sannheten. Orwell advarte oss nettopp om dette i dystopien 1984.

Uvitenhet er vår styrke, erklærte Sannhetsministeriet.

Ved å omfavne de postmoderne idéene forhindrer vi oss selv fra å tenke annerledes, slik Descartes forsøkte som filosof, og lykkes med som matematiker. For i dag aksepteres kun én sannhet, og konsensus har blitt et mål i seg selv. Men kravet om konsensus fører til vitenskapens selvmord.

Å forestille seg at alle ting er falske er nært forbundet med å tro at kun én ting er sant.

Akademikere må samarbeide med virtuositet og med dyd, intellektuell dyktighet, omsorg og engasjement, og gjenopplive den vitale platoniske innsikten om at tanke og tale uten øye for hva som er sant og godt bare er uansvarlig sofisteri – nedverdigende i seg selv, og farlig med sin mottakelighet for dominerende, ensidige narrativer.

Blandingen av Descartes tankeeksperiment og woke konsensus er, i det minste, en interessant tanke.

Kanskje det var et omen at Descartes døde i Stockholm, 11. februar 1650.

Les også:

Hvem kan påberope seg «vitenskapen»?

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!