Kjære alle sammen!
Aldri før i mitt lange arbeidsliv har jeg møtt så mange i sjokk, vantro og forvirring over det plutselige tapet av en av sine kjære, som i 2022. Det var grunnen til at jeg endelig valgte å bli pensjonist på ordentlig. Jeg savner jobben, men ikke tragediene. Dog tenker jeg på dem hver eneste dag.
Nå møter jeg ikke så mye død i hverdagen, men utallige som ikke har det bra. Som er konstant forkjøla, blør og blør, sliter med hjerteflimmer og utmattelse, – listen over nedsatt allmentilstand er milelang.
Svært, svært få kobler. Selv de som gjør det, har valgt å følge myndighetenes anbefalinger.
Masseformasjonspsykosen er virkelig.
April 1945. De allierte, nærmere bestemt den engelske hær, ankommer Bergen Belsen. Sjokket over hva de finner der graver dype grøfter i sjelene deres. Men de går i gang med å redde de menneskevrakene det er mulig å redde. De henter regimetro tyskere fra boliger i nærheten. Gir dem omvisning for å vise dem nazismens ansikt. Tyskerne holder seg for nesen, brekker seg i avsky og går hjem og fortsetter å tilbe sin fører. De engelske troppene henter dem nok en gang. Plasserer dem i massegravene og tvinger dem til å stable likene som skyfles ned til dem med tunge maskiner. Tyskerne gjør jobben. Og går hjem, vasker seg og sverger troskap til sin fører.
Der har du KRAFTEN i masseformasjonspsykose.
Trygve Bratteli ble funnet i en likhaug. En engelsk soldat så en finger som rørte på seg og trakk ham ut. Oddsen for at Trygve skulle overleve var ytterst liten. Hundrevis døde ETTER frigjøringen av leiren, selv med god pleie fra de engelske troppene og deres sanitet.
Trygve Bratteli ble en av etterkrigstidens politikere som jobbet for det norske folks beste, sammen med flere som etter konsentrasjonsleirenes standard hadde levd et «priviligert» fangeliv i norskebrakkene i Sachsenhausen. Blant dem var Einar Gerhardsen. Slike politikere har vi ikke lenger. De er en totalt utdødd rase.
Man kan virkelig spørre seg hvordan i himmelens navn Norge kunne synke så dypt.
Jeg sitter her med den lille hunden min og later som ingenting mens det smeller utenfor. Av og til ser hun på meg for å forsikre seg om at det ikke er noe farlig som foregår. Og med min ro og likegyldighet slår hun seg til tåls. Det er ikke rakettene som er farlige, verken for henne, eller meg.
Absurd er ordet som resonnerer i meg for å beskrive 2022. (Og et par år før det) Vi skulle bruke masker, som om det beskytter noen mot et luftbårent virus som trenger gjennom fem hull som alle sitter i ansiktet. Vi skulle sitte hjemme bak lukkede dører. Tusenårs vellykkede flokkimmunitet strategi var plutselig en saga blott.
Seriøst, – jeg trodde at 14 dagers nedstenging for å bremse spredning skulle brukes til tiltak for å beskytte de sårbare. Jeg var ekstatisk. Endelig! Nå skal vi beskytte de gamle og syke og ikke gjenta katastrofen fra 2017, da tre tusen døde!
Det gikk en tid før jeg skjønte at dette var noe helt annet. Og skuffelsen landet som et blylodd i magen.
Jeg har ingen anelse om hva som har gjort meg til en «regimekritiker.» Forskningen har til gode å finne en fellesnevner for oss. Jeg vet bare at vi alltid har eksistert, og at vi alltid har hatt rett.
Det er dette historiske faktum vi kan finne hvile i når våre kongelige og folkevalgte har falt for masseformasjonspsykosen og latt seg forføre av utopiene.
Ingenting er så ødeleggende for verden som utopier. Utopier ignorerer virkeligheten på bakken. Det kan bare gå GALT.
Og her har vi kommet til at man i en nyttårstale bør si noe positivt om fremtiden. Det er en vanskelig oppgave i en verden som er i masseformasjonspsykose.
Grønt skifte, agenda 2030, bærekraft, vaksinepass, sosial kredittscore og alt annet sprøyt kommer til å skje. Du ender opp med å eie ingenting. Lykken de forespeiler oss er et annet spørsmål.
I etterkrigstiden eide vi ingenting og var prisgitt andre for ren, skjær overlevelse. Som barn kjente jeg ingen annen virkelighet, og kunne derfor påberope meg en viss lykke. Men som voksen vet jeg at foreldrene mine levde i konstant frykt for hvordan de skulle greie å sette mat på bordet, og ha nok varme og tak over hodet.
Og vet du hva? Det er et relativt lite antall gærninger som står i spissen for utopiene. Akkurat som under krigen og stalinismen og alle andre katastrofer som har rammet menneskeheten. Det burde egentlig ikke sjokkere oss at Erna,Støre, Håkon Magnus, Biden, Macron, Trudeau, og mange flere har falt for en gal manns utopi. Verdens statsledere valfartet til Berlin i 30 årene for å beundre Hitlers verk. De trakk seg ikke
før de skjønte at Hitler skulle være føreren
og ta fra dem taburettene deres.
Nå føler jeg at jeg kjeder dere, så jeg skal avslutte.
Hvil i sannheten. Dere har rett om vaksiner, valgjuks og alt annet. Dø om så det gjelder. Og vit at arven deres vil ha enorm betydning for de som skal gjennomføre oppgjøret. Så kan vi jo håpe at vi får leve lenge nok til å se rettferdigheten seire. Ikke sant?
– Bestemor
Kjøp «Mesteren og Margarita» her!
