– Anmeldelsen av Houellebecq er et angrep på ytringsfriheten

Robert Redeker. Stillbilde: L’INCO / YouTube.

Med anmeldelsen av uttalelser fra Michel Houllebecq under den nylige, mye omtalte samtalen med Michel Onfray utsetter stormoskeen i Paris både Houllebecq og Frankrike for risiko, skriver forfatteren Robert Redeker i en kronikk i Le Figaro.

Houllebecq risikerer å måtte leve under politibeskyttelse, hvilket er ensbetydende med å bli en slags samvittighetsfange i sitt eget land, og vil samtidig måtte frykte at fanatikere vil prøve å drepe ham for å ha blitt utpekt som «islamofob», mener han.

Redeker vet hva han snakker om. Den tidligere filosofilæreren har selv levd under politibeskyttelse siden 2006, da han gikk ut med skarp kritikk av islam, Koranen og Muhammed. Islams profet omtalte han som en skånselsløs krigsherre, røver og jødeslakter, og om islams hellige bok skrev han blant annet at den er utrolig voldelig. Mens Jesus er en kjærlighetens mester, er Muhammed hatets mester, fastslo Redeker, som kort tid etterpå ble truet på livet.

Man har rett til å spekulere over at islam er urett og fremmed for den franske sivilisasjonens ånd, skriver Redeker, og går deretter de anmeldte uttalelsene nærmere etter i sømmene.

Nøyaktig hva var det Houellebecq sa? (…) «Når hele territorier kommer under islamsk kontroll, tror jeg at motstandhandlinger vil finne sted. (…) Det kommer til å bli angrep og skyting i moskeer, i kafeer hvor det går muslimer – kort sagt omvendte Bataclan-er.»

Dette er en spådom om blodige hendelser som ingen kan utelukke, kommenterer Redeker, som mener at den dominerende ideologien benytter spådommen som et påskudd til å mobilisere mot farene fra det den kaller ytre høyre. Men forfatteren oppfordrer ingen til vold, legger han til. Redskapene Houellebecq bruker til sin klarsynthet, er ordene, og her tar de form av en opplyst katastrofisme som tjener til å unngå katastrofen som nærmer seg, konkluderer Redeker.

Og forfatteren fortsetter: «Den innfødte franske befolkningen ønsker ikke at muslimene skal assimileres, men at de skal slutte å rane og angripe dem. En annen løsning er at de drar sin vei.»

Denne uttalelsen kan heller ikke fordømmes, for Houellebecq formidler her noen andres stemme, mener Redeker.

Det er ikke han som snakker, men gjennom ham snakker det store flertallet av den franske befolkningen, som ifølge samtlige meningsmålinger ikke er blitt noe mindre fiendtlig til islam. Han gir en stemme til det Frankrike som er brakt til taushet, den «innfødte franske befolkningen», som han er nøye med å presisere.

Subjektet i denne setningen er ikke Michel Houellebecq men de innfødte franskmennene, påpeker Redeker. Det er riktignok en klanderverdig generalisering å snakke om «muslimene» snarere enn «noen muslimer», fortsetter han, bare for å konstatere at det er slik franskmenn formulerer seg på gaten, i kafeene og i supermarkedene, «uansett hvor foruroligende det måtte være for flertallet av ærlige muslimer som håper på vellykket integrering».

Både den klarsynte Houellebecq og den «buktalende» Houellebecq viser en skribent i arbeid, hevder Redeker, som anklager forfatterens kritikere for å misforstå ham med ideologisk vrangvilje eller ikke kunne lese.

Flaubert og Baudelaire møtte lignende anklager i sin tid, men vi trodde den tiden var forbi – helt til stormoskeen i Paris i 2006 rettet slike beskyldninger mot Charlie Hebdo, skriver Redeker. Han trekker også frem Nietzsches kritikk av kristendommen, og spør om stormoskeen ville ha anmeldt en filosof som gjentok Nietzsches ord, men byttet ut kristendom med islam og, Jesus med Muhammed og prest med imam. Han gir selv svaret: «Sannsynligvis.» Samuel Paty måtte dø for å ha vist frem Charlie Hebdo i klasserommet, legger han til.

Redeker levner ikke stormoskeens anmeldelse store sjanser i retten. Anklagene mot forfatteren oppildner likevel til nettopp det hatefulle klimaet som fremprovoserer slike forbrytelser som terrordrapet på Samuel Paty, og de gjør flertallet av franskmennene enda mer avvisende til islam, skriver han. Men denne avvisningen hjelper ikke forfatteren: Houellebecq forblir stemplet som et utskudd, konkluderer Redeker.

I sin kronikk siterer den tidligere filosofilæreren den tyske filosofen Johann Gottlieb Fichte, som anså ytringsfriheten for å være hellig. Det gjør angrep på ytringsfriheten til blasfemi, resonnerer Redeker.

Denne formen for sinne krenker både den hellige delen ved mennesket og indirekte Gud selv, og denne formen for angrep er dehumaniserende fordi det forsøker å rive ut den menneskelige samvittigheten som ble gitt av Gud selv, avslutter Redeker.

Den franske forfatteren og tidligere filosofilæreren får støtte av den amerikanske Stanford-professoren Russell Berman, som har oversatt Redekers kronikk til engelsk for tidsskriftet Telos. Møtet med visse former for islam normaliserer undertrykkende praksiser og bidrar til en bredere kulturell tilbaketrekning fra friheten, og det skjer som oftest i fremskrittets navn, skriver Berman – en av de få intellektuelle i Vesten som fremdeles gjør jobben sin.