Kong Harald holder Nyttårstalen på Slottet. Foto: Martin Solhaug Standal / NTB

Kongehusene i Europa har alle noe til felles: De må alle bøye seg under woke-regimet, som betyr omfavnelse av identitets- og seksualpolitikk og klima. Det er begredelig, kjedelig og etterlater borgerne med en følelse av tomhet. Kongene og dronningene får ikke lov å si noe annet. De blir gisler for en politikk som fremmedgjør borgerne/undersåttene.

Over tid kan de komme til å avskaffe seg selv.

Kong Harald holdt en slapp, uinspirert tale. Det er selvsagt ikke kongen alene som skriver den. At kongen roser klima og integrering, har vi vennet oss til. Denne gang omfavnet han også vårt engasjement i krigen i Ukraina, samtidig som han sa at ingen blir drept for sine ytringer i Vesten. Kongen unnlot å si at vi leverer våpen til en krigførende part. Det ville bli for sterkt. I stedet sa han at vi gir humanitær hjelp og andre former for assistanse.

Han sa også at Europa har svart på invasjonen med å stå samlet og forent. Det var en tydelig referanse til at Sverige og Finland blir medlemmer i Nato.

Er alt bare gerade aus, rett frem? Det er mange spørsmålstegn ved dagens utvikling. Kongen kunne pirket borti dem. Han kunne trukket veksler på sin lange erfaring og spurt om vi er forberedt på en ny krig. For det er vi ikke. Det norske forsvar er på 15.000 mann og blir løpt over ende på noen timer eller dager. Myndighetene har latt befolkningen sove.

Hvis Putin er så farlig og ond som de sier, hvorfor fokuserer de ikke på forsvaret av Norge? Forsvaret er bygget systematisk ned.

Det er ingen konsekvens i tankegangen. Kongen kunne antydet indirekte ved å minne om at vi var uforberedt før og må unngå å være det igjen.

Man får inntrykk av at rammene han må operere innenfor, er meget smale.

Det er mest plass til hippie-prat: fellesskap, alle betyr noe, alle må bli sett. Vi skal spørre dem vi møter: Hva kan jeg gjøre for deg?

Dette lød ærlig talt pjattete, stilt overfor de problemene folk sliter med i hverdagen.

I bunnen på både kongens og statsministerens tale ligger moralismen. Det er tidens melodi. Den er ensformig, flat og kjedelig og bare egnet til å gi folk dårlig samvittighet på en uproduktiv måte.

Hvordan kan våre ledere forfalle til et så platt nivå?

Det gjelder ikke bare kong Harald. Charles II lirer av seg det samme pjattet.

Det glimter til hos dronning Margrethe. Hun har ben i nesen. Tidligere i år tok hun prinsetitler fra barna til prins Joachim. Joachim valgte å kritisere sin mor offentlig.

I talen på nyttårsaften grep hun tyren ved hornene og sa at spliden smertet henne og at hun ville gjøre det godt igjen. Men hun gikk ikke tilbake på avgjørelsen.

Også dronning Margrethe jatter med tiden. Hun presterte å antyde forståelse for klimaaktivistene som ødelegger kunst og blokkerer trafikk.

Og den dronning, der selv har været en smule tøvende i forhold til erkendelsen af den menneskeskabte klimakrise, erkendte nu, at de unges ubehagelige spørgsmål – her kom overforbrug og klimaets habitus ind – var på deres plads:

»De er ubehagelige, fordi den unge generation i betydeligt omfang nok har ret!«

Det er en ørliten del av de unge som er aktivister, og de fleste ofrer ikke noe som helst. De er oppdratt til å mene det riktige og tror de har suget meningene av eget hode når de i virkeligheten er indoktrinert helt fra barnehagestadiet.

Både kong Harald og dronning Margrethe avslutter med at det «nok skal gå godt. Vi klarer oss nok også denne gang. Vi har klart det før».

Men derved lar de sjansen gå fra seg til å sette ord på folks følelser. De føler ikke at vi klarer det denne gang. De føler at noe er annerledes og trenger noen til å sette ord på hva de føler.

Denne uroen kunne de kongelige vist forståelse for. Men det gjør de ikke, trolig fordi de ikke får lov.

Slik blir kongehuset politisk staffasje for en elite som har grepet makten over hodet på folket.

Dermed er det slutt på folkestyret.

Kjøp boken her!