Juledagmorgen lød lyden av skudd igjen mellom husfasadene i Rinkeby. Politiet opplyste først at de hadde funnet en mann i 30-årene med skuddskader og at de hadde satt i gang livreddende tiltak. Klokken 19.15 ble det kjent at mannen med skuddskaden var død på sykehuset og at klassifiseringen av forundersøkelsen var endret til drap. Statistikken hadde dermed fått årets dødelige skyting nummer 62.
Så langt var det ingen opplysninger som hevdet at dette var noe annet enn en helt vanlig dag i Sverige. Men i løpet av kvelden ble nyheten publisert om at den drepte mannen hadde forbindelser til den kriminelle gjengen Dödspatrullen. Selv om media i utgangspunktet valgte å ikke publisere mannens navn, ble identiteten raskt avslørt:
«I maj rapporterade Aftonbladet att mannen delgivits misstanke om medhjälp till mord, på 19-årige rapparen Nils «Einár» Grönberg. Enligt Aftonbladets uppgifter var mannen fortfarande skäligen misstänkt för medhjälp till mord, när han i morse sköts till döds», skrev Aftonbladet.
Den omkomne var Mehdi «Dumle» Sachit, en rapper med koblinger til den kriminelle gjengen Dödspatrullen og mistenkt for å ha medvirket til drapet på rapperen «Einár» i oktober 2021. Sachit hadde begynt å henge med «Einár» en tid før drapet, og ble mistenkt for å ha tipset drapsmennene om hvor han befant seg. Drapet på Mehdi Sachit gjør derfor at sjansene for å oppklare drapet på Nils «Einár» Grönberg minker.
Les mer: Artisten Einár skutt og drept i Stockholm
Les mer: Media, gangstere og dødelig vold
Men for den svenske offentligheten har Mehdi Sachit gjort seg kjent og foraktet for en annen, bestialistisk forbrytelse: i juni 2014 deltok han i en brutal gjengvoldtekt av en tenåringsjente. Jenta ble voldtatt i 17 timer av opptil syv personer og døde nesten av indre blødninger etter at Sachit kjørte en pistol inn i jentas skjede. Nedenfor et bilde av buksene jenta hadde på seg ved voldtekten, fra Politiets foreløpige etterforskning:
Mehdi Sachit, da kalt Abdulmahdi Baker Hedi, ble i desember 2014 dømt til to år og seks måneders fengsel for grov voldtekt. Expressen valgte imidlertid å se fullstendig bort fra denne delen av Mehdi Sachits fortid, da avisen kort tid etter Einars drapet publiserte det som er blitt beskrevet som «et idolportrett» av gangster-rapperen, en tekst med overskriften Gängkriget inifrån: Låt oss äta varandra tills vi är slut. Expressen valgte i stedet å oppsummere Sachits kriminelle fortid ved å skrive at han «er dømt for alvorlige volds- og misbruksforbrytelser samt narkotikaforbrytelser».
Etter drapet på Sachits ble Expressen-reporter Nina Svanberg, som laget rapporten i 2021, intervjuet, og relativiseringen av hans kriminelle side fortsatte. Svanberg beskriver Mehdi Sachit som «stresset, sliten og hardt rammet av livet» og hvordan han hadde som mål å fylle 30 år.
– Dumle har ju absolut hört till en del av kärnan av Dödspatrullen och också haft en roll där och varit delaktig i den grupperingen. Han pratade själv om att han var misstänkt av polisen för att hantera alla vapen i Västerort. Han är ju också dömd för bland annat vapenbrott. Men sen vet vi ju nu, från uppgifter som vi har, att hans roll i Dödspatrullen var väldigt marginell och att han höll sig väldigt mycket på sin kant nu den här tiden. Han var inte en aktiv medlem i Dödspatrullens nuvarande konstellation, sier Svanberg blant annet.
Selv om svenske medier og public service i flere år har feiret kriminelle gangsterrappere, delt ut priser og skrevet hyllestreportasjer om dem, viser reaksjonene etter drapet på Mehdi Sachit at svenskene ikke sørger når de kriminelle gjengene dreper hverandre. Tvert imot. Sosiale medier har de siste dagene blitt oversvømmet med innlegg som både gleder seg over hans død og håner ham. Drapet blir av mange sett på som en form for guddommelig rettferdighet, i en av mange saker hvor det svenske rettssystemet ikke har lyktes med å dele ut straffer som ble oppfattet som rimelige og rettferdige. Noen innlegg understreker at jenta som ble voldtatt i 2014 endelig har fått oppreisning og andre at Sachits drapsmenn har lykkes der politiet og domstolene har sviktet. Mange benytter anledningen til å håne ham for kallenavnet «Dumle».
Reaksjonene er fullt forståelige. I løpet av et tiår har Sverige forvandlet seg fra et av verdens tryggeste land til et av Europas mest usikre, et land turister frarådes å reise til og hvor voldtekter, eksplosjoner og skyting har blitt en del av hverdagen. Samtidig er beslutningene som har ført til dagens situasjon blitt tatt over hodet på innbyggerne, av politikere som prioriterte idealisme og visjoner fremfor virkelighet og sunn konsekvenstenkning.
Som alltid er det de kriminelle som ligger et skritt foran – politi og lovverk henger rett og slett ikke med når de skal håndtere dagens tunge kriminalitet og store voldskapital med verktøy tilpasset Astrid Lindgrens verden. Sverige har vist en naivitet og inkompetanse som har blitt utnyttet av slike som Mehdi Sachits Dödspatrullen, deres fiender Shottaz eller alle andre alvorlige kriminelle. Samtidig har de veloppdragne borgerne lidd. De har måttet endre livene sine for å redusere risikoen for å «være på feil sted til feil tid», for å unngå å bli ranet, voldtatt eller myrdet hvis de kommer i veien for kulene som er ment for noen andre.
At Svensson ikke bare er nøytral til juledag-skytingen, men faktisk ser på det som noe positivt, er derfor ikke overraskende. Men det er samtidig noe som burde bekymre oss. Det siviliserte samfunnet er nemlig preget av at rettspleien er overlatt til myndighetene og basert på lover, i stedet for at pårørende må leie inn lynsjmobber og ta blodhevn. I Sverige sprekker det systemet allerede i leddene, noe de kriminelle gjengenes herjinger og medias lovprisning av Mehdi Sachit viser.
Men når systemet til slutt kollapser, venter kaos. Da er vi tilbake til «øye for øye, tann for tann» – og det er et prinsipp få av oss, formet av vestlige verdier, er mentalt forberedt på. For hva skjer i fremtiden, hvis volden fortsetter å eskalere og instansene som skal beskytte innbyggerne fortsetter å mislykkes i oppgaven sin? Vil svensken forlate walk-over eller kommer dagen da folk har fått nok og danner borgergarden for å selve rydde folk som Mehdi Sachit av veien – og i så fall når vil det skje? Og på hvem sin side vil da media, politi og rettsvesen stå? Uansett tyder reaksjonene på sosiale medier på at lynsjmobben kan få frie tøyler hvis den dagen kommer.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!
