Omtale av Dr. Mark Christian: «The Apostate. My Search for Truth». Fidelis Publishing, 2022. Innb. 307 s.
Forfatteren har gitt oss en gave; sin personlige historie om hvordan islam formet ham fra barndommen, veien ut av slaveriet, og til en ny tro.
Barndom og ungdom
Guttens far var privatlege for president Sadats familie, men viktigere; han var imam med kontakter inn i det Muslimske Brorskapet. Kona var frilynt og tok med sønnen på kino. Da gutten var fem år, mente faren at tiden var inne til å lære gutten om Allah.
Han tok med gutten inn på soverommet, bandt ham fast til sengebeinet og lukket døren. Timene gikk og gutten ble mer og mer redd. Da faren mente gutten var passe mør, gikk han inn og brukte lærbeltet. Forklarte at dette var Allahs straff som faren hadde rett til å gjøre på Allahs vegne. Han fortalte hva som ventet i helvetet hvis han fortsatte å gå på kino. Sønnen ble overbevist. Det gjaldt å holde seg til Allahs lov.
Han lærte at Allah krever full underkastelse, at man må overholde ritualene og gjøre nok gode gjerninger, og lover et evig paradis. Gutten fikk en perfekt muslimsk oppdragelse, fikk være med faren når han holdt prekener og når han møtte sentrale folk i MB. Gutten lærte mer om islam og politisk strategi enn noen skole kunne gi. Han ønsket å bli lege som faren. Derfor fikk han lov å begynne på den engelske skolen – som var regnet som den beste i Kairo. Elevene var delt i religionstimene. En gang kikket han inn i klasserommet til de kristne og så noe merkelig: Med store bokstaver stod det på tavlen: «Gud er kjærlighet». Det stemte ikke, tenkte han. Allah er alt annet enn kjærlighet. Allah krever lydighet. Han er dommer.
Han skriver om politikken i Egypt på 1960- og 70-tallet, kommunisten president Nasser inviterte Sovjet inn i styre og stell, og president Sadat viste seg å være MB-mann og så sin store oppgave i å bidra til religiøs oppvåkning, slik at Egypt kunne bli det nye Kalifatet.
Egypt hadde tapt Seksdagers krigen i 1967. Sadat ville hevne dette tapet og oppildnet soldatene til religiøs krig, derfor angrep han Israel i 1973 under Jom Kippur-høytiden. Profeten var forbildet: Han hadde gått til kamp mot folk fra Mekka under Ramadan, og vunnet. Slaget ved Badr, 624. Å lese om Jom Kippur-krigen fra egyptisk side kan være nyttig.
Gutten fortsatte å vokse inn i islam. Idealet var å være Allahs lydige slave. Var med på sin første pilegrimsreise som åtteåring. Der lærte han at Muhammad sa at muslimene var overordnet alle andre raser.
Tenårene; sugde inn alt og ønsket å bli imam som faren. En gang var faren i Nederland for å lære å bruke nytt medisinsk utstyr han hadde kjøpt der. En gang han tok toget, hadde en mann tatt kontakt. Europeeren mente at islam var en falsk religion som ble spredt med sverdet, og kun eksisterer fordi det er trussel om dødsstraff hvis man forlater religionen. -Og hva svarte du? ville sønnen vite. -Jeg sa rett ut at sverdet frigjør folk og avdekker sannheten i islam, sa faren.
Sønnen våget ikke å si noe, men tenkte: Hvorfor hadde ikke faren forklart denne mannen hvorfor islam var ‘Sannheten’? Sønnen hadde nå kommet inn på medisinstudiet og så sin livsoppgave: Reise til Europa som lege og forklare de ‘vantro’ hvorfor islam er Sannheten! Da ville det ikke holde å si «Det står i Koranen» eller «Muhammad sa det». Han måtte kunne overbevise dem. Dermed satte han seg fore å finne bevisene for det Muhammad hadde sagt og Koranen sier.
Søken etter Sannheten
Det var lettere sagt enn gjort. Ett eksempel: Koranen sier at Abraham og Ismael var i Mekka og la ned grunnstenen til Kabaen. De arabiske kildene fortalte ham at Mekka ble etablert som handelssted fem generasjoner før Muhammad, og at Kabaen ble bygd som valfartssted bare to generasjoner før. Tvilen kom. Han undersøkte tema for etter tema, men fant ikke bevis.
Så gikk han over til historien. Han var nysgjerrig på hvordan Egypt ble islamisert. Han hadde lært at kopterne stod i strid med Bysants, og muslimene frigjorde dem fra bysantinsk styre, og så fikk de valget om de ville bli muslimer eller ikke. Og det ble de. Nå fant han noe mer. Etter erobringen hadde kalif Omar og den koptiske paven undertegnet det som senere ble kalt «Omars pakt». Der var det masse regler om hvordan de kristne skulle leve, nedverdigende regler. Pluss at de måtte betale «beskyttelsesskatt». For å slippe det, måtte de omvende seg. Altså var det ikke helt frivillig at kopterne ble muslimer.
Den koptiske biskopen John i Nikiu (en by mellom Kairo og Alexandria) har gitt oss en øyenvitneskildring fra erobringen. Muslimene torturerte grovt, med amputering av hendene… Andre måtte ha på seg et halsbånd av bly. En biskop som ikke greide å samle inn så mye penger fra innbyggerne som var krevd, måtte sette begge føttene i en skål med glødende kull. Skattleggingen var så hård at noen gav bort barna sine som betaling. Uten mat på bordet var det mange som bare så én utvei: å omvende seg. «The Chronicle of John, Bishop of Nikiu», 2007.
Når en mann skulle betale skatten, måtte han knele ned og bøye hodet; det første tegn på underdanighet. Hånden hans skulle være under guvernørens; neste tegn på underdanighet. Når guvernøren hadde tatt pengene og mannen skulle til å reise seg, fikk han et kraftig slag over nakken så han falt i bakken. Hvorfor, jeg har jo nettopp betalt?? Før han rakk å spørre, sa vaktmannen: Du kan være glad det bare var knyttneven og ikke et sverd! «Beskyttelsesskatt»? Den koptiske historikeren Adel Guindy forteller i «Sword over the Nile» at det bare ble verre etter at umayyadene overtok i 661, og de neste århundrene. Det er egentlig et under at hele 10 % av Egypts befolkning har holdt fast ved kristendommen – etter 1.400 år med undertrykkelse.
Vår mann apostaten så på verdenskartet; de islamske statene var et sammenhengende rike. Hadde ikke muslimske misjonærer reist langt av gårde og misjonert? Nei, islam var blitt spredd ved erobring. Med sverdet.
Og det alvorligste: Han fant ikke noe bevis for at Muhammad var profet. Langsomt demret det: Islam var mer en politisk bevegelse enn en religion. Jeg tok opp dette i: Islam fra personlig gudstro til politisk ideologi. En enda mer radikal konklusjon demret; ‘Profeten’ var egentlig en smart politisk leder som brukte religion som skalkeskjul for å utbre makten sin!
Han regnet seg fortsatt som muslim og skjønte at dette var høyst blasfemisk, og trengte hjelp. Den eneste han stolte på, var faren, og regnet med at han kunne holde tett om tvilen. Faren svarte i sinne: «Du er på feil vei!» Det endte med brudd. Sønnen ønsket kontakt, og etter et par år inviterte faren ham til kontoret. Sønnen ble glad da han så kontordøren stod på gløtt. Snublet i gulvteppet, tok seg for. Da smalt bomben. Sønnen overlevde som ved et mirakel, kom seg forbrent ut og greide å kjøre hjem. Kona hans tilkalte ambulanse. Halvt i koma lyste én ting på netthinnen: Tavlen i klasserommet til de kristne elevene: «Gud er kjærlighet».
Han skjønte: Allah hadde sviktet. Allah var grusom. Tenk, en gud som krever at en far tar livet av en sønn som forlater troen! Han skjønte at islam og kristendom presenterte to ulike veier til himmelen, og kun den ene kunne være riktig. Fra det øyeblikk besluttet han å følge Bibelens Gud. Kjærlighetens Gud.
Han skjønte én ting til: Når faren hadde prøvd å drepe ham én gang, kunne han gjøre det en gang til. Han innså at han ikke hadde noen fremtid i Egypt og greide å komme seg ut. I USA fikk han kontakt med gode kristne, og etter en stund ble både han og kona hans døpt. En ny visjon vokste frem: Å bringe kjærlighetens evangelium til muslimer som er fanget under politisk islam. Se https://globalfaith.org .
Lærdommer
Første del av livsreisen hans gir et godt innblikk i islams teologi med koran-henvisninger. Prosessen der han søkte systematisk gjennom islams lære er på en måte enda mer spennende; han fant altså at islams ideologi ikke tålte historisk granskning! Muslimer blir lært opp til ikke å spørre. Det er enklest slik – for dem som har makten.
På nettsiden sin skriver han noe som er relevant for oss, og for alle i det frie Vesten: «We believe in freedom of religion and welcome all religions to America as long as their doctrine is not contrary to the US Constitution and American laws.» Etter å ha kjent islam på kroppen, og nær måttet bøte med livet, støtter han religionsfrihet bare dersom doktrinen, læresetningene ikke er i strid med Grunnloven og de andre lovene. Det er uforståelig at norske politikere ikke er like strenge. Det er tre år siden document offentliggjorde at islams lære er i strid med åtte av lovene våre.
Det gjelder å få fortalt til politikerne våre: Trosfriheten kan ikke være så vid (tolerant) at den tillater religioner med et politisk innhold i strid med landets lover, og som har som mål å innføre et udemokratisk styresett basert på sharia. Det juridiske grunnlaget for å begrense trosfriheten ligger i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, art 9-2:
«Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
Enkeltmennesket har ikke egenverdi i islam. Mennesket er til for makten. Samme menneskesyn som nazismen og kommunismen. Islams lære pålegger muslimene å drive jihad, som inkluderer å arbeide for at islam skal bli spredt. Vi har nok erfaring til å kunne si at dette bryter ned den offentlige orden og tramper på noens rettigheter og friheter. Spørsmålet er om myndighetene vil vente på enda mer uorden eller sette noen begrensninger på forhånd.
Å ta imot folk på flukt er en god dyd. Jeg vil ta frem hva lederen for St. Jakob-klosteret i Syria, Søster Agnes av korset, sa til avisen Dagen 30. des 2016:
«Vi skal være gjestfrie mot mennesker i nød, men ikke mot en organisert invasjon. Det dere kaller ‘flyktningkrise’, er organisert invasjon. Husk at radikal islam ikke er en religion, det er et politisk program som har som mål å skaffe seg hegemoni i religionens navn. Det undrer meg at dere som er så godt utdannet, ikke ser at det som skjer, kommer til å true levemåten deres. Det er som et selvmord for sivilisasjonen.» https://www.e-pages.dk/dagennorge/785/
En annen egypter som fikk dødsdom da han stilte kritiske spørsmål, har beskrevet det muslimske samfunnet som fem lag med diktatur. Ytterst er klan-diktaturet. Innenfor er det et militært diktatur, et religiøst diktatur og et sosialt diktatur. Og innerst er enkeltmennesket som lever i sitt eget sjelelige diktatur preget av angst. Les «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad, utgitt av Document forlag 2015.
To kulturer med ulikt menneskesyn og motsatte politiske mål kan ikke fungere side om side. Spesielt ikke når den ene (islam) benekter andres frihet, og begrenser den så snart de får makten. Og lenge før de får makten, sprer de frykt gjennom terroraksjoner. Truer til taushet. Vi må utfordre politikere fra alle partiene til å bygge samfunnet på det kristne og humanistiske menneskesyn, det betyr også å ta kampen mot en intolerant ideologi. Skal Norge fortsatt være et tillitssamfunn, er det nødvendig med felles grunnverdier. Norge bør kreve lojalitet av dem som søker norsk statsborgerskap.
Boken gir et godt innblikk i muslimsk tenkemåte, svært nyttig både for dem som vil være med i diskusjonen om islams rolle i landet vårt, og for dem som vil ha kontakt med muslimer. Blackwells selger boken for 315 kroner inkl porto.
