Tyske soldater avfyrer en Patriot-rakett under en militær­øvelse i Hellas 8. november 2017. USA sender snart et luftvern­system av Patriot-typen til Ukraina. Foto: Sebastian Apel / U.S. Department of Defense via AP / NTB.

At NATOs raske ekspansjon mot øst etter den kalde krigen har vært et stort feilgrep er det ikke bare russerne som mener. Det er en oppfatning som deles av noen av etter­krigs­tidens skarpeste hoder i amerikansk utenriks­politikk, fra George Kennan og Zbigniew Brezinski til Henry Kissinger og John Mearsheimer.

George Kennan, rådgiver for fire presidenter, arkitekten bak den amerikanske containment-politikken og antakelig den fremste Russland-kjenneren State Department noensinne har fostret, var en sterk motstander av NATOs ekspansjon mot øst på 1990-tallet.

«Å utvide NATO ville bli den mest skjebne­svangre feilen i amerikansk utenriks­politikk etter den kalde krigen,» skrev han i februar 1997. Det vil «tenne de nasjonalistiske, anti-vestlige tendensene i den russiske opinion», «gjenskape den fiendtlige atmosfæren fra den kalde krigen i øst-vest-relasjonene og gjøre det langt vanskeligere, hvis ikke umulig, å få til videre reduksjon i utbredelsen av kjernevåpen.»

Han var ikke alene kritikken av amerikansk inter­vensjonisme. Hans støtte­spillere inkluderte etter hvert tidligere ambassadør til Moskva Jack Matlock, forsvars­minister Robert McNamara, Reagans sjefs­forhandler under INF-forhandlingene Paul Nitze, CIA-direktør Stansfield Turner og en rekke av den første generasjonen av amerikanske kaldkrigere.

Kritikken falt imidlertid på stengrunn hos den nye generasjonen utenriks­politiske rådgivere i Washington som fulgte i det euforiske kjøl­vannet etter Sovjet­unionens kollaps i 1991. Utenriks­politisk hybris, sjåvinisme og fore­stillingen om en unipolar amerikansk­ledet verdens­orden kom for fullt med Bill Clinton, og har preget amerikansk utenriks­politikk siden.

Driverne i USA er flere. De økonomiske er åpenbare. Det militær-industrielle kompleks trenger kriger. Politikerne like så. Amerikanske politikere, både på høyresiden (neocons) og på venstresiden (neolibs), synes å ha et konstant behov for ytre fiender. Det være seg Saddam, Ghadaffi, bin Laden, Putin m.fl.

Men det er også et faktum at den amerikanske eksepsjonalismen og inter­vensjonismen har bred appell i en sterkt patriotisk befolkning. Det er bare å gå på en amerikansk fotballkamp, så skjønner en fort det.

Det politiske USA er sterkt splittet. Russofobien, som særlig Demokratene har nøret opp under i de siste valgkampene, har klare paralleller til mccarthy­ismen på 1950-tallet. Den finner i dag gjenklang dypt i den amerikanske samfunns­veven bortsett fra enkelte motrøster på begge sider i Kongressen, samt fra noen få, men sterke røster i akademia.

Det er naturlig å trekke frem særlig professor i utviklings­studier ved Columbia University Jeffrey Sachs og professor i inter­nasjonal politikk ved University of Chicago John Mearsheimer. Begge er omstridte. Begge tilhører den realistiske skolen i inter­nasjonal politikk.

Det er også en grunn til at de allianse­frie landene, Kina og de nye store økonomiene som India og Brasil er tilbakeholdne i sin støtte til Russland, samtidig som de ikke ønsker å gi sin aktive tilslutning til USA og Vesten når det gjelder krigen i Ukraina.

De er, som vi i Europa, opptatt av at Russland ikke skal kunne intervenere i en suveren stat, og ønsker trolig også at Russland skal få seg en lærepenge i Ukraina. De ønsker ikke at det skal sette presedens for stormakts­aggresjon andre steder.

Men de har også åpenbart fått nok av amerikansk inter­vensjonisme og amerikansk­ledede kriger på andre kontinent, paradoksalt nok av et USA som samtidig fortsatt tviholder på Monroe-doktrinen på hjemmebane og deres rett å holde de andre stor­maktene borte fra det amerikanske kontinentet.

Enhver student i inter­nasjonal politikk sliter med å forsvare denne selv­motsigelsen i amerikansk utenriks­politikk.

Der er noe å lære her. Uansett krigens grusomheter og vår sympati med Ukraina, bør vi for å forstå hva russerne gjør, kanskje lytte til hva russerne sier.

De russiske forhandling­sposisjonene er klare. Russland betrakter de østlige delene av Ukraina historisk sett som russisk. Russerne ønsker aksept for at Krim-halvøya og grense­fylkene i øst er russisk territorium, og at Ukrania forplikter seg til å være nøytralt og ikke bli medlem i NATO.

Henry Kissinger mener åpenbart at det er en hensikts­messig, om ikke moralsk sett legitim, løsning for å få slutt på krigen og for å unngå ytterligere eskalering og faren for et kjernefysisk ragnarokk.

Det er realpolitikk. Overordnede hensyn veier tyngre enn hensynet til regimet i Kyiv.

Vi må tilbake til avspennings­politikken. Kissinger skisserer en løsning som etter hvert, om enn i modifisert form, trolig kommer til å tvinge seg frem.

Men det er også noe annet å lære. Selv om russerne ikke lenger har den samme militære kapasiteten som de hadde under den kalde krigen, så vil det være feil å undervurdere dem.

Russland har allerede fått seg en lærepenge, men kommer trolig ikke til å tape krigen i Ukraina.

Russland må derfor avskrekkes og møtes med fasthet. Samtidig må et Russland post-Ukraina også møtes med avspenning og beroligelse.

Som land som deler grense med Russland, har Norge og Finland lang erfaring og mye å bidra med når det gjelder å håndtere forholdet til Russland. Den bør ikke gå tapt uansett utfall av krigen i Ukraina.

Mens Norge ble en av de tolv nasjonene som etablerte NATO i 1949, bygde vi med amerikansk våpenhjelp samtidig opp et solid invasjons­forsvar og en sterk nasjonal forsvarsterskel.

Sett fra Washington var det for å etablere en demarkasjons­linje og demme opp for eventuell russisk ekspansjon mot vest.

Sett fra norsk side var det for å kunne avskrekke effektivt og for å kunne klare oss best mulig på egen hånd om det skulle bli nødvendig, dersom våre allierte så det nødvendig å prioritere egen sikkerhet fremfor vår.

Det ble gjort av politikere som hadde erfart at nøytralitets­politikken ikke var noen farbar vei for en geopolitisk utsatt småstat som Norge, og som skjønte at stormaktene ikke var til å stole på i ett og alt.

Samtidig vedtok de samme politikere klokelig de såkalte selv­pålagte sikkerhets­politiske restriksjonene som hindret atomvåpen og permanent stasjonering av utenlandske tropper på norsk jord, og som la begrensninger på øvelser og militær aktivitet nær grensen til Russland.

Det siste for å berolige russerne og legge forholdene til rette for avspenning i våre egne nærområder. Det tjente oss særdeles vel under den kalde krigen, inntil en ny generasjon politikere avviklet den nasjonale forsvars­terskelen på 1990-tallet og etter hvert gjorde forsvaret av Norge totalt avhengig av NATO, dvs. av USA.

Til forskjell fra Norge har Finland opprettholdt mobiliserings­forsvaret og den nasjonale forsvars­terskelen også etter den kalde krigen.

Finlands væpnede styrker har 21.500 aktivt personell, en halvmilitær grensevakt på 2700 og en militær reserve på 216.000, samt en halvmilitær reserve på 11.500 personell. Det vil med andre ord si at Finland kan mobilisere en styrke på 251.700 personell i tilfelle krig!

Til sammenlikning har det norske forsvaret i dag 17.000 ansatte og kan kun mobilisere en styrke på 40.000 fra Heimevernet, totalt 57.000 personell mot omkring 350.000 mobiliser­bart personell under den kalde krigen.

Det samlede styrketallet for det svenske forsvaret er 23.100 heltids­ansatte militært og sivilt ansatt personell samt heimevernets 20.100 samt 11.200 deltids­ansatte, altså totalt kun omkring 50.000 årsverk. Det er ikke akkurat mye å skryte av.

Når Finland og Sverige blir medlemmer av NATO og det nordiske forsvars­samarbeidet skal utvides for å styrke nordflanken, er det Norge og Finlands erfaringer som har relevans.

Norge og Sverige bør se til Finland når det gjelder avskrekking og nødvendig­heten av å opprettholde en sterk landmakt og en sterk nasjonal forsvars­terskel i tider preget av avspenning, så vel som i tider preget av konflikt og krise.

Sverige og Finland og den nåværende norske regjering bør se til forrige generasjons norske politikere og de selvpålagte sikkerhets­politiske restriksjonene for å berolige russerne og bidra til avspenning i vår del av verden.

For å holde russerne ute og amerikanerne inne på våre egne og ikke på amerikanernes premisser, må vi kunne både avskrekke og berolige i størst mulig grad selv.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!