Det hvite hus i Washington, EU-parlamentet i Strasbourg, Kreml i Moskva og Folkets store hall i Beijing. Skvises Europa i dette selskapet? Foto: Daniel Schwen (cc by-sa 3.0), Claude Truong-Ngoc (cc by-sa-3.0), Pavel Kazachkov (cc by-sa-2.0) og Thomas Fanghaenel (cc by-sa-3.0) – alle via Wikimedia Commons.

Durham, North Carolina

Det går mot et paradigme­skifte i det globale statssystem som det er vanskelig å spå utfallet av.

Balansepolitikken og makt­triangelet mellom Russland (verdens største land), en kontinental landmakt (tidligere Tyskland, i dag EU) og en atlantisk sjømakt (tidligere Storbritannia, i dag USA) er tilbake, og det er i ferd med å komme ut av likevekt.

Og endringene vil antakelig bli store, også i vårt eget nærområde, i Norden. Europa er svekket. USA er svekket. De euro-atlantiske bånd er svekket. Russland er i bevegelse mot øst. Og Norden søker sammen i en allianse i alliansen på NATOs nordflanke.

Det er både positivt og negativt for Norges langsiktige sikkerhets­interesser.

EU vil trolig implodere i løpet av de neste ti årene. Det går åpenbart mot et sammenbrudd i bestrebelsene for å etablere et Europas forente stater. Sammen­bruddet kommer ikke til å finne sted uten friksjon, konflikt og kanskje til og med krig.

Kampen mellom føderalister og anti­føderalister i Europa har sin åpenbare parallell til opprettelsen av Amerikas forente stater, men med et helt forskjellig historisk utgangspunkt både økonomisk og industrielt, politisk, kulturelt og demografisk. Utfallet av denne prosessen får dermed sannsynligvis også forskjellig utgang.

Det tror jeg vi skal være glade for i Europa, om vi ser hvordan føderalismen, sentraliseringen og politiseringen av statsmakten og massemedia undergraver demokratiet og korrumperer politikken i stadig større grad i USA samt hvordan det spiller over i amerikansk utenrikspolitikk.

Europas stilling inter­nasjonalt er betydnings­full, men er sterkt svekket og en ganske annen enn den var for to hundre år siden. Som en følge av globaliseringen tyder mye på at Europas stilling i det inter­nasjonale statssystem vil svekkes ytterligere.

Globaliserings­prosessen de siste fire tiår har allerede svekket USAs relative evne til global maktprojeksjon. Men USA vil, som verdens fortsatt største økonomi og militærmakt, forbli en dominerende supermakt i flere tiår fremover.

Men land som Kina, India, Brasil og de nye lavkost­økonomiene, som har overtatt store deler av USA og Vestens industri­base, søker nå innflytelse og en plass i det inter­nasjonale statssystem som størrelsen på deres økonomier skulle tilsi.

Slike store omveltninger skjer ikke uten friksjon.

Fra en relativt stabil likevekts­situasjon i inter­nasjonal politikk er vi er kommet inn i en ny og mer turbulent tid, og i et mer uryddig og uover­siktlig farvann. Vi er vitne til et skifte og en ny dynamikk i det inter­nasjonale statssystem.

Og mens globaliseringen og de økonomiske, materielle og geopolitiske føringene er sterke i dette paradigme­skiftet i inter­nasjonalt diplomati, slår samtidig nye ideologiske drivere inn med full tyngde.

Disse er i stor grad drevet frem av en inter­nasjonal politisk elite som på statens vegne disponerer samfunnets felles­ressurser og velgernes skatte­penger. De finner sin støtte både i et venstre­orientert akademia, liberale media og blant penge­sterke vestlige oligarker.

Det grønne skiftet, multi­kulturalismen og woke-ideologien er blitt den inter­nasjonale elitens nye «religion». Den har noen nye elementer i seg. Men det er også mye gammelt i det nye, og parallellene til religionens funksjon i tidligere tider er slående.

Budskapet om en nært forestående klima­katastrofe fremstår ikke ulik Bibelens fortelling om Syndfloden. Og den mobiliserer minst like effektivt som kristen­dommens fore­stilling om Dommedag.

Historiefortellingen er tilsyne­latende opium ikke bare for folket og store grupper, særlig blant de yngre, men ogsp for oligarker og store inter­nasjonale fond og kapital­interesser som har investert tungt i det grønne skiftet.

De er insentivert av statlige subsidier bevilget av yrkes­politikere som selv nyter godt av betydelige fordeler knyttet til klima­politikken. Og selv om det har medført en global energikrise, er både politikere og investorer så dypt investert i det grønne skiftet at de vegrer seg for å slå retrett og ta de politiske og økonomiske tapene.

Covidpandemien og håndteringen av den, dyrtid og energikrise forsterker oppfatningen av at undergangen er nær. Og krigen i Ukraina har faktisk bragt Armageddon nærmere enn noensinne under den kalde krigen.

Multikulturalisme og de åpne grensers politikk har sin parallell i Misjons­befalingen og vår etno­sentriske fore­stilling om at andre trenger bistand for å bli som oss, og at vi skal gå ut og gjør alle folkeslag til gode nordmenn, eller helst invitere dem til Norge.

Samtidig fremstår feminiseringen av samfunnet, den sterke kjønns­fikseringen og woke­ismen med sin benektelse av forskjeller, biologiske og andre, som det postmoderne neoliberale samfunnets endelig oppgjør med Syndfallet og arvesynden.

Globaliserings­politikken, det grønne skiftet, feminiseringen og den sterke kjønns­fikseringen er en salig, men farlig blanding av opp­konstruerte fore­stillinger som bryr seg lite om opplysnings­tidens vitenskap­idealer, vektlegging av fakta, naturlover og biologi.

Det representerer et tankegods som viser klare autoritære trekk, som vektlegger gruppe­identitet og som legger til rette for gruppe­press og sanksjonerer menings­avvik, og som under­kjenner representasjon og demokrati til fordel for elitestyre av noen få utvalgte på vegne av de mange.

Globaliseringen har brakt økonomisk vekst til landene i sør og øst, men forskjøvet den økonomiske balansen i verdens­økonomien i Vestens disfavør. Det har samtidig lagt grunnlaget for Kina og de nye økonomienes ambisjoner i inter­nasjonalt diplomati.

Multikulturalismen og de enorme samfunns­messige endringene som følger med folke­vandringen fra sør til nord, under­minerer velferds­staten og bidrar til å destabilisere og svekke Vesten politisk.

Den samme gjør den politiske elitens hang til sentralisering og føderalisme på bekostning av inter­nasjonalt samarbeid basert på selvråde­rett, lokalt selvstyre og representativt demokrati.

Balansepolitikken og den klassiske makt­trekanten er tilbake i Europa. Et mer selvbevisst Russland trekker mot øst og kan, sammen med et stadig mer ekspansjonistisk Kina, bli en utfordring å håndtere for Europa så vel sikkerhets­politisk som økonomisk.

Om USA etter hvert beveger seg bort fra inter­vensjon­ismen og fore­stillingen om det europeiske krigs­teater som et fremskutt forsvar av eget territorium og tilbake i isolasjonistisk retning, er det vanskelig å se noen som kan fylle den atlantiske sjømaktens balanserende rolle for europeisk og norsk sikkerhet.

Å lene seg mot et EU som er i ferd med å gå opp i limingen, eller lite på at Tyskland skal holde russerne og kineserne på avstand, synes å være en svært risikabel strategi.

I Tyskland dikterer den grønne lobbyen det meste. De har liten sans for forsvar og sikkerhet. De øvrige partier har i hele etterkrigs­tiden ført en handel­spolitikk som slavisk følger brød­boksen og bil­eksporten. I tillegg sliter hele det tyske folk fortsatt med arvesynden etter to verdenskriger.

Tyske politikere vil, på samme måte som norske politikere, bruke minst mulig penger på forsvar.

Den europeiske landmakten finnes ikke lenger, annet enn i form av USAs tilstede­værelse med drøyt 100.000 soldater stasjonert i Sentral-Europa. Forsvinner USA fra Europa, står vi igjen med svært lite å sette opp i mot press fra Russland eller Kina, eller eventuelt begge.

For Norge er den sikkerhets­politiske strategien åpenbar. Vi må først og fremst være villige til å bruke penger på å gjen­oppbygge den nasjonale forsvars­terskelen. Det krever ansvarlige politikere som er i stand til å prioritere Forsvaret og egen befolknings sikkerhet fremfor f.eks. bistand og andre folks velferd.

Vi må gjøre alt for å vedlike­holde og styrke de euro-atlantiske bånd og opprett­holde amerikanske sikkerhets­garantier. Men vi bør gjøre det på en fornuftig måte ved å både avskrekke og berolige samtidig. De selvpålagte sikkerhets­politiske restriksjonene bør med andre ord opprettholdes.

Fordi vi ikke kan stole på Tyskland, og i mangelen av en troverdig og sterk europeisk landmakt, må vi arbeide for å etablere og styrke et nordiske forsvars­samarbeid med klare gjensidige sikkerhets­garantier.

Sverige og Finlands søknad om NATO-medlemskap og den nye forsvars­avtalen som ble signert 22.11. mellom Norge, Sverige og Finland, er viktige skritt i riktig retning.

Det vil Finland, som geopolitisk ligger vel så utsatt til som Norge, relativt sett tjene mer på. Men det får våge seg og veie opp for det forhold at vi sammen med Sverige, og om mulig også Danmark, kollektivt vil kunne representere en betydelig motvekt mot inter­nasjonalt press uansett hvilken retning det skulle komme fra.

Om den negative utviklingen omtalt ovenfor er planlagt eller et tilfeldig resultat av lite gjennom­tenkt politikk, skal være usagt. En liten inter­nasjonal politisk elite sammen med sterke kapital­interesser tjener åpenbart på tingenes skjeve gang.

Og noen ganger blir fornuften og interessene til skatte­betalerne og folk flest så til de grader neglisjert, at en kan begynne å lure. Begge deler gir næring til mistanke om det første.

Uansett forblir det over­ordnede spørsmålet hvordan vi skal kunne lose Norge best mulig gjennom det uryddige farvannet som de økonomisk og politisk drevne endringene i det inter­nasjonale stats- og det vestlige verdi­system stiller oss overfor.

Hvordan kan vi, sammen med våre nære nordiske naboer, komme oss velberget ut av dette grumsete farvannet.

Det lurer jeg på.

Det gjør sikkert mange andre også?

Først, og før noe annet, må vi få ansvarlige politikere som evner å tenke langsiktig og strategisk og som prioriterer å ivareta befolkningen og landets interesser.

Den generasjonen politikere som i dag styrer landet, er i ferd med å kjøre det i grøfta.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!