Carl I. Hagen er inne på noe vesentlig i sitt spørsmål om ikke myndighetene selv bryter loven om urimelige priser når den mangedobler prisen på strøm og tjener grovt på det.

Hva er årsaken til at Konkurransetilsynet ikke har kontrollert og anmeldt strømselskaper for brudd på § 2 i Lov om pristiltak, som lyder slik i første setning: «Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige», når det er Konkurransetilsynet som i § 3 er gitt oppgaven med å kontrollere at § 2 overholdes?

Hagen vet selvsagt godt at når staten blir lovbryter, gjelder ikke loven lenger, og det er ikke mulig å få staten til å gå i rette med seg selv. Men dette er også veien til tyranni. Den norske stat er ufattelig rik, og er ikke avhengig av borgerne lenger. Skatteinndrivingen får en annen funksjon. Staten er ikke avhengig av skatteinngangen. Den kunne klart seg uten.

Hva skjer med sjefene i en stat som er så rik at skatt går over til å bli et instrument til å disiplinere befolkningen og privat næringsliv?

Det økonomiske båndet har bundet både kronen og staten til borgerne. Staten hadde interesse av et produktivt næringsliv. Nå har båndet løsnet. Derfor kan staten ilegge laksenæringen en grunnrenteskatt som går ut over distriktene. Vedum opptrer mer som en stattholder som vurderer hvor mye undersåttene tåler å skattlegges. Konsekvensene for distriktene teller ikke. Det er nye toner, især fra en senterpartistatsråd.

Men dette er ikke det eneste området hvor båndene har løsnet.

Befolkningsutskiftningen løsner båndene mellom nordmenn og myndigheter. Nordmenn må ikke tro at landet tilhører dem slik det gjorde før. De må vite at de blir likestilt med andre som kom for en kort tid siden. Også de har like stor rett til landet som dem som har bodd her i uminnelige tider. Politikerne sier det rett ut.

Dermed bryter myndighetene de lojalitetsbånd som historisk har eksistert mellom folk, land og myndigheter. Det var en treenighet. Ingen ville finne på å stille spørsmål ved hvem som eide landet.

Nordmenn er ikke dumme. De forstår at med dagens bevegelighet vil fremmede slå seg ned her.

Men importen av fremmede kulturer og folkeslag har et annet tilsnitt: Det er ikke tilsig av mennesker som ved initiativ og dyktighet har kommet seg til Norge for å blomstre på en måte som korrupte land ikke tillater. Importen av fremmede har snarere minnet om kolonisering med myndighetene som koloniherrer. De fremmede har vært brikker i et spill som vi først nå ser konturene av.

Velferdsgodene er blitt bestikkelser av en ny klientklasse som betaler for seg ved å stemme på de riktige partiene. Akkurat som i Pakistan eller Somalia. Politikerne har skaffet seg en klan. De polariserer befolkningen.

Myndighetene vet at dette vil skape motstand i befolkningen. Derfor snakker mediene uavlatelig om hatprat og diskriminering.

Det er en trippel forsmedelse:

Først skifter myndighetene ut befolkningen.

Dernest forkynner de at erstatterne har like stor rett til landet som det opprinnelige folket hadde.

Folket får høre at det er fullt av hat og diskriminering, og at det trengs overvåking og hatlover.

Men: Det er myndighetene som diskriminerer! Det er de som har importert hundretusenvis av fremmede og omkalfatret hele samfunnet for å tilpasse seg deres kultur.

Resultatet er at myndighetene lever i konstant frykt for sin egen befolkning. Hvor lang tid går det før de skjønner tegningen?

Siden nykommerne tidlig fikk beskjed om at de kunne beholde sin egen kultur og religion, minner koloniseringen om et landnåm. Der det blir for mange fremmede, flytter nordmenn ut.

Staten forteller nordmenn at de fremmede er like gode nordmenn som dem selv. Ordet «god» er moralsk og spiller på vår dårlige samvittighet. Men de fremmede er ikke nordmenn. De er variasjoner av norske. Noen er ikke norske i det hele tatt. Å være norsk vil si å ha tilegnet seg et minimum av ferdigheter, men forståelsen av språk er noe annet enn å kunne gjøre seg forstått.

Vi ser og hører nye innbyggere som behersker det norske og har god utdanning. De fyller kvalifiserte jobber i helsevesen og byråkrati.

Dørene står åpne for dem. De blir fortalt at Norge er mulighetenes land, men ingenting om hva nordmenn føler. At nordmenn blir leilendinger i sitt eget land.

Rasismekortet er blitt noe myndighetene har nytte av for å holde nordmenn på plass.

Folk med utenlandsk bakgrunn forstår ikke hva dette gjør med nordmenn. Svært mange av dem benytter seg heller av det til å skaffe seg fordeler.

Tenk om en med utenlandsk bakgrunn hadde stått frem og tatt nordmenns parti! Vist forståelse for at nordmenn føler at deres land blir tatt fra dem. Det har ikke skjedd. Tvert om: De som fremheves av medier og politikere, er de som forteller sin lidelseshistorie, som Raja-søsknene.

Det har ikke kommet en eneste roman som beskriver hvordan det er å få sitt eget land kolonisert og bli redusert til annenrangs borger.

Ingen forlag ville utgi en slik bok. Du skal ikke bli hørt. Det er en politisk umulighet å utgi en slik bok.

Det toget er gått for lenge siden; dét er eliten enig om seg imellom. De har vinket farvel til det gamle Norge, og omtaler det på negative måter, som noe passé.

Politikken er derfor blitt et merkelig skuespill: Politikerne oppfører et teater som sier at vi har skapt en ny nordmann. Akkurat som Sovjetunionen forsøkte å skape et nytt menneske: Homo sovieticus.

Dette mennesket var i stand til å gå på vannet og oppnå resultater som stred mot sunn fornuft, akkurat som dagens grønne skifte.

Historiske, kulturelle, religiøse, politiske tyngdelover gjaldt ikke.

Helt til taket kom dettende ned.

Sovjetunionen kollapset ikke på grunn av Reagans opprustning. Det havarerte på grunn av menneskets natur, som er umulig å forandre.

Slik vil også det nye Norge havarere. Den nye nordmann er en fiksjon.

Men den norske stat har mulighet for å holde løpet gående en stund til.

Det har skaffet seg et nytt folk og sagt opp kontrakten med det gamle.

Staten er økonomisk uavhengig og kan gjøre hva den vil.

Akkurat nå leker den seg med det grønne skiftet. Normale mennesker forstår at det er en direkte kobling mellom det grønne skiftet og energikrisen. Det grønne skiftet er målet, og energikrisen er middelet. Hvorfor stoppe så lenge leken er god?

At denne krisen også er koblet opp til en varm krig mot vår store nabo i øst, ser ikke ut til å bekymre dem.

Det gambles på flere fronter: demografisk, økonomisk, industrielt, politisk. Det gambles med landets fremtid.

Når ble norske politikere gamblere? Hva skjedde med de trauste, forutsigbare politikerne? Med byråkratene som hadde med seg matpakke med brunost på jobben?

Hva har skjedd?

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!