Foto: NASA / Wikimedia.

Natt til mandag ble EUs institusjoner enige om en skjerpelse av klima­politikken der systemet for kvotehandel med rettigheter til utslipp av klimagasser nesten fordobles i omfang, og i en gradvis prosess fra 2026 til 2034 skal omfatte stadig flere sektorer av økonomien.

Enigheten mellom EU-parlamentet, EU-kommisjonen og EU-rådet (som nesten ingen vet hva er, men som består av statsråder fra samtlige medlemsland) innebærer at andelen av klimagass­utslippene som omfattes av unionens kvote­handelsystem – European Union Emissions Trading System (EU ETS) – skal økes fra 40 til 75 prosent.

Ambisjonene er naturligvis et utslag av unionens ambisjoner om å oppnå «klima­nøytralitet» i 2050, og som en mellomstasjon på den innbilte veien dit redusere klimagass­utslippene med 55 prosent innen 2030 ved hjelp av en klimapakke kalt «Fit for 55».

Systemet med kvotehandel innebærer at en økonomisk aktør kjøper utslipps­rettigheter der CO₂-prisen, også kalt «karbon­avgiften», er politisk bestemt – og uunngåelig vil øke: EUs stattholder i Norge, Jonas Gahr Støre, har varslet at den vil øke til 200 euro pr. tonn.

EU-planen forutsetter at industrien og energisektoren innen 2030 skal redusere sine utslipp med 62 prosent sammenlignet med 2005, året da kvote­handel­systemet (ETS) ble innført. Utslippene er allerede blitt redusert med 43 prosent, men kuttene – som blir vanskeligere og dyrere jo mer man allerede har kuttet – må skje raskere enn før for at målet skal nås.

Transportsektoren til sjøs skal betale for alle utslipp av karbondioksid (CO₂), metan (CH₄) og dinitrogen­oksid (N₂O) fra 2026. Fra 2027 skal et eget system regulere utslipps­handelen for veitransport og bygninger, som vil omfatte drivstoff til kjøretøy og brensel til oppvarming av boliger. Krigen mot kontantene føres utvilsomt også fordi det skal bli umulig å kjøpe bensin eller varme opp hjemme anonymt.

(Yours truly har fått en liten forsmak på det som venter oss. Da den tjue år gamle varmtvanns­berederen hjemme nylig måtte skiftes ut, ble den erstattet med en ny, «smart» varmtvanns­bereder som kan kobles til internett. Så kan vi sette ned temperaturen når vi er bortreist vinterstid, og bruke telefonen til å sette den opp igjen en dag før vi kommer hjem, erklærte teknikeren over­strømmende. Det er ennå ikke obligatorisk å koble varmtvanns­berederen til nettet, men det kommer nok – og av helt andre grunner enn publikums komfort.)

Det er ikke så vanskelig å se hva som blir resultatet av denne radikale politikken, og EU-kommisjonen legger heller ikke skjul på det: Alt vil bli dyrere, og vanlige folk vil bli fattigere.

Derfor har EU også til hensikt å opprette et kjempemessig sosialt fond fra 2026, der unionen i første omgang skal legge 65 milliarder euro på bordet for å yte økonomisk bistand til innbyggere som ikke får råd til å bære alle prisøkningene, hva enten det handler om installasjon av varmepumper eller hjelp til å betale regninger.

Støtteordningene flere av unionens formelle og de facto medlemsland, vårt eget inkludert, har innført for å hjelpe folk med energiregningene, har med andre ord vært en slags generalprøve på et system som vil innføres på mye større skala om fire år. Statene gjør kort sagt hærskarer av befolkningene til sosialklienter.

Det EUs maktelite har bestemt, er altså at unionslandenes befolkninger skal bli mye fattigere i et uunngåelig forgjeves forsøk på å redusere klimagass­utslippene i Europa og verden (som forventes å følge etter), slik at et innbilt fremtidig klima-armageddon skal avverges.

Til dette er det ikke så mye annet å si enn at de er skvatt hakke gale. Klinisk sprø.

Som Kent Andersen i 2020 fastslo i sin bok «Klima Antiklimaks», er vi vitne et kolossalt massehysteri. Vi bivåner en massepsykose uten sidestykke i verdens­historien, der nominelt demokratiske land gjør et totalitært samfunns­eksperiment med ekstremt stor fallhøyde.

For rent bortsett fra at EUs befolkninger (men ikke eliten) skal utarmes, vil også næringslivet i EU få redusert konkurranse­evne. For unionens bedrifter vil måtte bære kostnader som bedrifter i mindre selvskadende deler av verden ikke vil bli pålagt.

Men EU har mottrekket klart her også: En egen «karbontoll» skal pålegges produkter som importeres fra land som ikke praktiserer de samme strenge reglene for klimagassutslipp som unionen gjør. Blant importproduktene EU først og fremst har i kikkerten er stål, sement, aluminium, kunstgjødsel, strøm og hydrogen.

EU ser for seg at dette skal forhindre at virksomheter flagger ut fra Europa, slik at tap av arbeidsplasser skal unngås.

Problemet er at store multinasjonale selskaper som også opererer i Europa, allerede reduserer virksomheten i vår verdensdel og øker den andre steder. BASF har for eksempel besluttet å bygge en ny kjemisk fabrikk til ti milliarder euro i Kina.

Både befolkningen og økonomien i Europa mister sakte, men sikkert global vekt, det siste langt på vei takket være klima­politikken.

Målt etter kjøpekraft har EUs andel av verdens­økonomien sunket fra 16 prosent i 2017 til 15 prosent i dag, og den forventes å synke med ytterligere ett prosentpoeng til 14 prosent i 2027. Og mens Europas andel av verdens befolkning var 11,2 prosent i 2005, var den sunket til 9,6 prosent i 2020.

I global sammenheng blir altså Europa mindre interessant som marked. Hvorfor skulle næringslivet i Asia og Afrikas fremvoksende land satse på et oversjøisk marked der etterspørselen vil gå ned fordi det blir færre mennesker, som dessuten får dårligere råd mens de – også takket være andre former for europeisk masochisme – selv blir flere og rikere?

Det vi ser, er med andre ord et Europa som avskaffer seg selv, og som vil sette ekstra fart i den prosessen med nær altomfattende «klimatiltak».

Prosessen er toppstyrt av politikere, næringslivsledere, finansfolk, globale investerings­fond og NGO-er, som har dannet et slags kartell der alle er enige om veien videre, og den iverksettes uten noen som helst demokratisk forankring i land der ingen partier har gått til valg på å sabotere eget samfunn.

Og mediene har ikke noe å si på noe av dette.

Europas arme innbyggere har derfor ikke så mye de skulle ha sagt i den prosessen. Men hvis ikke så mange av dem var blitt redusert til noen propaganda­slukende lallende zombier som finner seg i alt, ville de hatt makt til å hive sand i det globalistiske maskineriet som vil gjøre dem til slaver.

Resten av verden kan i stedet sitte i taus begeistring og se på at Europa seigpiner seg til døde. Hvorfor skulle de advare europeerne mot å gi dem selv billigere energi?

Oppegående europeere advarer uansett forgjeves. Andre verdens­regioner vil ikke gjøre seg til «grønne prøve­kaniner», har den fremstående tyske økonomen Hans-Werner Sinn forlengst sagt. Klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh bekreftet det.

Det er trist at forsøksdyr må dø, men det anses som akseptabelt når det skjer i menneskets tjeneste. I det nye Europa er det du og jeg som er forsøksdyrene.

Hvis det fremdeles finnes intelligent liv i Europa, er det klima­politikken som blir EUs endelikt. Storbritannias motiver for å forlate unionen var ingenting sammenlignet med det som venter oss.

Som Brexit viser, er det ikke så lett å få skilsmisse når man er gift med mafiaen, og heretter blir den religiøse dimensjonen viktigere også: Europeere som måtte si nei til klima-sharia, blir omtrent å anse som frafalne fra islam.

Men hvis iranerne går lei av moralpolitiet, kan europeere også en dag gå lei av sitt klimapoliti. Den dagen folk ikke har råd til ordentlig mat og knapt har råd til å bo i sine egne hus, kan mange tenke at de ikke lenger har så mye å tape.

I mellomtiden ser vi at en del av verden som en gang var noenlunde opplyst, har påført seg kollektive mentale lenker som få tør å bryte.

Uten fossile energikilder, ingen sivilisasjon

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!