Italias statsminister Giorgia Meloni møter NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i Roma den 10. november 2022. Foto: Roberto Monaldo / LaPresse via AP / NTB.
Antydning om fascisme eller fascismelignende tendenser er som regel fordekte, som når den nye svenske regjeringen ble omtalt som «ytre høyre». Klarere ord ble brukt om den nye italienske regjeringen, unisont utnevnt til «den mest høyreorienterte siden Mussolini». Det er ingen bagatell å antyde, selv forsiktig, at noen nærmer seg fascisme. Italia bød på en sjelden anledning til å si det klart.
Det er mulig å antyde alt mulig som er forkastelig, slikt som bedrageri, pedofili, forræderi, løgn – politikere kan personlig anklages for dette og mye mer. I den ideologiske sfære er fascisme det verste. Antydninger om kommunisme var aldri like ille. Over andre politiske galskaper ligger et forsonlig slør av edel, men feilslått idealisme. Ikke slik med fascismen. Følgelig er det fristende å fordømme all aktuell ekstremisme og politisk vold som fascistisk. Da beveger man seg i tett tåke.
Felles for fascisme og nazisme er vold som politisk virkemiddel, individet underordnet kollektivet, førerkult, all makt til ett parti, aggressiv rasisme og nasjonalisme, statens totale kontroll over samfunnet. Vesentlige forskjeller finnes også. Tyske nazister, ikke italienske fascister, iverksatte Holocaust. Men det er blitt vanlig å bruke fascisme som en fellesbetegnelse på bevegelsene, og i tråd med det vil jeg legge liten vekt på forskjellene.
Fascismens karakter og styrke skyldtes de politiske og økonomiske konsekvensene av første verdenskrig. De er uten motstykke i dag. Borgerskapet frykter ikke en kommunistisk maktovertakelse, noe man med god grunn fryktet i Tyskland i 1919, der Versailles-traktaten samtidig sørget for en vedvarende revansjisme. Italia var blitt lovet betydelige territoriale gevinster ved å gå inn i krigen på vestlig side. Løftene ble ikke ble innfridd i Versailles. I landet hersket mer enn alminnelig politisk kaos. Sammenbruddet i verdensøkonomien rundt 1930 rammet Tyskland hardt og bidro til valgskredet for nazipartiet i 1932. En langvarig depresjon kan inntreffe igjen, men nazistisk maktovertakelse ligger ikke i kortene.
Det finnes grupper i dag som kaller seg fascistiske eller nazistiske, bruker samme symboler og legger egen ideologi nært opp til de opprinnelige. Disse er genuint nyfascistiske, men åpenbart ikke massebevegelser med mulighet til å erobre statsmakt. Mellomkrigstidens forutsetninger mangler. Det forhindrer ikke at de er livsfarlige. NSU (Nationalsozialistischer Untergrund) besto av tre personer som begikk ni mord. Det finnes flere slike grupper, trusselen er stadig reell. Antydningene ville vært mindre alvorlige dersom det handlet om bevegelser bare i fortiden.
Fascister forkaster demokratiet, men det er ikke et fascistisk program å gjenopprette monarkiet. Den bisarre Reichsbürger-bevegelsen er antidemokratisk og terroristisk, men fascistisk? Raidet mot bevegelsen har også avveket fra normen. Etter en påkrevd antiterroroperasjon tar politikere sikte på å berolige folk, spesielt hvis det handler om islamistisk terror. Ikke slik i dette tilfellet. Staten selv mente seg truet. Jawohl, et væpnet angrep på parlamentet i Berlin kunne blitt blodig, men hvem kan frykte et vellykket statskupp fra folk som forestiller seg at Tyskland stadig er okkupert av USA? Den sannsynlige konsekvens er at AfD blir enda mer suspekt. Kanskje forstår tyske makthavere at det umulig kan styrke demokratiet i Tyskland å antyde utbredt Reichsbürger-sympati hos AfD-velgere (15 % i siste meningsmåling).
I USA er fascisme blitt et skjellsord som kan brukes mot hvem som helst. Trump er en fascist. Nei, det er Biden som er fascist. USA har alltid vært rasistisk og fascistisk. Det er en overdrivelse, bare under Woodrow Wilson, kanskje også … And so on.
Den tidløse fascismens teori
Kunsten å antyde fascisme kan ikke være så løssluppen. Men man må abstrahere fra historien. Man må anta en miks av ideologiske elementer som kan gjenoppstå under andre forhold og skape fascisme på ny. Det handler primært om nasjonalisme og rasisme. Kulturkonservatisme kan også trekkes inn.
Nasjonalisme går nå for å være aggressiv og krigersk. At dette ikke passer på all nasjonalisme, burde være velkjent i Norge. Men små lands fredelige kamp for selvstendighet skal være irrelevant, det er som om slik nasjonalisme aldri fantes. Siden «patria» er latin for fedreland, er et skille mellom patriotisme og nasjonalisme vilkårlig. Poenget er noen ganger å reservere det akseptable for patriotismen.
Rasetenkning i Europa kan spores tilbake til senmiddelalderen, og har vel alltid spilt en rolle i europeisk kolonialisme. Moderne rasisme er en kvasivitenskapelig teori som knytter mentale ferdigheter og moralske egenskaper til ytre kroppslige trekk. Ideen om et hierarki av raser ble formulert på midten av 1800-tallet, med den hvite eller ariske rase som den overlegne. (Japansk rasisme så det annerledes.) Det finnes ingen biologisk grunn til å anta menneskelige raser, men fascistisk rasisme var ikke avhengig av biologi. Man bedrev ideologisk styrt kvasivitenskap, men viktigere var at «blodet» fikk en opphøyet, mytisk status. En fascist er en som tenker med «rasens blod», noe man ikke godt kan kalle en biologisk egenskap. Nazismen gjorde antisemittismen rasistisk, mens den tidligere hadde vært religiøst, kulturelt og økonomisk motivert.
Nå er rasismeordet blitt tøyet og utvidet til det meningsløse. Ideen om «white supremacy» har gjort flere erklærte antirasister til innbitte rasetenkere. Man dyrker sin moralske overlegenhet og sitt intellektuelle skarpsinn ved å avsløre subtil rasisme hos de hvite. For systemisk rasisme er rasistiske tanker irrelevant. Å ta til motmæle er å avsløre seg. Hersketeknikkene er langt på vei godkjent og adoptert av statlige organer. Man må for all del bekrefte at landet har et rasismeproblem.
Det antas at fascismen var dypt konservativ, ekstremt «høyreorientert», mens den i virkeligheten var antiborgerlig og revolusjonær. Den italienske fascismen søkte å gjenopplive den romerske imperieånd. Men i 1919 kan det ikke kalles konservativt å ville gjenopprette noe som ligner et imperium i oldtiden. Også den store franske revolusjon tok dydsidealer og symboler fra Roma, til og med fascistsymbolet ble brukt. Slike referanser gjør ikke moderne revolusjoner mindre revolusjonære.
At konservative ikke følger ikke med i tiden og klamrer seg til gamle sannheter, var før i tiden en innvending. Nå er det en fordømmelse. Tanker som for 30–40 år siden hørte med til alminnelig, så å si upolitisk konservatisme, er i dag utålelige. Eksempelvis: «Det finnes to kjønn. Til forskjell fra navn, utseende og kjønnsroller kan biologisk kjønn ikke forandres. Derfor er du, Mathilde Victoria, fremdeles en mann.» Den som sier det, kan i dag bli straffedømt etter § 185. Lovverket støtter viljens herredømme over naturen: Frihet betyr mulighet og rett til selvkonstruksjon (på den riktige måten). Er man overbevist om det, vil skepsis fort omtales som menneskefiendtlig, reaksjonært, høyre-et eller annet.
Det finnes ingen fascisme i konservative holdninger, så koblinger må gjøres. Man kan begynne med å fastslå at konservative mennesker stort sett er velmenende, men mange innser ikke at når de støtter krefter som …, da vil de indirekte styrke …, og dermed har man gått langt i retning … Noen konservative er robuste. Andre kan være overdrevent ømfintlige og høre antydninger i tide og utide.
Den samme type kobling kan gjøres med radikalere, f.eks. klimafanatikere, men de kommer bedre fra det. Hysteri uten basis i seriøs forskning og håpløs ønsketenkning er ikke så ille som fascisme. De som antyder fascisme i konservative partier, vil høyst sannsynlig også antyde at xenofobi og rasisme var de viktigste drivkrefter for Brexit. Slike standpunkter kommer gjerne som en pakkeløsning.
Fratelli d’Italia fremhever Gud, fedreland og familie. Det er utvilsomt et kulturkonservativt motto, og like utvilsomt uforenlig med fascisme, som var en ateistisk bevegelse, for noen en såkalt religionserstatning. Den var nødvendigvis fiendtlig innstilt til kristendommen, som kan inspirere til motstand mot en totalitær stat. Men man måtte være forsiktig for ikke å provosere de troende.
Liberalt demokrati forutsetter et nasjonalt fellesskap
Det finnes mange typer fellesskap, basert på ideologi, religion, økonomiske interesser etc., men bare det nasjonale fellesskapet duger som basis for demokrati. Enhver stat fremhever nasjonens historie, språk, kunst, symboler – alt som gjør nasjonen særegen. Nasjonalisme er en selvfølge, og i fredelige samfunn virker den som en overfladisk tilpasning til det bestående. Annerledes når et land er i politisk krise. I opprør mot et undertrykkende regime blir det nasjonale flagget overalt tatt i bruk. Det blir frihetens symbol. FN kan gi moralsk støtte, men det er tanken på nasjonen, patriotismen, som gir opprøret emosjonell kraft.
Utvilsomt finnes et gammelt europeisk fellesskap, idealer basert fremfor alt på kristendom, men også på estetiske og filosofiske tradisjoner. Disse har ikke blitt basis for en europeisk nasjon. EU-entusiaster har vel trodd at det lar seg gjøre. Man har et flagg, og et verk av Beethoven skal ha status som europeisk hymne.
De bestående nasjonalstatene utvikles allerede i retning multinasjonalt, flerkulturelt. Dramatiske endringer finner ikke sted. Det appelleres til godvilje. Er det så fælt med en liten begrensning av ytringsfriheten av hensyn til sårbare grupper? Innvandring har gjort hensynet viktigere. Med mange små skritt uthules det liberale demokratiet. Ytringsfrihet tenkes ikke liberalt når argumentet er at krenkende eller hatefulle ytringer kan skremme noen fra å ytre seg.
I likhet med tidligere imperier vil EU motarbeide nasjonalistisk opposisjon. Tradisjon for ytringsfrihet står ennå sterkt, men vi vet allerede hvordan nasjonalistisk politikk vil omtales – man vil antyde fascisme. Helst utspekulert forsiktig. «Den mest høyreorienterte regjering siden Mussolini» kan bli for brutalt.
EU har vist en nær samstemt holdning til Ukraina-krigen. Det er bra, og burde være tankevekkende, for her er det tale om støtte til en nasjonalistisk kamp. Nazismeanklage er det Putin som fremsetter. En brutal imperialist vil vanære en nasjonalstat som etter hans oppfatning ikke har livets rett. Kan denne erfaringen lede til at antinasjonalister besinner seg?
Det gir mening å kalle Putins regime fascistisk – å antyde er for svakt – men kobling til fortid forblir en feilkilde. I det 20. århundre oppsto nye ideologier og nye former for maktutøvelse, det ville være underlig om dette århundret bare gir gjentakelser.
Bare gjentakelse blir det ikke når fascistiske ideer kobles til trender i nåtiden. Fenomenet «grønn fascisme» er riktignok foregrepet i Nazi-Tyskland, som tidlig utviklet samtidens mest omfattende lovgivning for natur- og dyrevern, men det er noe nytt at nazistisk rasehat suppleres med tanken om at mennesket er et skadedyr. Dagens menneskemasser er en trussel mot klodens økosystem, altså må antallet dramatisk ned. Hensyn til naturen tilsier at de mindreverdige elimineres. Denne teksten gir en rekke referanser til grønn fascisme, som er nokså ukjent her i landet. I likhet med NSU og Reichsbürger handler det om terrorgrupper uten mulighet til politisk makt. Fascismens innflytelse i dag ligger i impulser til mer overvåking og sensur, dvs. uthuling av liberale tradisjoner.
Det er ingen saklig grunn til å antyde grønn fascisme i MDG og andre parlamentariske miljøpartier i Europa. Det kan diskuteres om gærningene i Extinction Rebellion og Just Stop Oil har kvalifisert seg som grønne fascister, jeg mener det skal mere til. Handler det om politisk ekstremisme, er det som regel lite overbevisende, i hvert fall lite kreativt, å svare med samme mynt, gjengjelde antydning med antydning om det samme. Man blir involvert i et spill om hvem som er flinkest til å snuse opp dette onde.
Antydning om fascisme er et utspekulert element i den pågående destruksjon av vestlig idealisme. Man tar som utgangspunkt at fascister kom til makten i to store land i Vest-Europa som begge har gitt vesentlige bidrag til vestlig kultur. Her blir det tydelig at denne arrogante og selvgratulerende kulturen rommer destruktive ideer med dype røtter. Fascismen dyrket gresk-romerske idealer om kraft og skjønnhet, utdypet for moderniteten i den idealistiske tyske filosofi. Hva i vestlige tradisjoner kan være uberørt av den hvite manns krav på å være den suverene, en formidler av idealer som krever at andre underkaster seg?
Et bedre spørsmål er hvorfor slike tanker virker så tiltrekkende på så mange i den vestlige verdens akademiske borgerskap.
