Nordmenn har alltid stolt på egne krefter. Velferdsstaten gjorde oss blaute. Nå har partiene som innførte den, valgt å si opp leieforholdet. Vi trodde det var vi som eide butikken, men tok feil: Det er nye herrer, og de menger seg ikke med populasen, les: den gemene hop – dvs. oss.

På noen ganske få år har forholdet mellom de styrende og de styrte endret seg radikalt. Da Hillary Clinton innførte begrepet «deplorables» i USA, kunne vi tenke at det på norsk jord var myntet på varianter av Ola Dunk. Nå gjelder det både arbeiderklassen og middelklassen.

Nordmenn som har trodd at styrende er der for å hjelpe befolkningen, må tro om igjen. Se heller på strømregningen. Den lyver ikke. 9000 kroner på to uker. Lytt deretter til Terje Aaslands tåkeprat. Budskapet er ikke til å ta feil av: Vi har ikke tenkt å foreta oss noe som helst. Dette er permanent.

Jeg sa for et par måneder siden halvt på spøk at Jonas Gahr Støre var innsatt som Ap-leder for å ødelegge arbeiderbevegelsen innenfra. Nå er det ikke spøk lenger.

Det tar tid før disse realitetene synker inn hos nordmenn. Det bryter fundamentalt med alt vi har lært og trodd på. Nå er det som om vi har fått oppsigelsen i hånda: Du er kastet ut. Andre har mer bruk for huset ditt. Du har ikke råd til det likevel.

Hvem skulle trodd at sosialdemokratiet ville avvikle seg selv? Men det er dét vi nå er vitne til. Som Einar Førde sa, er alle nordmenn sosialdemokrater, uavhengig av om vi vet det eller vil det. Men nå går en epoke i graven. Den hardheten og brutaliteten som preger dagens Ap/Sp-regjering, hadde vi ventet oss av en høyreorientert regjering helt over i det svarte feltet.

Men det som gjør det komplett uforståelig, er at dette kommer fra en regjering som svømmer i penger. Likevel snakker de om at de må inndra penger.

Renta har vært usunt lav i lang tid. Men her smeller man til med alt på én gang: forhøyet formuesskatt og grunnrente på laksenæringen. Det er som om regjeringen med forsett vil senke privat næringsliv. Bare de store blir igjen. De små og mellomstore går over ende.

Regjeringen er helt ufølsom for hva de påfører velgerne. De later som om det er påført dem utenfra.

Vi trenger å gå mange runder med oss selv for å forstå implikasjonene av denne politikken: Ap/Sp har sagt opp kontrakten med velgerne. Staten har ikke tenkt å kompensere for de skyhøye strømutgiftene som kommer på toppen av høye drivstoffpriser og høyere rente. Dette er utgifter som med vitende og vilje er pålagt borgerne.

En arbeiderpartiregjering som lar det frie marked råde på et område som strøm, er ikke lenger sosialdemokratisk. Den har sin lojalitet et helt annet sted.

Den norske eliten er nå klar til å melde Norge inn i EU. Det vil fremstå like selvfølgelig som at Sverige og Finland ville inn i Nato.

Da vil vi være bundet av en struktur som gjør demokratisk selvråderett til en vits. Den er allerede sterkt uthulet.

Kan det være at regjeringen driver en form for hardhendt forberedelse til at vi går inn som lydige medlemmer av unionen med Tyskland i spissen?

Nordmenn har vist seg uskikkelige to ganger før, ved folkeavstemningene i 1972 og 1994. Neste gang vil ikke EU-tilhengerne ha noen innsigelser. Da vil vår vilje være knekket.

Slik gir strømeksporten mening: Se hvem som har makten! Bøy hodet!

Vil nordmenn finne seg i dét?

Hvis du bare skal kjøpe én bok før jul, så la det bli «Mesteren og Margarita».

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!