Hvis man for ikke så mange år siden hadde spurt gjennomsnittsborgere hva politikken handlet om, ville nok de fleste ha svart økonomi, levestandard, sysselsetting, sosial sikkerhet, gode pensjoner, orden i offentlige finanser, lov og orden og den slags.
Men det hører fortiden til. I dag skjer ikke de avgjørende politiske forandringene i en sfære som tradisjonalister ville kalle politikk, men på et helt annet område, som vi for ikke så lenge siden ville ha kalt kultur.
Det går frem og tilbake og opp og ned med de tradisjonelle politiske forholdene. Kulturelle forandringer er derimot varige og får på lengre sikt mye større betydning for livet og samfunnet. Det har den smarte venstresiden for lengst innsett. Vil man lage revolusjon, skal man ikke marsjere rundt under røde faner og kreve nasjonalisering av produksjonsmidlene eller arbeiderklassens diktatur – det er revolusjonær strategi for de dumme.
Nå skal de kløktige gå en helt annen vei, som de har lært av de to snedige kommunistene Antonio Gramsci og Saul Alinsky. De anbefalte at man gikk gradvis til verks og erstattet bombastiske paroler med en tålmodig kamp for å få kontroll med samfunnets institusjoner og skaffe seg herredømme over kulturen – blant de fine kalt «kulturelt hegemoni».
Og etter årtiers standhaftig innsats har det omtrent lyktes.
I dag finnes det neppe en eneste av «samfunnets kommandohøyder», slik Lenin kalte dem, som ikke er erobret av venstresiden. Det gjelder skolen, universitetene, mediene, den offentlige administrasjonen, rettsvesenet, kirken, Big Tech og storkapitalen, som hele tiden blir mer woke.
De siste bastionene er kjernefamilien og den tradisjonelle oppfatningen av kjønn. Før disse er oppløst og glemt, kan ikke venstresiden for alvor realisere sin drøm om et samfunn hvor alt skal styres av «visjoner», «følelser» og grandiose planer om å kutte forbindelsen til 300.000 års menneskelig historie og erfaringer, og kaste seg ut i endeløse eksperimenter og omveltninger.
Men det går fremover. Alt det der med far, mor og barn er etter hvert blitt til latter og et utslag av «hvitt overherredømme». Faktisk er det best om man slett ikke setter barn til verden, og derfor står uhemmet abort høyt på venstresidens ønskelister til jul. Og hvis man som USAs høyesterett vil overlate abortpolitikken til velgerne i de enkelte delstatene, fremkaller det et ustyrlig raseri som får millioner av amerikanere til å stemme på politikere som er i ferd med å drive landet nedenom og hjem.
Et annet middel til å avskaffe familien er å oppløse kjønnsidentiteten. Derfor har vi i det siste opplevd en trommeild av propaganda for å skifte kjønn. I USA begynner man i skolen, med lærere som spør barna om de nå er sikre på at de er gutter eller jenter, og om de ikke heller vil være noe annet. Og får man fatt i dem tidlig nok, viser det seg at dét kunne forbausende mange godt tenke seg å prøve. Og hjelpen står klar i form av medisiner som kan blokkere puberteten og vennlige leger som kan skjære av bryster og kjønnsorganer. Flere angrer, men dét er det ikke noe å gjøre med.
Dertil kommer trommeilden av LBTQ+++-propaganda, som møter velvilje på høyeste hold. Når Mette Frederiksen og flere borgerlige politikere går i nakenopptog, skyldes ikke det omsorg for rettighetene til homofile og lesbiske, som de allerede har, men ønsket om å demonstrere revolusjonær begeistring og hat overfor historien. I det totalt norm- og historieløse samfunnet er det nemlig fritt frem for enhver innskytelse som politikere kan slå seg opp på.
Det skal også gjøres noe med språket. Derfor har standardverket Cambridge Dictionary nettopp endret definsjonene på «mann» og «kvinne». En kvinne er nå «en voksen som lever og identifiserer seg som kvinnelig (female), selv om de (they) kanskje kan sies å ha hatt et annet kjønn ved fødselen». En mann defineres på tilsvarende måte. Bemerk ordet «de». Man kan ikke lenger si «hun» eller «han».
Også ordboken fra Merriam-Webster har innført en ny definisjon. En kvinne er nå en person med «en kjønnsidentitet som er det motsatte av mannlig». Med andre ord er en kvinne noe som ikke finnes, og som defineres som det motsatte av noe som heller ikke finnes.
Noen har kalt det et sirkelresonnement, men pytt, gammeldags logikk er også blitt et uttrykk for hvitt overherredømme. Det samme gjelder «objektivitet», som Washingtons demokratiske guvernør Jay Inslee nå vil avskaffe, fordi det har sin rot i «hvit kultur».
Nirvana er rett rundt hjørnet, og hører man til de raske og smarte, bør man helst skynde seg og hoppe på himmel-ekspressen mens det fortsatt er plass i fremste vogn.
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!
