Et krusifiks henger på veggen i klasserommet på en barneskole i Napoli. Foto: Salvatore Laporta / AP / NTB.

Kampen som Human-Etisk Forbunds lokallag i Hamar og omegn har igangsatt mot korsene (som de ikke kan kalle kors) på gravkapeller i omegnen som også benyttes til seremonier for andre livssyn enn kristne, bringer tankene hen på saken om krusifiksene i italienske skoler som gikk for Den europeiske menneske­rettighets­domstolen i 2010.

Den finsk-italienske moren Soile Lautsi hadde gjennom noen år forgjeves gått gjennom det italienske rettssystemet med et krav om at skolen i Padova-provinsen som barna hennes frekventerte, ikke kunne ha krusifiks i klasserommene – noe som i lang tid har vært en utbredt sedvane i italienske skoler, innen hun brakte saken for menneske­retts­domstolen.

I 2009 fikk hun medhold i første instans. Italia anket til domstolens storkammer, og åtte andre land tok Italias side i ankesaken. I 2011 falt den endelige dommen, der Italia fikk medhold. Hovedæren for det resultatet tilfaller uten tvil professor Joseph Weiler, som førte saken i Italias favør. Hans prosedyre fremfor storkammeret den 30. juni 2010 er høyst relevant i forbindelse med HEFs krig mot korset.

Videoen med norske undertekster som yours truly lastet opp til DotSub i 2010, er dessverre ikke tilgjengelig mer, men videoen kan fremdeles beskues med engelske undertekster på YouTube, og den norske oversettelsen hentes med dette fra arkivene til glede for dem som ikke leste Document for tolv år siden:

Måtte det behage retten,

Jeg har den ære å representere de åtte statene som har tatt part i saken, som alle er av den oppfatning at det andre kammeret tok feil i sin argumentasjon og i sin fortolkning av konvensjonen, samt i de etterfølgende konklusjoner.

Jeg er blitt informert av Dem, president, om at tredjepartene ikke kan uttale seg om sakens innhold, men bør begrense seg til de generelle prinsippene som ligger til grunn for saken, samt dens mulige løsning. Og det skal jeg gjøre.

Denne saken dreier seg ikke bare om krusifkset, den dreier seg også om dragkampen mellom individuelle rettigheter og kollektiv identitet, mellom domstolenes rolle og de politiske, demokratiske institusjonenes, og dragkampen mellom de uniforme verdiene som konvensjonssystemet slutter seg til og det store mangfoldet som karakteriserer det europeiske rettslige landskapet.

I sin kjennelse gav kammeret uttrykk for tre hovedprinsipper, hvor statene som har tatt part i saken er sterkt enige i to av disse, og på det sterkeste reserverer seg mot den siste. De er enige i at konvensjonen garanterer individuell religionsfrihet og frihet fra religion. Positiv og negativ religiøs frihet. Ingen bør tvinges til noen som helst religiøs praksis. De er også sterkt enige i at det er behov for at man i våre skolers klasserom oppdras i toleranse og pluralisme.

Men kammeret gav også uttrykk for et nøytralitetsprinsipp. Jeg skal sitere kammeret. «Statens plikt til nøytralitet og upartiskhet er inkompatibel med enhver myndighet fra dens side til å bedømme legitimiteten ved religiøse overbevisninger eller måter disse overbevisningene uttrykkes på.» Sitat slutt. Fra dette premisset var konklusjonen uunngåelig: Det å ha et krusifiks på veggen i et klasserom ble åpenbart funnet å være et uttrykk for en bedømmelse av legitimiteten ved en religiøs overbevisning, kristendommen, og dermed en overtredelse ifølge det nøytralitetsprinsippet.

Men vi vil med respekt anføre at den formuleringen av nøytralitet var basert på to begrepsmessige feil, som også undergraver konklusjonene. Den første begrepsmessige feilen hadde å gjøre med det å unnlate å skille mellom private rettigheter og offentlig identitet. Under konvensjonssystemet er det ganske riktig tilfelle at alle medlemmer må garantere individuell religionsfrihet, herunder frihet fra religion. Denne plikten representerer konstitusjonelt fellesgode i Europa. I den forstand er vi alle enige. I alle våre land må religionsfriheten og friheten fra religion respekteres.

Men dette balanseres med en betydelig frihet, som konvensjonssystemet tillater, hva angår religions plass, den religiøse arvens og de religiøse symbolenes plass i definisjonen av den kollektive identiteten til nasjonen og staten, samt dens offentlige rom.

Jeg skal påvise denne friheten. På den ene siden finnes det medlemsstater hvor sekularismen er del av selve definisjonen av staten, som i Frankrike, i paragraf 1 i landets grunnlov. Og hvor det ifølge sekularitetsprinsippet ganske visst ikke kan finnes noe statlig godkjent eller finansiert religiøst symbol på et offentlig sted. Sekularismen anser, som politisk doktrine, at religion hører hjemme i det private rom. Det er en privatsak.

Men om vi drar over Kanalen fra Frankrike, finner vi England, og jeg bruker dette navnet med hensikt, hvor det finnes en statskirke, Church of England, hvor statsoverhodet også er kirkens overhode, hvor religiøse ledere i kraft av sitt embede er medlemmer av den lovgivende forsamlingen, hvor flagget inneholder et kors, og hvor nasjonalsangen er en bønn til Gud om å beskytte monarken og gi ham eller henne heder og triumf. Av og til lytter ikke Gud, hvilket skjedde for noen dager siden i Sør-Afrika under fotballkampen.

I selve sin definisjon som en stat med en statskirke, i selve sin ontologi, hva det betyr å være England, og hva det betyr å være engelsk, ville det se ut som om England brøt kammerets restriksjoner. For hvordan kunne vi si at alle disse symbolene jeg nevnte, statsoverhodet, kirkens overhode, korset, nasjonalsangen osv. ikke representerer en form for bedømmelse av legitimiteten ved religiøs tro?

Det finnes et stort mangfold av ordninger mellom kirke og stat i Europa. Mer enn halvparten av Europas befolkning bor i stater som ikke kan beskrives som sekulære.

Nåvel, i offentlig utdanning har staten og dens symboler uunngåelig en plass. Og de bør ha en plass. For det er i demokratiets interesse at det finnes sosial sammenhengskraft, at folk i et samfunn føler at de tilhører en nasjon. Hvis det ikke er noen følelse av demos, ærede dommere, kan det ikke finnes noe demokrati.

Så staten og dens symboler er essensielle for vårt demokrati. Men problemet er at mange av våre statlige symboler på grunn av Europas historie, en historie som i hundreder og tusener av år har vært knyttet til kristendommen, har en religiøs dimensjon ved seg. Vi kan ikke oppheve vår historie. Korset er selvsagt det mest synlige eksemplet, idet det finnes på mange flagg, våpen, bygninger, betalingsmidler osv.

Det er ikke tilfelle at korset bare er et nasjonalt symbol, slik noen ville hevde. Det er tøv. Korset er et nasjonalt symbol og et religiøst symbol. Det er ikke bare et religiøst symbol. Det er også i mange land, kanskje ikke i alle, et nasjonalt symbol. Det er begge deler. Og det er begripelig. Det er noen lærde personer, ærede dommere, som hevder at Europarådets flagg med de tolv stjernene, gjenspeiler den samme tosidigheten: religiøs og sekulær. Men la oss legge korset til side.

La oss tenke oss et engelsk klasserom hvor det henger et fotografi av dronningen av England. Monarken. I likhet med korset representerer dette fotografiet av dronningen, som vil kunne henge i et klasserom i England, to ting. Det representerer fotografiet av statsoverhodet. Det representerer også fotografiet av det nominelle overhodet for Church of England. Litt som paven. Kunne vi akseptere at en elev kom inn i sitt engelske klasserom og sa: «På grunn av min individuelle religiøse rettighet, fordi jeg er la oss si katolikk, ikke tilhørende Church of England, ikke protestant, fordi jeg er jøde, fordi jeg er muslim, eller på grunn av min filosofiske overbevisning, fordi jeg er ateist, vennligst fjern bildet av dronningen av England fra klasserommet vårt.»? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det.

Jeg kunne si mer. Kunne det eller ville det være forbudt å henge opp en kopi av den irske konstitusjonen, eller den tyske konstitusjonen, i et irsk klasserom eller et tysk klasserom? Eller sågar å lese den irske konstitusjonen, eller å lese den tyske konstitusjonen, i et irsk klasserom eller et tysk klasserom fordi det i den irske konstitusjonen, i dens innledning, finnes en referanse til den hellige treenighet og den guddommelige Herre Jesus Kristus? Og den tyske konstitusjonen innledes med ordene: «Med tanke på vårt ansvar overfor Gud».

Vi kan helt sikkert ikke kreve at våre skoleelever involveres i en religiøs handling. Hvis vi synger nasjonalsangen ved en britisk skole, burde vi helt sikkert la en engelsk elev slippe å synge God save the queen hvis det krenker hans eller hennes følelser å nevne Guds navn. Men vi burde ikke kreve at alle de andre elevene avstår fra å synge nasjonalsangen.

Denne europeiske ordningen, som garanterer individuell frihet til religion og frihet fra religion, sammen med det store mangfoldet i det offentlige rom av ordninger mellom kirke og stat, utgjør et lysende eksempel på pluralisme og toleranse.

Ethvert barn i Europa, ateist eller religiøs, eller agnostiker, kristen, muslim og jøde, lærer at som del av deres europeiske arv insisterer Europa på den ene siden på deres individuelle rett til religionsutøvelse, selvsagt begrenset av respekten for andre personers rettigheter og offentlig orden, og deres rett til ikke å utøve religion i det hele tatt.

Det kan ikke være en kvalifikasjon for en offentlig stilling at du har en bestemt religion eller at du ikke har en bestemt religion osv. Samtidig, som del av verdensdelens pluralisme og toleranse, aksepterer og respekterer Europa både et Frankrike og et England, et Sverige, som kvittet seg med den offisielle kirken, og et Danmark, hvor det fortsatt finnes en offisiell kirke, den lutherske kirken, et Hellas og et Italia, som alle har svært forskjellig praksis angående vedståelsen av religiøse symboler fremmet av staten og i det offentlige rom.

Dette mangfoldet, disse forskjellige tradisjonene, det å akseptere og respektere dem, i samsvar med artikkel 2, er del av den toleransen og pluralismen vi ønsker å lære våre barn.

Vær nå ikke i tvil, ærede dommere, om at store deler av befolkningen i mange av disse ikke-sekularistiske statene, kanskje til og med et flertall, ikke lenger selv er religiøse. Men likevel er den fortsatte tilknytningen til religiøse symboler i det offentlige rom og fra statens side akseptert av den sekulære befolkningen som del av deres nasjonale identitet. Jeg er sikker på at det blant de tusener, eller titusener, som synger God save the queen finnes mange som ikke tror på Gud. Men de ville bli forferdet hvis noen kom og sa: «Man må forandre den britiske nasjonalsangen.» Den er del av deres identitet, av det å være britisk.

Nå skulle det kunne hende en dag at britene eller engelskmennene forandret mening og besluttet at de ville avvikle statskirken, forandre nasjonalsangen, lage nytt flagg osv. Det er deres demokratiske og konstitusjonelle rett å gjøre det. Men det er opp til dem å gjøre, ikke denne høye domstolen. Og konvensjonen krever slett ikke at de gjør det.

Italia har rett til å være, og velge å være, en sekulær stat. Og jeg tror ikke at denne domstolen bør inviteres til å fortolke den italienske konstitusjonen og pålegge Italia restriksjonene i den italienske konstitusjonene. Overlat den jobben til italienerne. Italia har rett til, hvis landet vil, å være en sekulær stat. Men det Lautsi vil at denne domstolen gjør, er å pålegge landet plikt til å være en sekulær stat. Det går ikke an. Det er ikke en korrekt fortolkning av denne konvensjonen. Det er ingen plikt til sekularisme for medlemmene av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

I dagens Europa har landene åpnet sine dører for mange nye innbyggere og borgere. Vi må gi dem alle garantiene i konvensjonen. Vi skylder dem anstendighet og velkomst, vi skylder dem ikke-diskriminering. Men budskapet om toleranse overfor andre bør ikke omgjøres til et budskap om intoleranse overfor ens egen identitet.

Og konvensjonens rettslige imperativ bør ikke utvide det berettigede kravet om at staten garanterer negativ og positiv religionsfrihet til et uberettiget og oppsiktsvekkende forslag om at staten kvitter seg med en del av sin kulturelle identitet, simpelthen fordi gjenstandene for denne identiteten kan være religiøs eller av religiøst opphav.

Det standpunktet som kammeret har tatt i sin kjennelse er ikke et uttrykk for den pluralismen det forfekter. Det er et uttrykk for den sekulære statens verdier. Jeg respekterer den sekulære staten. Jeg respekterer folk som vil bo i en sekulær stat. Men jeg respekterer også folk som ikke vil bo i en sekulær stat.

Å utvide disse prinsippene til å gjelde alle medlemmene av konvensjonssystemet, ville med respekt å melde være en amerikanisering av Europa. Amerikanisering på to måter: For det første, den samme regelen for alle, isteden for den stolte, med rette stolte, europeiske tradisjonen for konstitusjonelt mangfold. For det andre, et stivbent skille av amerikansk type mellom kirke og stat, som om de folkene i Europa som er ikke-sekulære, engelskmennene og malteserne og grekerne og mange andre, ikke kan bli betrodd, selv om de har valgt et ikke-sekulært alternativ for sin stat, å leve etter prinsippet om toleranse og pluralisme og ikke-diskriminering som en del av den europeiske tradisjonen.

Konvensjonens Europa representerer en unik balanse mellom individuell frihet til og fra religion og den kollektive friheten til å definere staten og nasjonen ved bruk av religiøse symboler, og sågar til å ha en statskirke. Vi setter vår lit til at våre konstitusjonelle, demokratiske institusjoner definerer våre offentlige rom og våre kollektive utdanningssystemer. Vi setter vår lit til at våre domstoler, også denne ærede rett, forsvarer individets frihet. Det er en balanse som har tjent Europa vel. Vi har hatt religiøs fred under hele konvensjonssystemets varighet. Vi burde ikke forandre det med lett hjerte.

Det er også en balanse som kunne fungere som et fyrtårn for verden. Europe viser vei ved sitt eksempel, ikke med makt. Det finnes en oppfatning der ute i resten av verden om at hvis du vil være demokratisk, kan du ikke være religiøs. Du må begrense religionen til privatsfæren. Dette er det amerikanske standpunktet. Det er ikke det europeiske standpunktet, med mindre man følger kammeret og Lautsi. Det europeiske standpunktet er at man må respektere frihet til religion og frihet fra religion. Men staten, som England, som Malta, som Hellas og mange andre, kan likevel definere seg selv med referanse til sin religiøse arv. Det er et praktfullt eksempel som kan gi andre mulighet til å følge i våre fotspor.

Svært kort, president, hvis jeg får lov, vil jeg gjerne si noe om sekularismen. Den sosiale kløften i vårt samfunn i dag er ikke mellom jøder og kristne. Den er ikke mellom protestanter og katolikker. Den er mellom religiøse og ikke-religiøse. Sekularismen er, som jeg sa, en stolt tradisjon etter den franske revolusjon. Det er et standpunkt som sier at religion er en privatsak og at den bør respekteres som privatsak i samsvar med trosfriheten. Det er helt fint.

Det står i kontrast til det andre politiske standpunktet, som sier: Nei, selv i et demokrati, selv i et liberalt demokrati, kan religionen være en del av det offentlige livet, samtidig som vi kan respektere friheten til religion og friheten fra religion. Det er ikke noe nøytralt ved det sekulære standpunktet. Jeg sier ikke at det er dårlig, men det er ikke nøytralt. Det er en todelt verden hvor man på den ene siden har dem som mener at religion er en privatsak, og dem som mener at religionen kan ha en plass i det offentlige rom.

La meg nå lese min lille historie om Giovanni og Marco. De er to venner, de er akkurat i ferd med å gå på skolen, som vi hørte. Giovanni og Marco, eller Leonardo og Marco, enda bedre. Leonardo går hjem til Marco, og han ser et krusifiks. Han sier: «Hva er det der?» Marco sier: «Har dere ikke krusifiks? Hvordan kan du bo i et hus uten krusifiks?» Han løper hjem og sier til moren sin: «Hvordan kan vi bo i et hus uten krusifiks?» Hun sier til ham: «Slapp av, de er katolikker, vi respekterer dem, men vi har et annet livssyn, et bra livssyn, et respektabelt livssyn.» Bytt rollene: Marco går hjem til Leonardo. «Hvor er krusifikset deres?» spør han. Leonardo sier: «Å, glem krusifikset. Det er overtro, fordommer, gamle greier. Vi lever i tråd med Sokrates.» Leonardo løper hjem og sier: «Hvorfor har vi krusifiks? Det er overtro.» Moren hans sier: «Slapp av, vi tror på Gud, vi tror på vår Frelser, og vi respekterer folk som ikke tror.» Nå går de på skolen. To muligheter: De kommer på skolen og det er et krusifiks på veggen. Det er opplagt at Leonardo kommer til å løpe hjem og si til moren sin: «Ser du? Det er krusifiks på skolen også.» Mulighet nummer to: De kommer på skolen og det er ikke noe krusifiks der. Marco kommer til å løpe hjem og si: «Ser du? Det er ikke noe krusifiks på skolen. Gammel overtro.»

Sekularismen er ikke noe mer nøytral enn et religiøst livssyn. Hvordan løser vi dette problemet? Vi løser det ved å lære bort toleranse. Franskmennene, med sin nakne vegg, har i sin læreplan at de skal lære barna respekt for religøse mennesker og for forskjellige religioner. Land som Italia, som har valgt å ha krusifikset som en del av selve deres levemåte og identitet og selvforståelse, må lære sine barn respekt for dem som ikke tror. For dem som er agnostikere eller ateister. Frankrike med et krusiks på veggen er ikke Frankrike. Italia uten krusifiks på veggen er ikke Italia. La oss ikke forandre på det, takk.

Kjøp julegavene fra Document!