Frankrikes president Emmanuel Macron, EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, Spanias statsminister Pedro Sánchez og Portugals statsminister Antonio Costa under en pressekonferanse i Alicante fredag 9. desember 2022. Foto: J.M. Fernandez / AP / NTB.

Under en pressekonferanse fredag kunngjorde den franske presidenten, den spanske og portugisiske stats­ministeren samt EU-kommisjonens president byggingen av H2Med, Europas første «hydrogen­korridor», som skal frakte opptil 2 millioner tonn «grønt hydrogen» til Frankrike og Portugal gjennom Barcelona and Zamora.

Planen inkluderer en gigantisk undervanns­rørledning mellom Barcelona og Marseille. Prosjektet skal stå ferdig i 2030, og prisen er anslått til 2,5 milliarder euro – tilsvarende litt mer enn 25 milliarder kroner.

Stillbilde: laSexta.

Pressemeldingen fra EU i sakens anledning inneholder som vanlig ingen opplysninger om lønnsomhet eller hvor energien til denne enorme hydrogen­produksjonen skal komme fra. Europa har alltid slitt med mangel på egen energi, og opplever nå en dramatisk energimangel fordi det «grønne skiftet» gjorde EU enda mer avhengig av en russisk gassimport som nå er kraftig redusert.

Europa har altså ingen energi til overs for å produsere hydrogen. Energitapet fra produksjon til forbruker kan ligge opp mot 80 %, og derfor vil energibehovet være opp mot det femdoble av energien man får ut av hydrogenet. Hydrogen er også ekstremt vanskelig og farlig å håndtere, og krever kostbare spesial­materialer og et like kostbart sikkerhets­regime, lik det NASA bruker for sine raketter.

Hydrogen er fremtiden! Basert på absolutt ingenting

EU-adelskapet har fortsatt klokker­tro på en rask «energi­omstilling», hvor sol- og vindkraft skal erstatte fossil energi og «elektrifisere» hele Europa – også all transport, alle industri­prosesser og den enorme gassbruken til husholdninger og oppvarming, som vi er ganske ukjent med i vårt allerede så elektrifiserte Norge. Men også her på berget var stats­minister Erna Solberg på hydrogenkjøret på samme sviktende grunnlag.

Etterhvert som «fornybar»-industrien er tvunget til å innrømme at løsningene deres ikke kan levere energi 24 timer i døgnet året rundt, slik samfunnet trenger, har fornybar­lobbyistene i økende grad solgt inn at disse energi­kildene kan lade batterier og produsere hydrogen for de mange vind- og solfrie dagene – uten å presentere et regnestykke som sannsynlig­gjør dette.

Kostnadene for å bygge dette gigantiske, kompliserte og ekstremt ressurs­krevende nye energi­systemet over hele Europa i ekspress­fart, er det ingen som hverken kan eller vil opplyse. Heller ikke Finans­departementet i Norge vil oppgi hva slutt­summen vil bli, og har heller ingen intensjon om å beregne det.

Så langt har heller ingen regjeringer i EU forlangt å få fremlagt resultater fra småskala­forsøk, som viser at dette «grønne energi­systemet» faktisk kan og vil fungere, og hva strømmen vil koste.

Alarmerende samfunns­utvikling gir stadig mer optimisme fra EU-eliten

Det er altså ikke bare den norske regjeringen som lever i sin egen finne-på-verden og lanserer gigantomaniske prestisje­prosjekter på løpende bånd, frakoblet virkelig­hetens verden.

Etterhvert som Europa er i ferd med å gå tomme for velferd og velkommen, og langsomt smelter ned i etnisk og kulturell splittelse, økonomisk kaos, fattigdom, boligmangel, sosial uro og stadig større kulturelle og religiøse gnisninger, så blir EU-eliten mer og mer optimistisk.

Fra adelskapet som styrer Europa, hagler det med løfter om den fantastiske fremtiden som vil komme bare det blir brukt nok penger på klimatiltak, vindkraft, grønn omstilling, flerkultur, innvandring og woke-ideologi. De er på ballen og skal redde oss med våre egne penger.

Denne «Build Back Better»-revolusjonen kommer fra de samme kreftene som ødela samfunnene våre i utgangs­punktet, og har gjort «building back» nødvendig. Men deres oppskrift for å «build back» er altså å gjøre mer av det som skader vestlige samfunn.

Det mest tragiske er naturligvis den enorme pengebruken på fremtids­prosjektene: Mens samfunn og borgere rundt dem synker ned i gjeld, fattigdom, usikkerhet og energimangel, og velferds­systemene forvitrer gjennom innføring av endeløst med innvandrere, har EU-politikere alltid endeløst med penger til sine egne prestisje­prosjekter.

EU minner stadig mer om fortidens imperier, keisere og diktatorer, som bygget store prestisje­prosjekter i form av kanaler, monumentale bygg og palasser, og priser, medaljer og stillinger ble delt ut til adelskapet mens folket slet i fattigdom.

Kjøp julegavene fra Document!