København. Foto: Steen Raaschou.
Hvis vi ikke kan stanse frivillig apartheid, hvordan vil den da forandre samfunnet når den sprer seg? Kulturdemokrater og kulturislamister segregerer seg fra hverandre. Her er et budskap om et dystopisk og konfliktfylt Danmark. Og hvordan vi kan gjøre det riktige.
I 2010 var det fem gymnas hvor mer enn en tredjedel av elevene hadde ikke-vestlig bakgrunn. I 2020 var tallet steget til 15. Når antall elever med ikke-vestlig bakgrunn runder ca. 30 %, velger etnisk danske elever bort gymnasiet i så stor grad at det blir «brunt», og slik vokser «hvite» og «brune» skoler frem.
Noe tyder altså på at 30 % er et slags vippepunkt og at etterpå slår den frivillige apartheiden så hardt igjennom at bare drakoniske midler som gymnasreformen kan tvinge gruppene til sameksistens.
Hvordan man enn snur og vender på tallene, står vi overfor en markant endring av den danske befolkningen i løpet av de neste tiårene. Det er bare 5 % av befolkningen (1) som er fra såkalte Menapt-land, det vil si muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika samt Pakistan og Tyrkia, men gruppen er større blant de yngre. I 1998 hadde 5 % av nyfødte ikke-vestlig mor, som var innvandrer eller etterkommer iht. tall fra Danmarks Statistik. I 2020 var andelen steget til 11 %.
Og fordi denne gruppen ofte samler seg rundt de større byene, er andelen nyfødte med «ikke-dansk mor» i enkelte kommuner helt oppe på 47–66 prosent, viser tall som Berlingske har analysert (2). Det er kommuner som, for eksempel, Ishøj og Høje Taastrup.
Ifølge det amerikanske analyseinstituttet Pew Research (3) kan andelen muslimer i Danmark være helt oppe i 16 prosent i 2050 hvis migrasjonen er høy. Det er naturligvis tall som skal tas med en del forbehold, men vi er nødt til å ta prognosene alvorlig. For hvor forskjellige er vi egentlig som folk? Og hva skjer hvis, for eksempel, 30 % av barna i København-området og andre større byer har en bakgrunn i Menapt-land? Hvordan vil det påvirke Danmark når slike vippepunkter, som vi har sett rammer gymnasiet, også rammer ulike deler av samfunnet?
Jeg vil forsøke å trekke opp noen scenarier for en slik fremtid. Men først vil jeg kort skissere hvorfor vi segregerer oss fra hverandre.
Rasisme og hat?
Gymnasreformen er basert på den antagelsen at når folk befinner seg i nærheten av hverandre og oppdager at de ligner hverandre mer enn de trodde, vil de utvikle fellesskap. Hvis det er sant, hvordan forklarer man så fremveksten av «brune» og «hvite» gymnas? Kollapsen ved 30 % tyder på at jo mer kontakt man har med de andre, desto mer oppdager man hvor forskjellig man er, og at fellesskap er uønsket.
Skyldes det rasisme og hat? For elevene i den multikulturelle klassen begynner det som en svak gjenkjennelse av seg selv i de andre, som grovt sagt kan skisseres slik: For jenter med tørklær kan de danske klassekameratene virke villfarne når de sitter i frikvarteret og snakker om hvor fulle de var på fredag, og om sine sykt irriterende foreldre, og at de har en grusom kjærlighetssorg igjen. Motsatt kan de danske jentene synes at klassekameratene med tørklær er jomfruelige og umodne, at de mangler erfaringer om alle feilene og alt det vidunderlige som skaper refleksjon og følelsesmessig dybde. For Menapt-guttene kan de danske guttene virke naive fordi de ikke er mandige og setter seg i respekt med fysisk makt, og mange av dem leker fortsatt med mellomkjønnslighet. Danske gutter kan virke likegyldige i sitt forhold til rett og galt, de mangler karakter og er ikke villig til å slåss for noe. Dét kan derimot Menapt-gutter, for de er i større grad innstilt på sinne og kan ofre seg for noe større. En del av dem har også en subkriminell fremtoning, og som gruppe er de overrepresentert i kriminalitets-statistikken, også i det siste (4). Under denne overflaten er det likevel dyperegående årsaker.
Kulturdemokrater og kulturislamister
Vi kaller oss gjerne kulturkristne og kulturmuslimer. Det er et ikke-språk, for med det sier vi bare at vi hører til i religiøse fellesskap som vi ikke er dypt rotfestet i. Det gir større mening å si at vi er kulturdemokrater og kulturislamister. Poenget er ikke at man ikke kan være demokrat og muslim, men at man i overveiende grad er grunnfestet i den ene eller andre samfunnskulturen, og at man viderefører denne kulturen på de fleste nivåer i sitt eget liv.
Kulturdemokrat og kulturislamist er derfor ikke noe man blir av å lese Koranen eller grunnloven. Det handler heller ikke om hudfarge. Det er livsformer, og de står i et grunnleggende motsetningsforhold til hverandre: likhet/hierarki. Individ i sentrum/familie i sentrum. Seksuell frihet / seksuell kontroll og tvang. Trosfrihet/trostvang. Tillitskultur/fryktkultur. Refleksjon om følelser / utlevelse av følelser. Du kan bli hva du vil / kjønnsroller definerer livet ditt. Dyrking av mellomkjønnslighet / forakt for homoseksualitet. Ungdomsopprør/respekt for de eldre. Skamløshet/syndsbevissthet. (5)
Mellomposisjoner er vanskelig her. De er også mindre relevante, for som jeg beskriver i «Vi lever i en frivillig apartheid» (6), er det viktigste trekket i en stat med flere folk, motsetningsforholdet mellom folkegruppene og den iboende splittelsen.
Hvis kulturdemokrater og kulturislamister i forskjellig grad skal utvikle et fellesskap, må noen inngå kompromisser. Og det har ingen lyst til. Derfor er det lettere å være sammen med noen man deler verdier med. For da er det som er felles, ikke en forhandlingssak, og man får det slik man vil. Selv de som oppfatter seg selv som de mest tolerante, vil helst være sammen med andre som er lik dem selv.
Det begynner ikke med hat, det er pragmatisk og skyldes trangen til gjenkjennelse i det nære. Allikevel skaper det gruppedynamikker med potente politiske implikasjoner. Hvilken nytte er det i tvungen etnisk omfordeling på gymnasene, for eksempel? Når de unge er ferdig på skolen, kan ingen hindre dem i å segregere seg.
Det er vanskeligere å forlate det kulturislamistiske fellesskapet enn vi har vært klar over, og det skyldes ikke minst at det ikke bare er et kulturelt, men også et økonomisk anliggende.
Kulturislamisme og nepotisme
Menapt-landene er blant de mest nepotiske i verden. Her kapitaliseres mange former for tjenester og opplysninger, og i islamske samfunn kapitaliserer man også religiøs ære og vredes-parathet. Denne islamsk-nepotiske maktstrukturen er også et vannmerke for måten sivilsamfunnet organiserer seg på i den muslimske diaspora.
Familiens ære bygges på ofre og kamp gjennom generasjoner, og det er en kapital som sikrer familien en posisjon innenfor et av æresnivåene. Når den ene familien angir en «ikke ærbar» kvinne til hennes familie, betyr det «penger i banken» for dem som sladrer. Sosial kontroll skal ikke bare forstås som et spørsmål om verdier og ære, det er kapitalisering av opplysninger.
Andre opplysninger kan også kapitaliseres. Hvis eksempelvis én i familien jobber ved arbeidsformidlingen, kan vedkommende hjelpe andre ved å fortelle hvordan de kan unngå å bli sendt ut i jobb. Eller hvis én i familien er pedagog i en barnehage hvor det vurderes om et muslimsk barn er utsatt for omsorgssvikt og om det skal innberettes til myndighetene. Det er opplysninger som kan gis til barnets familie, som så kan ta barnet hjem, og dermed lukkes saken.
Den ansatte ved arbeidsformidlingen eller barnehagelæreren ønsker kanskje ikke å undergrave det offentlige systemet, men hvis ikke vedkommende går videre med disse opplysningene, vil det gå ut over hele familien når de andre familiene oppdager at denne familien ikke er lojal, ikke stiller opplysninger eller tjenester til rådighet, ikke er en del av den nepotiske økonomien. Og hvis man ikke har varer til salgs i dette økonomiske systemet, utelukker man også seg selv fra adgangen til andre varer i det samme systemet.
Nepotisme er et uformelt system som virker best der det er tillit, og den har demonstrative tegn på lojalitet. Hvis den enkelte i familien ikke vil levere slike verdifulle opplysninger, tar vedkommende hele sin slekt som gissel. For da vil andre familier spørre seg hvordan familien kan være lojal både overfor den som ikke vil levere varene, og overfor de andre. For å unngå å falle ut av systemet, vil familien derfor straffe den som ikke vil levere varer til det nepotiske systemet.
Når familien blander seg inn i hvem den enkelte gifter seg med, er det fordi ekteskapet etablerer eller konsoliderer allianser med andre familier, og med ekteskapet følger lojaliteter og muligheter for tjenester. Når det insisteres så strengt på kvinnenes ærbarhet, er det fordi den skal kapitaliseres i den islamsk-nepotiske maktstrukturen. Sønners vredes-parathet er også en garanti for respekt for familien og dens ære og dermed for dens posisjon i systemet.
Religiøs dyd og vredes-parathet kan derfor ikke bare forstås som uttrykk for verdier, psyke og oppdragelse. Det er kun en del av alt som omsettes til sosial kapital i det islamsk-nepotiske maktsystemet, og som i siste instans fører til økonomisk kapital. For når slekten er godt inngiftet i andre mektige slekter, kan man regne tjenesteytelser og hjelp med viktige opplysninger som familien kan ha økonomiske fordeler av.
Et oppgjør med kulturislamismen kan ikke bare gjøres med verdidebatt, psykologhjelp og undervisning av foreldre i barneoppdragelse. Det krever et oppgjør med den nepotiske økonomien der religiøs ære og vredes-parathet kapitaliseres.
Et skred frem mot flere vippepunkter
Hvordan vil selvsegregeringen mellom kulturdemokrater og kulturislamister prege samfunnet? Ingen vet hvordan dynamikken vil utvikle seg. Men hvis vi ikke har klare svar på hvordan vi forhindrer selvsegregeringen, er det et annet spørsmål vi må stille i stedet: Hvordan vil et stadig mer segregert samfunn se ut?
Skissen som følger, er ikke mitt ideal eller min spådom. Jeg peker bare på en rekke forhold som allerede finnes, og spør hvordan det vil se ut når de fremskrives.
En ny dansk-kristen selvbevissthet: Når de demografiske forandringene først slår igjennom blant barn og unge, viser vippepunktene seg først i de delene av samfunnet der de ferdes. I barneskolen har man allerede hatt tvilsomme erfaringer med tvungen etnisk omfordeling, som nå skal innføres på gymnasene. Det samme gjelder barneinstitusjoner hvor det har vært politisk no-go å tvinge danske barn inn i getto-institusjoner for å sikre at maksimalt 30 % kom fra ikke-vestlige land (7).
Skyldes fremveksten av privatskoler at Menapt-populasjonen vokser blant barn og unge? Hvis ja, og hvis staten også innfører tvungen etnisk omfordeling for privatskolene, vil det kunne få flere av disse skolene til å la et dansk-kristent grunnlag bli eksplisitt i skolenes hverdag. Det kan føre til en ny kristen selvbevissthet. Hvordan vil det prege gruppedynamikken i neste generasjon?
En ny salafistisk selvbevissthet: Når yngre muslimske kvinner går med tørklær og forsvarer islam i debatter, skyldes det ikke nødvendigvis tonen, men en mere påtrengende ufrihet i deres liv. De gjør opprør mot foreldrenes kultur, der kvinner ikke får utdannelse og et liv utenfor hjemmet. Men når de er salafistisk vakte, kan de bruke teologien for å argumentere mot familiens krav og eksempelvis nekte å gifte seg med den mannen familien har valgt fordi han ikke er muslimsk nok. Og fordi de demonstrerer for en religiøs autoritet, kan familien ha tillit til dem, slik at de kan ha et aktivt liv utenfor hjemmet.
Disse kvinnene har lært dansk og fått utdannelse, men de bruker evnene til å forsvare islam og kritisere det danske samfunnet (8). Det er de som oppdrar de muslimske barna som vokser opp nå. Hva vil en salafistisk selvbevissthet bety for deres møte med den danske ungdommen om 20 år?
Utdannelsessystemet: I dag unnlater mange lærere å nevne de satiriske tegningene av Muhammed i undervisningen, av frykt for reaksjoner fra sine muslimske elever. I fremtidens utdannelsessystem vil flere lærere ha Menapt-bakgrunn. Hvis de også nekter å vise tegningene, vil det kanskje i mindre grad skyldes hensynet til elevenes følelser og i høyere grad lærernes egne overbevisninger.
Emner som likestilling, seksualitet og Israel-Palestina-konflikten kan bli preget av et muslimsk perspektiv. Et godt eksempel er synet på terroristen Omar el-Hussein i lektor Iman Hassanis nye lærebok (9), der det står at «hans motiv til gerningen kendes ikke», selv om det er åpenlyst galt: Terroristen bekjente seg til voldelig islam.
I fremtidens barneskole kan det bli vanlig å promotere synspunkter om at det skal tas vesentlig mer hensyn til islam, og denne fornemmelsen av islamiseringen kan forsterke danske barns og læreres overgang til dansk-kristne privatskoler.
Private virksomheter: Etter hvert som folk fra Menapt-land kommer ut på arbeidsmarkedet, kan vi håpe at det vil demokratisere kulturislamister i forskjellig grad. Men hva hvis det ikke skjer?
Hvordan makt og innflytelse i private virksomheter kan bli kapitalisert i det nepotiske systemet som kulturislamismen er en del av, er Taxa 4×35 et eksempel på (10). Virksomheten, som årlig omsetter for over en milliard kroner, ble i 2022 overtatt av Muhammad Aslam, som i egenskap av styreleder for sameiet Mjølnerparken, er kjent for å ha skaffet seg adgang til områdets videoovervåkning på sin private datamaskin og for å ha kontaktet familiene til de kvinnene som ikke brukte tørkle.
Som leder av Taxa-selskapets styre har han hjulpet en gruppe sjåfører, de er pakistanere som ham selv, til å kjøpe innskuddsandeler og dermed kunne stemme under valg på styret. Styret ble deretter overtatt av folk som er lojale overfor Aslam. Han er i skrivende stund anklaget for å ha gått ut over sine fullmakter som styreformann; for å ha sørget for at hans egne venner kunne bli taxisjåfører uten å stå på venteliste; og 26 av 32 kontoransatte har klaget over 18 eksempler på det de mener er maktmisbruk fra hans side.
Historien har sikkert fått enkelte til å boikotte firmaet. Men hvordan vil folks hverdag fungere hvis de ikke vil ha kontakt med stadig flere virksomheter? Og hvordan vil samfunnet bli hvis stadig flere boikotter stadig flere butikker og virksomheter?
Arbeidsmarkedet: Samarbeid og ytelse henger sammen. Derfor er det ufordelaktig for en virksomhet når ansatte i kantinen begynner å skille ut folk med Menapt-bakgrunn fra andre. Det er et problem, uansett om de ikke hater hverandre, men bare lever veldig ulike liv og synes det er lettere å snakke med andre som ligner dem selv, eller om selvsegregeringen skyldes spenninger dem imellom. Men det kan skje hvis en mann skyter folk i Field’s, og kulturdemokrater ser en psykisk syk, mens kulturislamister ser en terrorist. Eller omvendt, når Omar el-Hussein skyter debattanter og jøder. Ledelsen vil begynne å overveie hvilken medarbeidergruppe man skal satse på. Hva vil det bety for arbeidsmarkedet? Og hva vil det bety for virksomhetenes ytelse hvis staten innfører kvoter for etnisk ansatte i arbeidslivet?
Det offentlige: Ønsket om å bli møtt av folk som forstår ens person og kultur, vil kunne skape en etterspørsel etter private tilbud der man betjenes av folk med samme bakgrunn som en selv. Det vil kunne skje innenfor barne- og ungdomsinstitusjoner, utdannelsesinstitusjoner og helse- og eldreomsorgen. På kommunekontoret vil det være vanskelig å imøtekomme borgernes ønske om at det skal være en med samme bakgrunn som dem selv som skal treffe avgjørelser i deres sak. Når dette ønsket ikke kan imøtekommes, vil ubehagelige beslutninger kunne ses som rasisme, og det vil gradvis kunne de-legitimere det offentlige.
I politiet vil folk kunne insistere på å få saken sin behandlet av en betjent med samme bakgrunn som dem selv. Det kan være en kvinne som ikke vil fortelle om en voldtekt til en mann hun mistenker for ikke å respektere likestilling mellom kjønnene. Eller det kan være en danske som ikke vil anmelde en fra Menapt-land til en betjent med tilsvarende bakgrunn, og vice versa.
Integrasjonsinnsatsen vil kunne skifte karakter: For hvordan skal man klage over sosial kontroll hvis man blir mottatt av offentlig ansatte som kan kompromittere én i det miljøet man vil frigjøre seg fra?
Det offentliges arbeid kan bli forstyrret av det islamsk-nepotiske systemets mangeartede kapitaliseringer. Det gjelder ikke bare arbeidsformidlingen og barnehagebarn. En muslimsk ansatt ved en byrett som jeg kjenner til, ble så presset av sin familie og klan for at vedkommende skulle hjelpe dem med å vinne sine saker, at vedkommende til sist måtte fratre fra retten.
Hvor utbredt problemet er, kan vi bare gjette på. Men at opplysninger fra det offentlige kan tilflyte det islamsk-nepotiske systemet i stor stil, det vet vi, for visse kommuner må ha parallelle journalsystemer for å beskytte minoritetskvinner på krisesentre mot å bli oppsporet av dem de flykter fra. Muligvis er det islamsk-nepotiske systemet også bakgrunnen for to muslimske advokaters obstruksjon av politiets arbeid i Sverige da de lekket etterretningsopplysninger til de muslimske kriminelle som de skulle forsvare (11). Kan det samme skje med mer vitale opplysninger om statens sikkerhet?
Mer etnisk profilering: Etnisk profilering er ikke bare det som skjer når unge menn fra Menapt-land i høyere grad enn andre blir stoppet av politiet eller siktet for forbrytelser. Det skjer også når det er vanskeligere å få jobb eller leie bolig på grunn av ens bakgrunn. Prinsipielt er det samme sak som når vi ikke vil bo i nærheten av hverandre, gå på skolen sammen med eller gifte oss med hverandre. Men etnisk profilering er også segregering av de andre, og det gjør oss sinte. Frivillig apartheid er selvsegregering, noe vi bedriver selv, men det snakker vi ikke om.
Vi kan ikke bestemme at det er greit å segregere seg selv, men ikke andre. Etter hvert som den frivillige apartheiden sprer seg, vil den etniske profileringen også gjøre det.
Stadig mer «subtekst»: Subtekst vil si at det sies og skjer en ting (tekst), men meningen tolkes som noe annet (subtekst). Et eksempel er loven om at gymnaselever skal omfordeles. Ifølge loven fordeler man ut fra foreldrenes inntekt, men reelt vil man presse kultur og religion fra Midtøsten tilbake. Et annet eksempel er når en psykisk syk går til angrep på vilkårlige mennesker, og mange fra den ene eller det andre gruppen mener og fremsetter synspunktet om at det var terror rettet mot dem.
I subteksten blir fiendskap næret og eksplisitt. Man kan innvende at vi alle burde la våre fordommer falle, men den som nærer et fiendskap, det være seg faktisk, potensielt eller innbilt, navigerer ut fra et ufravikelig premiss: Det er ikke tillatt å ta feil. For den som tar feil overfor en fiende, risikerer å betale den høyeste prisen. Derfor er subtekst vanskelig å imøtegå, og den er alltid en del av gruppedynamikken i en stat med flere folkegrupper.
Når vi ikke har den samme sannheten om de begivenhetene som utspiller seg mellom oss, er det noe potensielt farlig som står på spill. Jo mere subtekst, desto større er advarselen. Som bekjent: I væpnede konflikter er sannheten alltid det første offeret.
Velferdsstaten: Velferdsstaten og en stat med flere folkegrupper er begge samfunnsdannende krefter. Selv om velferdsstatens omdreiningspunkt er økonomi, og en stat med flere folkegrupper dreier seg om gruppeidentiteter, kan de ikke eksistere side om side: Den ene vil samle, mens den andre vil splitte. Derfor vil den ene kraften vike mer og mer tilbake for den andre. Men hvilken av dem?
Det er tydelig hvordan en stat med flere folkegrupper kan erodere velferdsstaten, fordi den ene folkegruppen ikke i lengden vil akseptere å omfordele ressurser og rettigheter til den andre gruppen. Denne uviljen kan bli mer uttalt hvis vi står overfor en større tilbakegang på grunn av krigen i Ukraina og en tilbakegang i globaliseringen.
Motsatt er det uklart hvordan velferdsstaten skal oppløse gruppeidentitetene. Forutsetningen er at identitet er noe som kan gjøres til gjenstand for en økonomisk transaksjon. «Motborgerskapet» indikerer at det ikke er mulig. Putins konflikt med Ukraina og Europa viser også at forestillingen om at når vi gjør andre økonomisk avhengig av oss, så sikrer vi oss også mot deres potensielle fiendskap.
Vil folk gi slipp på identitet, tilhørighet og gruppens politiske interesser fordi de mottar velferdsytelser? Neppe.
Islamske partier: I Nederland har en gruppe innvandrerpolitikere brutt med Socialdemokratiet på grunn av misnøye med partiets integrasjonspolitikk og stiftet sitt eget parti, Denk, som er valgt inn i parlamentet med 40 % av stemmene i de innvandringstunge distriktene. Innvandringspartier finnes også i Østerrike, Sverige, Frankrike og Belgia, der partiet Islam vil innføre islamsk lov i landet (12). Hva vil skje etter hvert som stadig flere av de gamle partiene forlater den innvandringsvennlige kursen for i stedet å tiltrekke seg innvandringskritiske velgere?
Terrortrusler og tap av myndighet: Vi kjenner reaksjonene på Flemming Roses publisering av de satiriske tegningene, Paludans koranbrenninger, Rushdies roman og Samuel Patys undervisning i demokrati. Men represaliene og frykten for disse kan påvirke samfunnet i bredere forstand.
Det så vi under den svenske Muhammed-krisen i februar 2022 (13). Da ble det på tv-kanalen Al Jazeera og sosiale medier spredt et rykte om at svenske myndigheter tvangsfjernet muslimske barn og adopterte dem bort for å sjikanere muslimer. Oppstandelsen var så voldsom at myndighetene fryktet gjengjeldelse i form av terrorangrep.
Selv om trusselen kommer fra en uklar gruppe og ikke nødvendigvis er uttrykt i ord, er beskjeden klar: Muslimer i Sverige aksepterer ikke svensk lov når det gjelder å hente barn med tvang. Sannsynligvis må svenskene gå tilbake på den delen av lovverket overfor muslimer. Det vil ikke skje i form av en offisiell erklæring, men de facto ved at offentlig ansatte diskret oppgir eller nekter å påta seg slike oppgaver fordi de frykter borgernes reaksjon, og fordi de overordnede støtter en slik retrett, fordi de ikke vet hvordan de selv og institusjonene kan gjøre annet enn å bøye seg.
Hvis det kan skje i Sverige, kan det også skje her. Varsomheten overfor et omskjæringsforbud viser en tendens. Spørsmålet er hvilke andre former for politikk som rammer Menapt-befolkningen som anses å ha potensial til å utløse terror eller frykt for terror. Hvordan sikrer vi samfunnet vårt mot denne latente krisetilstanden? Og hvis vi ikke kan det, hvor vil det så føre oss?
En stat med flere stater – gettoen: Hvordan gettoen opererer som stat i staten, kan man lese om i reportasjeboken «Familjen» fra 2020 av journalist Johanna Bäckström Lerneby (14). Den beskriver en forstad til Göteborg der en familie på 120 medlemmer under en imams ledelse har overtatt kontrollen. Politiet kan ikke beskytte dem som kommer i konflikt med familien, derfor vil de færreste hjelpe politiet med å oppklare familiens forbrytelser, og slik har familien grunnfestet seg som en maktfaktor.
Vi er vitne til fremveksten av en førmoderne samfunnsform der imamer, bander eller storfamilier slår seg opp som ledere av nye de facto-stater i staten. De har ikke et presist definert geografisk område, ingen formelle institusjoner eller offisielt erklærte lover, men er båret av løst organiserte individer med en egen intern justis. Når den nye staten i staten retter vold mot folk i den gamle staten, kan politiet kun beskytte noen få prominente ofre. De mindre prominente risikerer å betale den høyeste prisen og må selv finne ut av hvordan de vil underkaste seg eller prøve å unnslippe.
Med andre ord har den nye staten åpne grenser. Og det er det bare ekspanderende stater som har. En rettsstat kan ikke imøtegå de facto-statene i staten ved å sikre individene. Det er for ineffektivt. En rettsstat kan bare opprettholde de manges sikkerhet ved å sikre territoriet mot de førmoderne.
En stat med flere stater – gated communities: Etter hvert som Menapt-befolkningen vokser, kan kriminaliteten vokse tilsvarende, og stadig flere kan komme i berøring med statene i staten. Det kan utarte til forskjellige former for selvtekt. Selv om politiets bemanning og beføyelser kan økes, er det ikke sikkert at folk vil føle seg sikre, men flere vil kanskje begynne å trekke seg tilbake i «gated communities» med private vakter. Slike nye enklaver vil fungere også som stater i staten, hvor danske normer og lover kan fungere uantastet.
Muligvis er de eneste stedene der multikulturalismens ideal uantastet kan holdes i hevd, de globale virksomhetenes nye byer som for eksempel den kommende Coop Byen i Albertslund, basert på fellesskap, bærekraft, Coop-identitet, helse og mangfold (15).
Rettsstatsprinsipper: Det er uunngåelig at det vil komme flere Muhammed-kriser, og vår forståelse av hva fiendskap innebærer, vil arte seg som et voksende skred. Det vil endre vårt syn på likhet for loven. Fiendskap er den form for motstand som utøves med andre midler enn ord; med hærverk, trusler, vold og drap. Politisk fiendskap er politikk ført med andre midler enn ord. Den slags anerkjenner vi tradisjonelt bare som et forhold mellom stater (16), ikke internt i staten. Politisk fiendskap utøvd av medborgere mot medborgere er for oss en begrepsmessig umulighet. Medborgere tilhører jo per definisjon det samme politiske fellesskapet. Så når medborgere bekjemper sine medborgere med andre midler enn ord, kan det ikke begrepsliggjøres som politisk fiendskap, men bare som forbrytelser, og forbrytere skal anses for uskyldige inntil det motsatte er bevist.
Den tvilen vil ingen la en fiende komme til gode – hva enten den er faktisk, mulig eller innbilt. Spenninger og mistillit mellom folkegrupper gjør at mange ikke lenger opplever at fred og frihet er gjensidige forutsetninger, men at de i stigende grad utelukker hverandre. Derfor er en stat med flere folkegrupper en ramme hvor rettsstatens prinsipper har dårligere kår.
Statens svekkelse: Gettoene og enklavene av «gated communities» vil i stigende grad kunne fungere som de facto stater i staten. Det vil føre til mye indre strid, og fordi de individuelle aktørenes allianser vil være hurtige og skifte raskt, vil voldsutøvelsen innimellom eskalere voldsomt, slik vi ser det i bandekonflikter.
Den gamle staten vil bestrebe seg på å skape et rom hvor statene i staten kan eksistere side om side. På den ene siden vil myndighetene for eksempel godta kjønnssegerering, og at lærere ikke fritt kan undervise i visse emner. På den andre siden vil den innføre tvungen etnisk omfordeling og lukke visse muslimske skoler og moskeer. Den vil samarbeide med gettoledere for å opprettholde noenlunde ro og orden, som når man bruker imamer til å megle i kriminelles konflikter.
På lang sikt risikerer man at ingen av statene i staten er helt lojale overfor den gamle staten, fordi den aldri er fullstendig på deres side i konfliktene med de andre statene i staten. Det er derfor en strategi som på sikt kan svekke staten og styrke de facto-statene i staten.
Den nye krig: I militærvitenskap skjelner man mellom «den gamle krigen», som er mellom stater, og «den nye krigen», som finner sted internt i staten. Den nye krigen er karakterisert av det som professor i konfliktstudier Jolle Demmers lister opp i «Theories of Violent Conflict – An Introduction» (17): Konflikten har ingen erklært begynnelse, ingen avgjørende slag, ingen formell slutt. Den er langvarig, og voldsomme kamper avløses av perioder med relativ fred. Territoriet, der kampene utspiller seg er også flytende, og kampsonene kan ligge som lommer av ufred i fredelige områder, eller det kan være snakk om områder som om dagen er behersket av staten, og om natten overtas av voldsmonopolet. Kampene utkjempes av løst sammenknyttede grupper. Utenlandske aktører yter finansiell og ideologisk støtte, og med moderne kommunikasjonsmidler kan strategiske beslutninger tas øyeblikkelig verden over.
En stat med flere folkegrupper er en ramme som passer til «den nye krigen», og som siden 1960-tallet har vært den mest utbredte formen for væpnet konflikt. Denne rammen styrkes jo mer vi når vippepunkt for vippepunkt og slik etablerer oss som en stat med flere stater.
Tanken er så urovekkende at mange heller vil utrope meg til diktator enn selv å ta sin egen uro over disse perspektivene opp til alvorlig overveielse. Men er jeg som demokrat forpliktet til ikke å være urolig over tilstanden? Eller er jeg forpliktet til å tenke fritt og våge den vanskelige samtalen? Hvorfor er perspektivet (ikke) relevant å forholde seg til?
Integrasjon kan måles
Vi er nødt til å ha en mening om hvor mange innvandrere samfunnet kan bære. Og vi må definere integrasjon mer presist. Integrasjon er det motsatte av segregering. Ekteskap med en ikke-konvertert danske er uttrykk for den høyeste grad av integrasjon. Kjærligheten er en klar indikator for hvor dypt det danske stikker i ens hverdag. For hver generasjon som gifter seg med alminnelige dansker, desto dypere integrasjon. Integrasjon er derfor en prosess som ender i assimilasjon, og gjennomført integrasjon kan måles i antall inngåtte ekteskap med dansker.
Den konservative tenketanken Unitos utga i 2020 en rapport med kartlegging av ekteskapsmønstrene blant de største ikke-vestlige immigrantnasjoner i Danmark i perioden 1999 til 2018 (18). Hvis man kikker nærmere på de 10 største immigrantnasjonene fra Vest- og Sentral-Asia og Afrika, som i det store hele svarer til Menapt-landene, viser det seg at hele 59,6 % av regionens innvandrere giftet seg med en fra hjemlandet. 10,6 % giftet seg med en immigrant fra et annet land, og 18,1 % giftet seg med en person bosatt i utlandet. Kun 11,6 % giftet seg med en etnisk danske i perioden.
Man kan godt være assimilert selv om man som ikke-vestlig er gift med en fra sitt hjemland. Jeg kjenner eksempler fra min egen familie. Men hvis man ikke kan leve sammen med en danske, vet man godt at det er noe ved det danske man føler seg fremmed for, og at dette fremmede er viktig. Familier fra Menapt-land som ikke gifter seg dansk, er grunnfestet i den islamsk-nepotiske kulturen. Er man inngiftet i egen slekt, er man mest selvsegregert.
Når unge fra Menapt-land søker sammen på gymnaset, er det uttrykk for at de er mer befestet i kulturislamske livsformer enn i de kulturdemokratiske, og at de heller ikke er integrert. Som individ kan man fungere godt fordi man for eksempel snakker språket, er selvforsørgende, har det fredelig på kontoret og gaten og aldri bryter loven. Men samtidig kan man som en del av sin gruppe fungere dysfunksjonelt i samfunnet; man er ikke integrert hvis man bidrar til å skape disse vippepunktene, som oppløser samfunnet. Det er kun fordi de unge fra Menapt-land søker sammen i så stort omfang at vi oppdager hvor lite integrert de er, og hvor ødeleggende det er for samfunnet. Det er fordi vi er blitt en stat med flere folkegrupper at vi er vitne hvordan livsformer skaper gruppedynamikker som i siste instans er politikk.
Splittelsen kan bare forsvinne hvis minoriteten forlater territoriet eller blir en del av majoriteten gjennom ekteskap. Selvsagt har alle rett til å velge sin ektefelle, også helst uten familiens innblanding. Men hvor frie vi enn er, må vi alle bære konsekvensene av våre valg og politiske overbevisninger. Og når knapt 90 % av de 285.000 innvandrerne og etterkommerne fra de 10 største immigrantnasjonene tilsynelatende ikke gifter seg inn i det danske fellesskapet, har det en pris. For dem. For oss. Ingen av oss har rett til å neglisjere den omkostningen som følger med våre overbevisninger, og slett ikke når prisen er så høy.
Så la oss insistere på at kjærligheten skal samle oss. La oss inngyte innvandrerne den innsikt at de kommer fra stater med flere folk. At de har flyktet fra konflikter som genereres i stater med flere folkegrupper. Og at de ikke kan redde seg selv ved å gjøre Danmark til en stat med flere folkegrupper. La oss gjøre det i våre personlige møter med dem, i skoleklassene og i den offentlige debatten. La oss innrømme at hvis innvandrerne skal videreføre det Danmark som vi er glad i, følger det med et tap: assimilasjonens pris. Den smerten kan ingen beskytte dem mot. Skåner vi oss selv og hverandre mot å erkjenne dette tapet og dets nødvendighet, kommer vi alle til å betale en annen pris: den latente krisetilstanden i en stat med flere folkegrupper.
Det handler om å forstå vilkåret og ta det inn over seg. For minoriteten betyr det at den kun kan befri seg selv for sin hjemløshet gjennom kjærlighet til oss andre. Ved å romme dette vesentlige ved det danske som man føler seg fremmed for.
Vi andre må erkjenne at integrasjon ikke skal være en prosess som fører til oppløsning av samfunnet. Tørklær, bønnerom, kjønnssegregering, osv. kan ikke reduseres til et spørsmål om den enkeltes frihet. Insisterer vi på bare å se verden gjennom våre demokratiske idealer der alle er individer, kan vi ikke forstå eller forholde oss til gruppedynamikkens betydning for samfunnet.
Det er også nødvendig med en juridisk begrepsliggjøring av hva det vil si å etablere og bidra til opprettholdelsen av en stat i staten. Et lovverk som tar et oppgjør med den islamsk-nepotiske kulturen, og som sikrer at ingen kan bosette seg her uten å gjennomføre en integrasjonsprosess generasjon etter generasjon.
For når integrasjonen etter 55 års innvandring fortsatt er en prosess som bare ender i kjærlighet og ekteskap for noen ganske få, må vi spørre oss hvor stor Menapt-befolkning samfunnet kan bære? Skal vi sette den samme grensen som på gymnasene? Eller er det ideelle 20, 10 eller 2 %? Disse tingene bør danne premiss for det nasjonale kompromisset på utlendingsfeltet, slik Socialdemokratiet ønsker.
Hvis dette byr deg imot, er det et annet spørsmål du må svare på:
Vil du ha mer tvungen etnisk omfordeling?
Eller foretrekker du flere vippepunkter?
Å bære sitt ansvar
Når jeg mener at det må være grenser for innvandring, og at man ikke skal kunne leve her i generasjoner uten å gifte seg dansk, innrømmer jeg at min moral har grenser. Jeg skal leve med det blikket på meg og det er ikke nådig. Men jeg føler meg like urolig hvis jeg tier som en kujon som hvis jeg møter dette nådeløse blikket.
For meg er det avgjørende spørsmålet: Hvordan kan jeg snakke sannferdig om en stat med flere folkegrupper og de spørsmål det reiser uten å måtte bruke av min sunne styrke, min menneskelighet? Når jeg ikke kan moralisere over etnisk profilering og andre ting, men bare si at «slik er det i en stat med flere folkegrupper», har jeg dermed mistet all moral? Gjør jeg meg til et redskap for det verste? Det at jeg synes det er vanskelig å håpe det beste, plager meg veldig, og jeg kan ikke bebreide andre for det som plager meg.
For deg, som uroes av de fremtidsperspektivene jeg peker på, og som ikke mener at vi skal gifte oss med hverandre eller sette konkrete grenser for antall innvandrere, er spørsmålet et annet: Synes du at segregering er OK, så lenge det bare er selvsegregering? Hvor mange vippepunkter kan du se og stadig mene at det nok skal gå allikevel? Er du klar til å innrette ditt og andres liv med mer tvungen etnisk omfordeling? Ser du at din moral har begrensninger i enklavene? Overveier du om du med ditt håp er i det verstes tjeneste? Forstår du dem som tviler på deg?
Hva er viktigst: Ditt ansvar eller din uskyld?
Kilder
(1) Danmarks Statistik
https://www.statistikbanken.dk/statbank5a/SelectVarVal/Define.asp?MainTable=FOLK1C&PLanguage=0&PXSId=0&wsid=cftree
(2) Nyfødte i kommuner
https://www.berlingske.dk/danmark/se-kortet-i-ishoej-er-to-ud-af-tre-boern-foedt-af-en-indvandrer-eller
(3) Pew Institute
https://www.pewresearch.org/religion/2017/11/29/europes-growing-muslim-population/
(4) Nyeste statistik om kriminalitet
https://kontrast.dk/sektioner/artikel/artikel/ny-undersoegelse-tredje-generation-af-ikke-vestlige-bliver-ogsaa-mere-kriminelle
(5) Værdier
https://integrationsinfo.dk/forskelle-i-vaerdier-er-aarsag-til-integrationsproblemerne/
(6) Frivillig apartheid
https://politiken.dk/debat/debatindlaeg/art8194580/Vi-lever-i-en-frivillig-apartheid
(7) Folkeskolen
https://kontrast.dk/sektioner/artikel/artikel/forskning-viser-store-problemer-med-tvangsfordeling-af-elever
(8) Henrik Kokborg WA: Integrerede tager afstand fra dansk kultur
https://www.weekendavisen.dk/2022-30/samfund/lidt-for-integreret
(9) Undervisningsbog
https://www.weekendavisen.dk/2022-32/boeger/alt-det-der-ikke-bliver-sagt
(11) Svenske muslimske advokater
https://ekstrabladet.dk/krimi/tiltale-topadvokat-hjalp-doedspatruljen-med-mord-plan/9289320
(12) Foldager om islamiske partier
https://www.weekendavisen.dk/2021-42/samfund/islam-paa-stemmesedlen
(13) Svensk Muhammedkrise
https://politiken.dk/udland/art8609524/Falske-påstande-om-svenske-myndigheders-kidnapning-af-især-muslimske-børn-breder-sig
(14) Familjen
https://www.bokus.com/bok/9789189061156/familjen/
(15) Coop by
https://byen.coop.dk/vision/
(16) Crewelt om krigsforståelse
https://www.saxo.com/dk/the-transformation-of-war_martin-l-van-creveld_hardback_9780029331552
(17) Jolle Demmers
https://www.amazon.com/Theories-Violent-Conflict-Jolle-Demmers/dp/1138856401
(18) Unitos, ægteskabsmønstre
https://unitosdk.files.wordpress.com/2020/08/unitos-opdateret-marts-aegteskabsmoenstre-20-stoerste-20.03.2020.pdf
Birgithe Kosovic er en dansk forfatter, journalist og samfunnsdebattant. Hun har mottatt flere priser for sin roman «Det dobbelte land», som er basert på farens bakgrunn fra det tidligere Jugoslavia. Denne artikkelen er oversatt av Hanne Herrman og publiseres på Document med artikkelforfatterens tillatelse.
