Giotto, «Stultitia», freske i Scrovegni-kapellet, Padova.

¹⁸ Ingen må narre seg selv! Hvis noen av dere regner seg som vis i denne verden, la ham da bli en dåre, så han kan bli virkelig vis. ¹⁹ For denne verdens visdom er dårskap i Guds øyne. For det står skrevet:
Han fanger de vise i deres list,
²⁰ og et annet sted:
Herren kjenner de vises tanker,
han vet at de er tomme.
²¹ Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker. For alt hører dere til, ²² enten det er Paulus, Apollos eller Kefas, enten det er verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme. Alt hører dere til, ²³ men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.

1. Korinterbrev 3, 18–23

Tredje søndag i advent. Det handler om å identifisere Jesus som Messias, han som skal oppfylle profetiene som har blitt gitt det jødiske folk, et tema som er utgangspunkt for dagens prekentekst hentet fra Matteus 11, 2–11. Som jeg skrev forrige søndag: Vår sivilisasjon er bygget på Jesus Kristus som Guds sønn, fra evighet til evighet. Denne troen handler imidlertid ikke bare om en personlig omvendelse og relasjon til Gud, det handler om en ny virkelighets­forståelse, hvor sann kunnskap kommer fra, og som den kjente religion­sosiologen Rodney Stark sier: Det var studiet av teologi som var utgangs­punktet for Europas universiteter. Dette er noe av budskapet hos Paulus i hans brev til menigheten i Korint, og er også en av dagens lesetekster.

En av de største utfordringene med å leve i en tid som gjennomsyres av sekularisme, er hvordan vår forståelse av fornuft og sannhet utfordres på nær sagt alle områder. Vi ser det spesielt knyttet til det vi kaller menneske­rettig­heter, og en konsekvens av dette fallet i fornuft er at demokratiet som utfordres. Uten Gud erfarer vi nemlig at det meste kan forsvares.

Kultur- og like­stillings­minister Anette Trette­berg­stuen fikk kritikk for sitt forslag til forbud mot konverterings­terapi. Det var særlig påstanden om at forslaget ikke har blitt vurdert av regjeringens lovavdeling som vekker oppmerksomhet. Et gjennom­gående tema under hele prosessen var avgrensningen til menneske­rettig­hetene, hvor langt lovgiver kan gå innenfor rammen av disse. Alt innenfor denne rammen var åpenbart etisk akseptabelt, og problematiske å argumentere mot.

Tidligere ansvarlig statsråd Abid Raja var også opptatt av at forslaget regjeringen Solberg la fram, skulle strekke seg så langt som mulig innenfor rammene av menneske­rettig­hetene. Spørsmålet vi da bør stille, er om menneske­rettig­hetene slik de forstås i dag er i ferd med å bli et demokratisk problem.

Et eksempel på en slik utfordring er loven om juridisk kjønn som ble vedtatt i 2016. Den ble forsvart med at den innebar et forsvar for grunn­leggende menneske­rettig­heter, selv om det ikke er mulig å finne noe om dette temaet i FNs menneske­rettighets­erklæring fra 1948. Den gang ble rettighetene oppfattet som statiske og universelle. Nå er rettig­hetene blitt dynamiske: De endres med tiden og skal helst ikke kritiseres. Ingen spør hvilken virkelighets­forståelse som forutsettes når en lov opphever kjønnets realiteter.

Det er knapt noen som våger å stille spørsmålet om dagens forståelse av menneske­rettig­heter kan utfordre demokratiet, men i hendene på progressive grupper som ikke liker offentlig debatt og menings­ytring er de blitt et mektig våpen.

Det er for eksempel blitt en vanlig påstand at kampen for konservative familie­verdier, avvisning av radikal kjønnsteori og motstand mot abort er i strid med menneske­rettig­hetene og derfor et angrep på demokratiet. Men noe alvorlig er i ferd med å skje når radikal lovgivning ikke kan motarbeides uten å bli møtt med påstander om hatprat og høyre­ekstremisme.

Det var få som var negative da Abid Raja la fram sitt forslag til forbud mot konverterings­terapi, og årsaken var at forslaget lå innenfor det man oppfattet som menneske­rettig­hetenes grenser. Regjeringen Solberg ønsket ikke å kriminalisere personer som hjalp voksne som frivillig oppsøkte hjelp.

Ingen snakket om barna. De ble definert som en sårbar gruppe det er en menneskerett å beskytte. Barna skulle beskyttes mot dem som ville hjelpe dem tilbake til biologiens realiteter, det vil si de som drev med konverterings­terapi. En slik behandling ble altså oppfattet å være i strid med menneske­rettighetene.

Det er ikke mange som våger å si at barna først og fremst bør beskyttes mot de som hevder det er mulig å være født i feil kropp og som vil tilby dem det gjelder irreversibel medisinsk behandling. En slik beskyttelse krenker nemlig LHBTIQ-bevegelsen og dermed også menneske­rettighetene

Vi vet ikke hva resultatet ville blitt dersom regjeringens lovavdeling hadde fått anledning til å vurdere om Trette­berg­stuens forslag til forbud mot konverterings­terapi er i overens­stemmelse med menneske­rettig­hetene. Vi burde ikke bli overrasket om de sa ja. Det er ikke lett å se hvor grensen går for hva «som er lov» når selv EU slår fast at LHBTIQ-rettigheter er menneske­rettigheter.

Det er nemlig ingen som klarer å forklare hvorfor det er en menneske­rett for to homofile menn å få kjøpe barn i utlandet, eller for en trans­kvinne å delta i kvinne­idrett. Men det er blant annet slike rettig­heter Norges fotball­forbund og Amnesty Inter­national kjemper for i anledning VM i fotball. Og debatten er fullstendig fraværende.

Det er noen av oss som mener at ideen om menneske­rettig­heter har gått for langt, at rettig­hetene har blitt et våpen for en ideologisk revolusjon, og dermed også en utfordring for demokratiet. Vi ønsker ikke at verden skal bygges på en post­moderne virkelighets­forståelse. I motsetning til dagens dynamiske forståelse av menneske­rettig­hetene, ligger nemlig den kristne etikken fast hos en evig og uforanderlig Gud, og der trives også demokratiet best.