Den 10. mars 2022 lanserte regjeringen sin gigantomaniske «eksportreform» med det merkelige navnet Hele Norge eksporterer, basert på «store visjoner» og «hårete mål» hentet ut av fri fantasi: Man skal øke norsk eksport (utenom olje og gass) med 50 prosent på bare syv år! Nå i desember er første eksportsatsning annonsert, og som alltid skal lille Norge bli «verdensledende» – denne gang på havvind!
Dette kan fremstå som litt merkelig, ettersom Norge hverken har vindturbinindustri eller er noen storaktør globalt på vindkraft, og så langt bare har ett prosjekt rundt flytende havvind å vise til – som dertil går med dundrende underskudd.
I tillegg har turboglobalister, som statsminister Jonas Gahr Støre, systematisk bygget ned norsk industri gjennom over 30 år på vegne av Kina, og nå er EUs sinnssvake energipolitikk i ferd med å underminere både eksportindustri, prosessindustri, småindustri og resten av næringslivet. Regjeringen er imidlertid marionettstyrt av den internasjonale vindkraftindustrien, som naturligvis krever at «myndighetene stiller opp med penger». Til dem.
Fantasifremtid på fantasiøkonomi skal virkeliggjøres
Den 1. desember lanserte regjeringen den første satsningen i form av et «offentlig-privat samarbeid» i denne reformen, og i en pressemelding fra Næringsdepartementet heter det:
– Norge skal bli en verdensledende havvindaktør. Vi har teknologi og kompetanse fra maritim næring og olje- og gassnæringen. Samtidig har norsk næringsliv en unik evne til å omstille seg. Dersom industrien og staten satser målrettet og raskt, har norske aktører en solid mulighet til å ta markedsposisjoner på det globale havvindmarkedet, sier næringsminister Jan Christian Vestre.
Allerede der bør alarmklokker kime: Hva som tilser at norsk næringsliv har en «unik evne» til å omstille seg, fremstår som uforklart. Og at hybrispolitikere bestemmer hva det private næringslivet skal leve av i fremtiden, hva som skal lønne seg, og hva som er «fremtiden», er en trussel mot hele Norges næringsliv.
Dette er nemlig en blåkopi av Maos «store sprang» fra 1958 til 1961, som skulle omdanne Kina til en verdensledende stormakt på stålproduksjon. Det endte med en menneskelig katastrofe uten sidestykke, men i likhet med Jens Stoltenberg tok Mao «ansvar» og ble i jobben.
Denne typen politisk stormannsgalskap basert på planøkonomi er basert på politikere uten kompetanse som dikter opp sin egen fremtidsvirkelighet. I prosessen underminerer de alle spilleregler for et velfungerende næringsliv basert på tilbud og etterspørsel, og bedøver næringslivets privatøkonomiske forsiktighet med offentlige penger.
«I’m from the government, and I’m here to help»
Regjeringen er allerede i gang med å bygge opp et gigantisk byråkrati for å gjøre sine ville visjoner til virkelighet gjennom dine skattepenger, og naturligvis er det mange aktører som gnir seg i hendene.
Om alt dette sier departementet:
• Regjeringen har etablert Nasjonalt eksportråd som gir råd og innspill til næringsministeren og utformer forslag til større strategiske eksportsatsinger. Rådet består av representanter fra næringslivet og partene i arbeidslivet.
• Regjeringen har etablert et sekretariat for Nasjonalt eksportråd, hvor representanter fra partene i arbeidslivet, relevante departementer og virkemiddelaktører bidrar. Dette samarbeidet er en nyvinning som sikrer at næringslivet og partene er med i hele økosystemet rundt eksportsatsningen.
• Regjeringen har gitt Eksportfinansiering Norge (Eksfin) et bredere mandat, for å bidra til økt eksport og eksportrettede investeringer. Eksfin kan med dette gi lån til eksportrettede investeringer og finansiere klimaprosjekter med eksportpotensial i Norge. Det åpnes også for finansiering av bunnfaste vindkraftprosjekter offshore, på lik linje med flytende vindkraftprosjekter.
• Regjeringen vil etablere en søknadsbasert ordning i Innovasjon Norge hvor bedrifter kan søke om støtte til å delta på messer og felles næringsfremmeaktiviteter.
• Regjeringen vil etablere et nytt nasjonalt merkevareprogram – «Made in Norway» – gjennom utvikling av et nasjonalt kompetanseprogram og mer effektive verktøy som setter næringer, klynger og bedrifter i stand til å ta internasjonale posisjoner gjennom den styrken Norge som merkevare representerer.
Et sunt næringsliv trenger ikke offentlig støtte
Som de fleste vil legge merke til, er alle disse tiltakene frakoblet private markedskrefter, markedets etterspørsel og normal økonomisk lønnsomhet basert på privat risikokapital. Et sunt og velfungerende privat næringsliv trenger ikke hjelp av myndighetene for å blomstre. Hvis næringslivet trenger myndighetenes hjelp og støtte, så er det et alvorlig sykdomstegn som offentlige penger nesten aldri kan kurere.
Det næringslivet trenger for å blomstre, er lave energipriser, lave kostnader, stabile rammevilkår, et tydelig lovverk som opprettholdes strengt så ingen spiller Monopol uten regler, samt kompetent arbeidskraft. Resten kan man overlate til business. Men i Norge 2022 er ingenting stabilt, billig, kompetent eller opprettholdt.
Både regjeringen Solberg og regjeringen Støre har systematisk undergravet næringslivet med total uforutsigelighet, ekstreme kostnader, en endeløs strøm av «reformer» og krav, og stadig nye byråkratiske krumspring. Og for å «kompensere» for problemene deres egen politikk skaper, destabiliserer de hele næringslivet ved å gjøre bedrifter til NAV-klienter på offentlige subsidier, noe som igjen vrir fokus mot å høste offentlige subsidier fremfor å bli virkelig konkurransedyktige. Alt blir fasade.
En sunn offentlighet trenger ikke privat hjelp
Offentlig-privat samarbeid er ingen dårlig tanke i utgangspunktet. Spørsmålet er hvor man skal stoppe? Privates inngripen og makt i og over offentlig forvaltning har blitt farlig stor – og den øker stadig, ikke minst gjennom en vanvittig konsulentbruk. Det har gått så langt at det nye omkvedet er at stater ikke kan løse problemene alene. Det private World Economic Forum (WEF) er basert på dette falsumet. Men hvis en stat ikke kan håndtere problemer uten privat hjelp og inngripen, hva skal vi da med en stat?
I det offentlig-private samrøret blir mandater og ansvarsforhold stadig mer sammenblandet, og når staten går inn med penger for å skape politisk diktert næringsdrift, tilsidesettes normal riskikovurdering forbundet med investeringer. I tillegg skaper skaper man enorm risiko for korrupsjon, aksjesvindel og subsidiebasert svindel. Hvorfor og hvordan?
Når private kapitalkrefter får «riskoavlastning» og økonomiske garantier av myndighetene, vil det stimulere aksjekursen enormt uansett hvor dysfunksjonelt prosjektet er, og selv om man egentlig ikke produserer noe av verdi eller noe salgbart produkt. Det blir en aksjeboble basert på fremtidsløfter.
Det er nettopp dette som skjer over hele Norge med datasentre, batterifabrikker, vindkraftkonsesjoner og andre såkalte klimasatsinger som aldri blir noe av, men som trades flittig og ivrig mens aksjeeierne henter ut store lønninger og utbytte – uten at noe er produsert. Kunsten er å selge seg ut før konkursen.
Mange faktorer taler mot Støres vindkraftsatsning:
• Vindparker på land sliter med lønnsomheten til tross for massive økonomiske fordeler og høye strømpriser. Siden hver havvindturbin koster minimum tre ganger mer å montere og vedlikeholde, innebærer dette at regjeringen satser på et pengesluk som aldri vil lønne seg.
• Etter hvert som vindkraften blir avslørt som ødeleggende for energiforsyningen, vil markedet skrumpe inn og kollapse slik det har gjort flere ganger før når boblen brister. Det er ikke markedet som etterspør vindkraft – det er det politikerne som gjør. Fordi klima. Derfor er fundamentet for satsingen ren kvikksand.
• Norge har ingen vindturbinindustri, og vil heller aldri få det. Den tyske vindkraftindustrien kollapset i 2019 på grunn av internasjonal konkurranse, ikke minst fra Kina, som sitter med langt mer av råvarene og billig arbeidskraft. Dermed er satsingen altså en drahjelp for Kina og andre land som produserer vindturbiner.
• Vindturbiner er ikke «forybart» eller grønt. Det er kynisk tungindustri med kortlivede og ekstremt ressurskrevende industrimaskiner, som må produseres, distribueres, monteres og vedlikeholdes gjennom kolossal bruk av fossil energi. Indstriområdene man kaller «vindparker», er da også ren naturrasering og miljøkriminalitet fra de samme myndighetene som er besatt av å «opprettholde naturen».
• Det er aldri bevist at vindkraft har evnen til å erstatte fossil energi eller kutte CO2-utslipp. Det er imidlertid grundig bevist at vindkraft skaper energimangel, ettersom de bare leverer strøm 1/3 av levetiden eller mindre. Tysklands satsing på Energiewende med vindkraft er den direkte årsaken til at EU ble mer avhengig av russisk gass, og resultatet ser du på strømregningen din.
Gigantsatsing basert på påstander om fremtiden
Næringsminister Vestre er en klimahysterisk ekstremist som altså selv høster grovt av subsidieordninger som Støre gjorde ham til sjef for. Som alltid er regjeringens pressemelding og papirarbeidet bak «Hele Norge eksporterer» rensket og sterilisert for alt av risikovurderinger og konstnadsberegninger. I hodet til Vestre kan ingenting gå galt, for globalistene som herjer med Europas befolkning, anser seg selv som ufeilbarlige:
– Målene for havvindsatsningen er ambisiøse og kommer fra næringslivet selv. Innen 2030 skal vi ta 10 prosent av det globale havvindmarkedet, som innebærer en omsetning på om lag 85 milliarder kroner. Lykkes vi dette tiåret, lykkes vi de neste femti. Havvindmarkedet er i rask vekst, og dersom vi posisjonerer oss godt på det globale markedet, kan næringen sikre oss arbeidsplasser og eksportinntekter mange år frem i tid.
Dette er ikke sant: Havvindsatsningen kommer fra de korrupte vindbaronene, som har angrepet alle Norges administrative funksjoner med klimahysteri og hastverkspanikk for å utløse så mye offentlige penger som mulig før boblen kollapser.
At tyder på at det er kapitalkrefter som styrer politikerne. Men om politikere tillater det fordi de er dumme eller fordi de får betalt for det – se, dét er det vanskelig å avgjøre. At alle i klimapengemølla tjener grovt med offentlige penger, det er imidlertid kvalmende åpenbart.