DNB-sjef Kjerstin Braathens ord i Davos om at det er på tide å lide, er blitt virkelighet. Ikke bare lider folk, de skal også finne seg i å lide i stillhet, for mediene rapporterer i liten grad hva som foregår. Det er et budskap i denne stillheten: Du skal bøye nakken, du skal finne deg i hva som helst. De som har makt til å la deg lide, har også makt til å sørge for at du må lide uten et knyst.
Akkurat som under en okkupasjon går de virkelige historiene fra munn til munn: En rørleggernabo forteller at det hans kolleger har mest å gjøre med nå før jul, er å tømme hytter for vann. Folk har ikke råd til å ha på varme, og må sikre seg mot at rørene fryser.
Det er bare et par år siden de ble nektet å dra på hytta for å unnslippe pandemien. Flere bygder ga Oslo-folk den kalde skulderen. Nå har nok pipa fått en annen lyd: Det er mange som ikke har råd til å bruke hyttene sine, og lokalt næringsliv lider.
Akkurat som i autoritære samfunn vil fokus være på dem som har råd. Men det store gross har for lengst måttet stramme inn livreima, og verre skal det bli.
Når jeg ser ut av vinduet mot øst på en kald desembermorgen, ser jeg vindmøllene på åsryggen mot Odalen. De beveger seg så vidt. Men blinke gjør de, hele døgnet. I Dagsrevyen var det snakk om lysforurensning på et nytt hyttefelt. Et nytt ord for meg. Myndighetene ville ikke ha for mye lys. Men vindmøller kan stå og blinke og irritere døgnet rundt fra Minnesund i nord.
Det er nemlig to lover i dette landet: én for vanlige folk og én for den nye eliten.
Det er presis samme system som er innført i USA: Demokratene og deres allierte kan ikke gjøre noe galt, mens patriotene og Trump-velgere godt kan bli raidet av væpnet politi og risikerer å råtne i fengsel.
Kontrollsystem
Vi ser innføringen av et kontrollsystem som er mistenksomhet satt i system. De samme som snakker høyt om tillitssamfunnet, er blottet for tillit til borgerne når det gjelder det virkelige liv.
Å være fisker er et fritt yrke. Det samme gjelder å være bonde. De representerer de siste rester av det å være en fri mann eller kvinne. Nå skal fiskerne underkastes et kontrollregime som viser uforstand og ufølsomhet:
De nye reglene krever at de melder fra når de drar ut på fiske, når de kommer i havn igjen og hvor mange kilo av hvert fiskeslag de har med seg. Rapporterer de inn feil, kan det i verste fall ende med en straff.
Vi kjenner flere snekkere som måtte gi opp å ha ansatte. Det ble mer papirarbeid og administrasjon enn jobbing. Den samme type klager har vi hørt fra leger.
Byråkrater liker system. Det er dét de lever av. Jo mer system, jo flere byråkrater.
Når dette skjemaveldet kobles sammen med sikkerhetsstaten og kommersielle interesser, ser vi konturene av det samfunnet vi er på vei mot. Det er ikke et hyggelig samfunn.
Pilotsystem
Bane Nor har et pilotprosjekt gående på Eidsvoll stasjon, hvor det er plass til et par hundre biler. Selskapet aimo.no har hatt avtalen med kontroll og innkreving. Men det har åpenbart gitt for magre inntekter. Folk betaler månedsavgiften på 100 kr. Det er lite å hente for kontrollørene.
Da innfører man et helt nytt system. Du skal betale 15 kroner dagen og må reservere plass gjennom appen på forhånd. Hvis dette hadde gjeldt dagparkering, hadde det vært praktisk for et begrenset antall mennesker, men for dagpendlere, som er det store gross, skaper det kaos: Skal du reservere plass for noe du gjør hver dag? Det gir ikke mening. Systemet registrerer ikke om du bruker plassen eller har reist hjem. Derfor vil det stå opptatt på plasser som er ledige. Hvis du skal avbestille, må du gjøre det før klokken 12 dagen i forveien.
Reaksjonene har vært sterke. Dette er som å kaste en skiftenøkkel inn i folks hverdagsmaskineri.
Aimo innrømmer at de ikke hadde tenkt på at skiftarbeidere risikerer å måtte betale for to døgn.
I Bane Nor og Vy sitter det over 40 direktører med en snittlønn på over 2 millioner.
De som lager et slikt system med dagens digitale ressurser, signaliserer at de – unnskyld uttrykket – driter i konsekvensene for vanlige folk. Konsekvensene raker dem ikke.
Dette er et gjennomgående trekk ved dagens system: De styrende behandler folk som kveg. Ta bystyret i Oslo og prisen på ladestasjoner på gateplan.
Det finnes drøssevis av eksempler: I går hørte jeg at man kan bli fratatt sertifikatet hos fastlegen, selv om man aldri har kjørt i fylla. Det holder at du har en for høy verdi på målingen av siste tids forbruk. Du fratas et gode fordi staten vil signalisere at den ikke liker ditt alkoholforbruk. Det er rettsstaten snudd på hodet.
Før var det feieren som telte hundene når han var hjemme hos folk, slik at kommunen kunne utskrive hundeskatt. Nå brukes legene som får fortrolige opplysninger om helsa di til å iverksette inngripende tiltak.
Toppen av isfjellet
Vi får en liten anelse om hva som rører seg der ute i et referat fra et folkemøte i Larvik i oktober. Østlandsposten letter på lokket:
Det ble buet og skreket. Karakteristikker delt ut over en lav sko, både fra amfiet og fra scenen. Til tider var det en voldsom ukultur og en svært amper stemning i kulturhuset Bølgen i går kveld. Det eneste formildende må vel kunne sies å være den enorme desperasjonen som mange næringsdrivende og ansatte føler på om dagen, med strømpriser som knekker dem. En etter en.
Er det «ukultur» når folk blir fortvilet over at livsverket deres raser sammen?
– Bedriften vår har overlevd to verdenskriger, så skal altså regjeringen greie å stenge oss ned fordi de ikke har styring på strømmen? Hver eneste månedlige strømregning vi får nå, er omtrent på halvparten av strømutgiften vi fikk i hele fjor. Og samme hva vi gjør, så kommer regningene. Spesialbutikkene forsvinner. Snart er det bare de store gutta igjen, og da er det den samme pølsa du får kjøpt overalt, sier Thorbjørn Abrahamsen.
Her har du svaret på hvorfor Ap ligger på 16 prosent. Men mediene vil ikke slippe folk som Abrahamsen til. Hvis mediene hadde gjort jobben sin, ville politikerne blitt tvunget til å handle. Bedrifter og privatøkonomier ville blitt reddet. Men politikerne vil ikke.
Fritz Bonkamp, som driver Jensens Conditori, fortalte at bedriften hadde vært i Larvik i 97 år. Han turte ikke love at det ble noe 100-årsjubileum.
– Visst er jeg med på strømsparetiltak, men jeg kan ikke bake brød på halv temperatur. Det går ikke. I 2020 brukte vi 305.000 kroner på strøm, i år er vi oppe i 1,1 millioner kroner. Hvor mange brød må jeg bake for å hente inn dette? I tillegg kommer alle andre prisstigninger, sier Fritz Bonkamp.
Hvorfor arrangeres det ikke slike folkemøter land og strand rundt? Er ikke dette demokrati? Eller er folket blitt en trussel mot makta? Også kommunestyrer og lokalaviser inngår i maktstrukturen som skal sørge for at det ikke blir opprør. Da må det legges lokk på.
Torgrim Elvstedt, som driver en liten Joker-butikk på Virik i Sandefjord, sier at nå går det ikke lenger.
– Jeg fikk en tidlig fornemmelse på at dette kommer til å gå den veien høna sparker. Når jeg hørte at det skulle settes opp et hastemøte med regjeringen i juni, og det ble satt til august, hva skal man da si? Herregud, hvor mye politikerforakt jeg opplever om dagen. Folk er sinte og fortvilte. Vi kjører hjem juletre og matvarer til folk, gratis. Og vi henter juletreet når det skal ut. Dette vil forsvinne med oss. Det regjeringen legger opp til nå, er en polarisering av gigantiske dimensjoner. Vi ser at de store driverne i næringen nå sitter på gjerdet og venter. Mens vi forsvinner i løpet av vinteren, og vi er mange, sier kjøpmannen i Sandefjord.
Det virker som om myndigheter har bestemt seg for én ting: ikke å gjøre noe med det som kunne løst problemene: stanse strømeksporten. De har helt siden prisene tok av, sendt signaler om at de ikke kommer til å foreta seg noe. De legger kun plaster på såret. Med åpne øyne sender de befolkning og arbeidsplasser inn i en krise vi ikke har sett maken til i fredstid. Imens tjener staten seg søkkrik på en krig som gir Norge gullstjerner i boka. Jeg tror de føler seg som konger.
Men de er ikke våre konger.
Hvis du bare skal kjøpe én bok før jul, så la det bli Mesteren og Margarita.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!