Den svenske staten investerer enorme summer i såkalt grønn omstilling for å blidgjøre klimabevegelsens undergangsprofeter. Den klart største investeringen går under navnet Hybrit (Hydrogen Breakthrough Ironmaking Technology), og målet er å gjøre stålproduksjonen fossilfri, både i Sverige og internasjonalt.

Hybrit er et samarbeid mellom det statlige gruveselskapet LKAB, den delvis statseide stålprodusenten SSAB og den statseide strømprodusenten Vattenfall. Prosjektet er i media blitt beskrevet som «Sveriges største industriinvestering noensinne», og da daværende statsminister Stefan Löfven innviet Hybrits pilotanlegg i Luleå i september 2020, kalte han investeringen «et epokeskifte i den svenske stålindustrien». Kreftene bak Hybrit har imidlertid større ambisjoner enn som så. For dem vil Hybrit ikke bare redde Sverige, men hele verden.

– Det skapar unika möjligheter att minska världens koldioxidutsläpp och för svensk industri att ta ledningen i en nödvändig global omställning, sa Jan Moström, president og CEO i LKAB, da han presenterte investeringen, og selskapets styreleder Göran Persson sa samtidig at Hybrit kunne «fjerne klimafotavtrykket vårt», noe som ifølge Persson var nødvendig for å unngå en katastrofe for menneskeheten.

Selv presidenten i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, er blant dem som har rost Hybrit. I sin tale til Unionen i 2020 sa von der Leyen for eksempel at Hybrits fossilfrie stålproduksjon skulle «modernisere våre industrier, gi drivstoff til kjøretøyene våre og gi nytt liv til landbruksområdene våre». EUs Green Deal-ambassadør Frans Timmermans uttalte følgende da han besøkte et av Hybrits pilotanlegg i år:

– Dette viser vei for en grunnleggende endring, ikke bare for Europas, men for hele verdens stålindustri. Grønt stål har en fremtid, og den fremtiden er allerede her.

Å redde verden er ikke gratis

Men spørsmålet er om grønt stål i det hele tatt har en fremtid. Å redde verden er ikke gratis. I de kommende tiårene anslås produksjonskostnadene i tusenvis av milliarder svenske kroner, kostnader som bæres av svenske skattebetalere, investeringsselskaper og EU. Men det som produseres, skal også kunne selges, og de ekstreme produksjonskostnadene vil gjøre at det grønne stålet blir rekorddyrt. Hvor dyrt har ingen ønsket å beregne, og ingen vet heller om det er noen kunder som er villige til å betale hva produktet vil koste. Grønt stål må i utgangspunktet konkurrere om markedsandeler med det fossilfrie stålet som allerede er på markedet i form av resirkulert stål, og ifølge SSAB vil det resirkulerte stålet etter hvert utgjøre halve verdensmarkedet. Men dét i seg selv trenger ikke bety noe problem, siden det meste i dag peker mot at det ikke vil være mulig å produsere noe grønt stål å selge.

Produksjonen av resirkulert stål krever kun 5 til 25 prosent av energien sammenlignet med konvensjonell stålproduksjon. Det grønne stålet krever derimot mye strøm. Enorme mengder strøm. Elektrisitet som ikke finnes i dag, og som nesten helt sikkert heller ikke vil være tilgjengelig når og hvor produksjonen starter for alvor. LKAB skriver i en pressemelding fra april i år:

«Den snabbare omställningen ställer stora krav på fossilfri el och utbyggt kraftnät. LKAB:s behov, som främst behövs för vätgasproduktion, bedöms bli 20 TWh per år 2030, öka till 50 TWh år 2040 och slutligen nå 70 TWh per år när hela utbyggnaden är genomförd före 2050.»

Men hvor mye er LKABs 70 TWh, eller de 82 TWh som hele Hybrit anslås å kreve? Hele Sveriges strømforbruk var 134 TWh i 2020, ifølge Energimyndigheten. Hybrit vil dermed bidra med en økning i strømforbruket med om lag 60 prosent fra 2020-nivået. I sin artikkel Det «gröna» stålet i Norrland – ett nytt Stålverk 80? setter professor i økonomi Magnus Henrekson og doktor i teknologi Christian Sandström de 82 TWh som kreves for Hybrits fremtidige stålproduksjon i forhold til andre strømforbrukere. Resultatet indikerer at prosjektet som helhet ikke er realistisk gjennomførbart. Totalt har Hybrit tenkt å bruke 75 ganger mer strøm enn all strømmen som Volvo, Sveriges største private arbeidsgiver, bruker. Et av Hybrits anlegg alene, H2 Green Steel, vil forbruke like mye strøm som hele Skåne fylke – og det i en situasjon hvor Sverige på grunn av politiske vedtak har erstattet forutsigbar kjernekraft med flyktig vindkraft og landets innbyggere derfor risikerer å få strømmen frakoblet om vinteren.

Elektrisiteten som trengs, eksisterer ikke

Elektrisiteten som trengs for å produsere det grønne stålet, eksisterer rett og slett ikke. For at Hybrits anlegg i det hele tatt skal kunne driftes, må Sverige derfor bygge en strømkapasitet tilsvarende åtte kjernekraftverk av typen Oskarshamn III, som er et av verdens kraftigste. Effekten er på 1400 MW, og årsproduksjonen er i beste fall 11 TWh. Men siden et kjernekraftverk av og til må tas ut av drift for vedlikehold, må Sverige bygge ni eller ti kjernekraftverk i nærheten av Luleå.

Alternativet er å bygge vindkraft. Da trengs det i så fall rundt 14.000 store vindturbiner rundt Luleå – pluss ni eller ti atomkraftverk for å gi Hybrit forutsigbar energi på dager da det ikke er nok vind. Henrekson og Sandström skriver:

«Den totala vattenkraftproduktionen i Norrland är ca 57 TWh per år och med nuvarande lagstiftning är ingen ytterligare utbyggnad möjlig. Det ökade behovet på 82 TWh måste därför i sin helhet komma från intermittenta energislag som vindkraft. När mängden vindkraft ökar i elsystemet minskar tillförlitligheten – priserna blir högre och mer volatila. En sådan expansion av elbehovet i norr är därför knappast förenlig med ett stabilt elsystem i norr.

Samtidigt har södra Sverige och stora delar av Europa hamnat i ett stagflationsliknande scenario med ökande kostnader och hög inflation som en följd av höga elpriser. Affärspressen rapporterar om oräkneliga företag som antingen inte vågar investera och expandera därför att elförsörjningen är osäker eller helt enkelt inte kan få ett elavtal oavsett vad de är beredda att betala.»

Bedre for klimaet om hele prosjektet ble skrotet?

Men hvis verden skal reddes, er disse enorme investeringene ikke bare forsvarlige, men også nødvendige. Problemet er at forskere, inkludert Henrekson og Sandström, hevder at det grønne stålet på ingen måte er positivt for det globale klimaet, men at det ville vært bedre om hele investeringen ble skrotet og de investerte pengene omfordelt. I en artikkel med tittelen Investeringarna i Norrland, vätgasstålet och hur EU:s nya miljöpolitik leder till miljönationalism publisert i Ekonomisk Debatt, skriver de:

«Hittills har Hybrit och liknande insatser gjorts utan någon kritisk genomlysning av kostnader och nyttor för ekonomin och miljön. [—] Stålet står i dag för en betydande del av Sveriges koldioxidutsläpp och om Hybrit lyckas med sina planer beräknar de själva att besparingarna ska kunna uppgå till tio procent av Sveriges totala årliga koldioxidutsläpp.

Men är då det gröna stålet verkligen grönt? [—] Den exporterade elen som nu kommer behöva tas i anspråk inhemskt för Hybrit hade enligt professor Björn Karlsson kunnat användas till att ersätta smutsig elektricitet i form av kolkraft i andra länder motsvarande 15 miljoner ton koldioxid, beräknat på en energiåtgång på 15 TWh. Detta skulle vara 2,5 gånger mer än vad Hybrit-satsningen potentiellt kan ge i minskning av CO2 utsläpp. Då elbehoven för Hybrit och H2GS nu snarare förväntas komma att uppgå till omkring 70 TWh skulle med andra ord 10–12 gånger mer koldioxid kunna sparas genom att använda den här elektriciteten på andra sätt.»

Til tross for alle de vakre visjonene og alle milliardene som er investert, må oddsen for at Hybrit og Sverige kan redde verden gjennom produksjon av grønt stål derfor vurderes som, diplomatisk sett, elendige. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Prosjektet bør i stedet sees på som et urealiserbart drømmeprosjekt og et resultat av at den radikale klimabevegelsen dikterer vilkårene for nasjonen og næringen, der hverken journalister eller politikere har stilt noen kritiske spørsmål – selv om det bare trengs en rask googling av et normalt begavet individ før spørsmålene begynner å hope seg opp. Taperne er som vanlig skattebetalerne.

Dette er Hybrits «grønne stål»: Tradisjonell stålproduksjon innebærer at gruveselskapet (LKAB) først bryter jernmalm, og malmen blir deretter raffinert til jernoksidkuler, såkalte pellets, gjennom fossildrevne, kjemiske prosesser. Stålprodusenten (SSAB) gjør så disse pelletsene om til stål, men da må oksygenet fjernes fra jernoksidet. Tradisjonell stålproduksjon går ut på å smelte jernoksidpellets sammen med koks, noe som får hvert karbonatom til å binde seg til to oksygenatomer – og oksygenet forlater så jernet i form av karbondioksid.

Disse fossildrevne prosessene må nå erstattes med strøm og hydrogen, som må leveres av strømprodusenten (Vattenfall) gjennom fossilfri strømproduksjon. Planene er å erstatte koksen i smelteovnene med hydrogengass, og få hvert oksygenatom i jernet til å binde seg til to hydrogenatomer. Da forlater oksygenet jernet i form av vanndamp i stedet for karbondioksid.

Hvis du bare skal kjøpe én bok før jul, så la det bli «Mesteren og Margarita».

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!