Erling Marthinsen 
Den 20 år gamle juleklassikeren Love Actually er allerede ute av dato. Dette hevder filmens regissør Richard Curtis. Årsaken er at filmen mangler politisk korrekthet og nok mangfold.
I et intervju med BBC sier den angrende regissøren av en av de mest populære britiske julefilmene at han føler seg «en smule dum» som følge av filmen fra 2003. Det er ikke filmens banalitet eller merkelige plott som plager Curtis.
No, it is Love Actually’s ‘lack of diversity’ that apparently makes him ‘feel uncomfortable and a bit stupid’.
Dette får Laurie Wastell til å reagere, og hun gir uttrykk for sin frustrasjon i en kommentar i Spiked. Wastell er møkk lei av hvordan vår tids besettelse på rase får det mest uskyldige til å fremstå som rene trusler mot lettkrenkede og woke-infiserte aktivister.
Curtis gjør det aldri klart nøyaktig hva slags «mangfold» Love Actually mangløer. Vi vet ikke om det for eksempel er mangel på LHBT-karakterer eller etniske minoriteter som gjør filmen «problematisk» for moderne seere.
Jeg har ikke sett filmen på noen år. Men jeg mener da bestemt at det tegnes et bilde av et homofilt kjærlighetsforhold fra assistenten til filmens popstjerne? Og hva med den unge gutten som begynner å spille trommer fordi han er forelsket i en mørkhudet, amerikansk jente? Som man kan se i videoen nedenfor dukker det til og med en mørkhudet gospelhyler i koret.
En homo og et par mørkhudete er altså ikke tilstrekkelig mangfoldig, ifølge Curtis. Han sier han skulle ønske han hadde reklamert for mer mangfoldig romantikk, hva nå dette betyr.
– There is such extraordinary love that goes on every minute in so many ways, all the way around the world, and makes me wish my film was better.
Ekstraordinær kjærlighet krever vel kjønnsforvirring, minoritetsbakgrunn eller en kultur som ikke hører hjemme i Vesten. Om en hvit, heteroseksuell mann føler kjærlighet, så er det altså fake news for woke-eliten.
Vulture er mest bekymret fordi filmen er «for hvit». Mens Independent klager på filmens historie om romantikk somskribenten Holly Williams finner «pinlig i utakt med moderne feminisme».
This festive romcom is outdated and treats women like pawns in a male fantasy, skriver Williams.
Også Williams finner filmen problematisk. I-landsproblemer virker som et passende ord i denne sammenhengen.
Ifjor erklærte LHBT-nettstedet Pink News at filmen var «den streiteste som noen sinne var laget». A creepy nightmare, faktisk.
Bustle var mest bekymret for at filmen virket krenkende på overvektige mennesker og transer.
Bustle magazine accused the film of containing ‘rampant fatphobia’, ‘body shaming’ and a ‘transphobic joke’.
Of course, any film or plotline can be found to be ‘problematic’ when subjected to this kind of puritanical scrutiny.
En av disse moderne anmelderne lar seg skremme av ungdomsforelskelsen mellom den nevnte trommeslageren Sam og skolens kuleste jente Joanna. Sam burde heller ha innledet en samtale med Joanna, i stedet for å lure henne inn i forelskelsen ved å trene hardt for å bli en dyktig trommeslager.
Og Mark, som er håpløst forelsket i sin beste venns ektefelle (Keira Knightley), avskrives som et «komisk åpenbart eksempel på det mannlige blikket».
Slik er situasjonen for nesten alle filmer som ble spilt inn for kun noen få år siden. Det som var helt uproblematisk i 2003 kan ikke leve opp til de umulige kravene til standarder som dagens woke-moralister hele tiden maser om.
Derfor må alle nye filmer forsøke å tilfredsstille de verste og mest lettkrenkede hysterikere man kan finne, og derfor er moderne filmer ofte så marinert i politisk korrekthet at ingen gidder å gå på kino lenger.
What we have ended up with are preachy, right-on films, which endlessly tout their diverse credentials (while losing studios bucketloads of money in the process).
Det er ikke Love Actually som er utdatert. Det er dagnes idiotiske trender som har mistet kontakten med virkeligheten. Av ren trass, og i et ærlig forsøk på å irritere hele woke-mafiaen, skal jeg derfor ta et gjensyn med denne julefilmen i år.
Så kan de som lider av evige krenkelser og sutrekapital bare synes synd på seg selv. De fortjener å ignoreres og latterliggjøres så ofte som overhodet mulig.
