Vestens klimahysteri fører til en global klassekrig

I Det kommunistiske partis manifest fra 1848 advarte Marx og Engels om et spekter av klassekrig som truet de industrielle landene. I dag er den neoliberale verden stadig mer hjemsøkt av et lignende spøkelse, og trues av en global klassekonflikt.

Den kommende verdensomspennende konflikten mellom klassene skyldes i stor grad at vi styres av en elite som ignorerer menneskene og kun fokuserer på klimaet.

Klimaskammen var tydelig under COP27 i Egypt nylig. Rike land fulle av skam lovte å overføre midler til utviklingslandene, som erstatning for de skadene disse er påført som følge av klimaendringer.

Jonas Gahr Støre var i samtale med Pakistans leder, og ignorerte fullstendig at IPCC selv har sagt at flommene i Pakistan ikke nødvendigvis skyldes klimaendringer. Også Document har skrevet om hvordan korrupsjon, elendig ledelse og mangel på fornuftig samfunnsutvikling i stor grad må bære skylden.

Hele verden gir klimaendringer skylden for flomkatastrofen i Pakistan

Men vår elite kaller det klimarettferdighet. Det er enkelt for våre ledere å gi erstatning, for det er jo ikke de som får regningen for alle løftene.

Joel Kotkin, som er forfatter av den meget leseverdige boka The Coming of Neo-Feudalism: A Warning to the Global Middle Class, tar opp dette i en kronikk i Spiked.

Kotkin skriver at klimaerstatning nok kan appellere til de evig dydsposerende elitene i EU, Storbritannia og, mest av alt, USA. Men konsekvensene, i form av tapte jobber, inflasjon, renteøkninger og tapt kjøpekraft, havner hos en allerede hardt presset vestlig arbeider- og middelklasse.

The US alone has pledged up to $1 billion to mostly corrupt Third World countries.

Blodpengene vil dog ikke hjelpe stort for de fattige menneskene i utviklingslandene. Alle former for bistand havner i stor grad i lomma på korrupte kleptokrater og diktatorer, som styrker sin posisjon ved å dele ut noen smuler til et lidende folk.

Omtrent slik vår egen regjering opptrer overfor norske skattebetalere, altså. Men ledelsen som kontrollerer de fleste land i den tredje verden, er faktisk langt verre.

Merkelig nok er det ingen som krever at Kina deltar i denne veldedige operasjonen. For Kina er definert som et utviklingsland, selv om de er verdens nest største økonomi. Det er kanskje derfor Norge i en årrekke har gitt bistandsmidler til Kina?

Samtidig deltar ikke Kina i den klimamotiverte selvskadingen som stort sett er forbeholdt Woke-Vesten.

Vi som tilhører middelklassen og arbeiderklassen i den vestlige verden, er ikke nødvendigvis eksperter på geopolitikk. Men vi kan kjenne igjen en svindel når vi ser den. Det er tross alt vi som betaler for elitenes galskap.

I mediene er det lite støtte å hente. Dette så vi blant annet i det makabre sirkuset i gårsdagens NRK Debatten. I en debatt om klima var hele panelet overfylt av klimahysteriske småunger og statsansatte mennesker som lever av å advare mot en kommende klimakrise.

Motstemmer og klimarealister var ikke invitert for å besvare programmets spørsmål: Blir det virkelig et «klimahelvete» på jord?

Det blir neppe et klimahelvete, selv Bjørn H. Samset fra Cicero avviste denne påstanden. Men vi er på vei inn i et økonomisk helvete, og tyranniet truer med å innføre en ny form for føydalisme som kan bli verre enn den føydalismen som oppsto etter Romerrikes fall.

Den nye føydalismen: Eiendomsretten under angrep, friheten skal fjernes

Alt er ikke håpløst. Vi ser at velgere i de en gang rike landene er i bevegelse. I USA ble riktignok mange skuffet over at Republikanerne ikke fikk flertall i Senatet. Men uansett var bevegelsen i velgermassen tydelig.

Det er også lovende å se den økende støtten Republikanerne fikk av latinamerikanere, asiater og afro-amerikanske velgere. To av tre blant den hvite arbeiderklassen stemte på Rebublikanerne, i en gruppe som historisk sett har vært Demokratenes domene.

They clearly are turned off by the incessant anti-family identity politics of the left, but they are also worried about the economy, and the rise in rent and food prices.

Svenskene valgte en konservativ regjering, med støtte fra Sverigedemokraterna. Italia valgte en ny, konservativ regjering ledet av kruttønna Giorgia Meloni.

Og her i Norge er regjeringspartiene i fritt fall på meningsmålingene, og MDG, Venstre og Sp kan havne under sperregrensen ved neste valg.

Demokratene, som Ap her hjemme, har forlatt det tradisjonelle sosialdemokratiet. De bryr seg ikke om arbeiderklassen, og fokuserer på klima, kritisk raseteori, LGBTQ-aktivisme, globale organer, masseinnvandring og bistand.

Arbeider- og middelklassen flås brutalt ved høylys dag, mens styrtrike mennesker får milliarder i klimasubsidier. Selv regjeringsmedlemmer, som næringsminister Jan Christian Vestre, har mottatt subsidier på nesten 80 millioner kroner.

Ap-statsråd lovet lokale arbeidsplasser, men de fleste ansatte er svensker

Dette er den samme næringsministeren som i desember 2021 angrep de uvaksinerte og ba dem om å «ta en for laget».

Man undres: Hvilket «lag» er det han snakker om? Finnes det egentlig et lag? Regjeringen spiller vel egentlig på bortelaget? De spiller faktisk for Tyskland, mot Norge. Eller for FN, EU, WHO og Clinton Foundation. Men aldri for Norge.

Vanlige folk bryr seg ikke om drag shows, kanselleringskultur og identitetspolitikk. Vanlige skattebetalere er opptatt av inflasjon, sikker jobb, trygghet, innvandring, kriminalitet og gode skoler for barna.

På alle disse feltene svikter eliten i Vesten. Derfor oppstår opptøyer i gatene, som i Nederland. Derfor protesterte De gule vestene i Frankrike og truckerne i Canada.

I Norge hadde vi bompengeopprør og demonstrasjoner mot vindindustrien. Men foreløpig har vi ikke akkurat funnet frem høygaflene. Vi har akkurat nok penger til å venne oss til den nye fattigdommen.

De aller fattigste sliter allerede, og dette inkluderer folk som er i arbeid. En normal familie med gjennomsnittlig lønn har mistet kjøpekraft på et år i området 30.000–60.000 kroner. Da må noe nedprioriteres. Familieferiene avlyses, og folk sparer desperat på strømforbruket.

Enkelte fra de elitene som er skyld i problemene har fått kalde føtter. Macron vil restarte fransk kjernekraft, og selv Die Grünen i Tyskland aksepterer at kullkraftverkene går for fullt.

Men samtidig fremstilles fortsatt den europeiske høyresiden som tilnærmet fascistisk, noe vi særlig har sett etter valgene i Sverige og Italia.

In much of Europe, the right is not the fascist movement that the mainstream media imagines. Most right-wing parties are not even that illiberal.

Høyresiden er på mange måter død, og erstattet av sosialdemokratisk anlagte sentrum-høyre-partier som hyller velferdsstaten og ikke har planer om å redusere staten.

Unntaket er enkelte land i Asia. Både i Sør-Korea og Japan er trenden en mer konservativ nasjonalisme.

Utviklingslandene på sin side vil gjerne bli tildelt vestlige midler, men misliker å bli fortalt at de ikke må utvinne fossil energi. Uten stabil energi er fremskritt umulig.

Men Afrika og Midtøsten sliter med autoritære styresmakter og et elendig kunnskapsnivå i befolkningen. Skepsisen til vestlig klimahysteri er massiv, bortsett fra når man utnytter dette til å kreve erstatning.

They are also sceptical about the promise that ‘green energy’ will be cheaper – indeed, it is in the most green-centric places, like Germany and California, where energy prices are highest.

Når valget står mellom abstrakte prinsipper og å forbedre økonomien, vil utviklingsland velge det siste. Å skaffe energi og mat til befolkningen vil alltid prioriteres fremfor å redusere utslipp.

Dette forklarer også mangelen på vilje til å alliere seg med Vestens korstog mot Russland. Hverken India, Sør-Afrika, Brasil eller Argentina vil utestenge Russland, uansett hvor brutal og langvarig krigen i Ukraina vil bli.

Befolkningen i Afrika er i ferd med å bli et globalt proletariat. Men selv om situasjonen er annerledes for afrikanske arbeidere enn for vestlige arbeidere, har vi mye til felles. Også vi presses mot fattigdommens avgrunn. Kanskje vi burde bekjempe den globale eliten i et slags fellesskap?