Noen få bøker har evnen til å låse opp dører, slik at leseren ser verden på en ny måte. «Mesteren og Margarita» av Michail Bulgakov er en slik bok. Den gjør om mulig enda sterkere inntrykk enn da jeg leste den for førti år siden. Hva kan det komme av? At tiden vi lever i minner mer om Stalins Sovjet enn vi kunne forestilt oss inntil for kort tid siden.

Historien har akselerert, og de fleste har nok med bare å holde seg fast.

Alt er i oppløsning og går mot kaos. Samtidig har vi følelsen av at våre egne myndigheter ikke lenger er på vår side. De er med å utløse kaos og kriser. Det er for mange en erkjennelse de prøver å holde stangen, men stadig flere har kommet til sannhets erkjennelse og forbereder seg på at de står alene.

Det har vært menneskets lodd til alle tider. Det er bare vi som har levd i sosialdemokratiets trygge favn så lenge at vi har tatt det for en naturtilstand.

Den tiden er nå over, og det er myndighetene som har nedkalt krisene.

Kunstverk skal speile tiden de er skapt i. De skal legge til noe som går ut over tiden.

Michail Bulgakov gjør det i Mesteren og Margarita ved to fortellertekniske grep: Romanen åpner i Stalins Moskva, der to litterater sitter i passiar på en benk ved Patriarkdammene. Litterater var en privilegert gruppe i det nye samfunnet, litt som mediefolk er idag. De var fullstendig klar over sin status. I forfatterforeningens hovedkvarter, Massolit, stå det endelange køer for å få bolig eller stipend og ferieopphold. De som satt på godene, hadde stor makt.

Slik begynner også norsk kulturliv å bli. Staten er ufattelig rik, og kunsteren er en liten bendelorm. Massolit hadde et umistelig gode: Moskvas beste restaurant. Det sier litt. I våre dager er det Litteraturhusene som har spilt samme rolle. Det er spyttet titalls millioner inn i disse husene som skulle fremme litteratur, men det var tydelig fra første stund at dette var røde høyborger, liksom de nye kulturpalassene som skyter i været i by etter by. Ånd er et fremmedord i disse byggene.

Det er noe sovjetisk over kulturpalassene. De kan ikke bli store nok, og de er blitt viktigere enn kunsten eller bøkene de skal romme. Den klassiske perioden hadde sans for proporsjoner. Det var en dyd helt fra antikken: Du må respektere grensene, for både bygninger og mennesker, ellers går det deg ille.

Vår tid er grenseløs.

Vi bygger et imaginært Babels tårn. Det gikk dårlig den gang, og det kommer til å ende på samme måte nå. Folk kan allerede ane det.

Åpningsscenen i alleen er som akkorder. Stemningen, lyset og været spiller en stor rolle gjennom hele romanen:

Vel, her må man påpeke den første eiendommelighet ved denne fryktelige maikvelden. Ikke bare rundt kiosken, men faktisk i hele alléen som løp parallelt med gaten Malaja Bronnaja, var det fullkomment folketomt. På denne tiden, da man skulle tro at folk ikke orket å puste engang, da solen hadde gjort Moskva rødglødende og nå rullet i en tørr sky ut over den store ringveien, – på denne tiden var det ingen som hadde gått inn under lindene, ingen som hadde satt seg på en benk, og alléen var tom.

Parken var tom, for Djevelen skulle snart gjøre sin entré. Det ville være å ødelegge noe av oppdagelsesgleden å røpe hvordan den fremmede og hans «venner» overtar Moskva. Å si det er burlesk, er et understatement.

Parallelt med Moskva som er nutid, foregår en annen fortelling to tusen år tidligere i staden Jerushalaim, der en opprører ved navn Ha-Notsri fremstilles for prokuratoren over Judea.

Romanen er avstemt som en symfoni, det er rytme og tempi i beskrivelsen:

I hvit kappe med blodrødt fór, med subbende gange som kavalerist, tidlig om morgenen den fjortende dag i vårmåneden Nisan kom han ut i den overdekte søylegangen mellom de to fløyene av Herodes den stores palass, prokuratoren over Judea, Pontius Pilatus.

På 60–70-tallet laget Metro-Goldwyn-Mayer gigantfilmer fra romertiden i 70 mm: De tid bud, Ben Hur, Spartacus og Cleopatra, som ble vist på Colosseum kino i Oslo, den eneste som på den tiden kunne yte formatet rettferdighet. Inntil den brant.

Mesteren og Margarita er som en storfilm i 70 mm. Den er mesterlig på den måten at både plottet og beskrivelsene gir følelsen av å se alkymi i sanntid. Historien er en form for alkymi, hvor den store magiker lager gull. Denne magikeren sitter ikke på jorden. Det gamle ordtaket er bekreftet: Det er mer mellom himmel og jord …..

Lyrikeren som går under navnet Hjemløs, har skrevet et stykke som skal bevise at Jesus aldri har levd, og han diskuterer det sammen med sin redaktør Berlioz. Berlioz synes lyrikeren har beskrevet Jesus for troverdig. Han har jo aldri eksistert.

– Er dere så sikre på det? svarer en stemme som kommer ut av tåken. Den underlige professoren som trosser alt som er normalt i Stalins Moskva.

De to litteratene er som moderne vestlige overbevist om at de har livet under kontroll.

– Vi er ateister, utbryter Berlioz triumferende.

Professoren gir seg til å erte litteratene, og samtalen kunne utmerket godt ha foregått i dag.

– Dersom det ikke finnes en Gud, da må man spørre seg hvem som styrer menneskelivet og i det hele tatt holder orden på jorden?

– Det er mennesket selv som styrer, kom det raskt fra en ergerlig Hjemløs.

– De får ha meg unnskyldt, repliserte den ukjente blidt, – for å kunne styre må man hvordan man enn snur og vender på det, ha en nøyaktig plan for for et visst tidsrom av noenlunde anstendig utstrekning. Tillat meg da å spørre Dem hvordan mennesket kan styre når det ikke har muligheten til å sette opp en plan for et tidsrom av så latterlig kort varighet, som, la oss si tusen år, ja som ikke en gang har grananti for sin egen morgendag?

Ja, faktisk – her snudde den ukjente seg mot Berlioz – tenk Dem at De – for å ta et eksempel – skulle begynne å herse og styre både med Dem selv og andre, og så, når de har fått smaken på det, om man kan si det slik, oppdager man plutselig …. hi-hi …. et lungesarkom .. her gliste utlendingen salig, som om han nøt tanken på et lungesarkom, – ja, et sarkom, – han mol som en katt da han gjentok det klangfulle ordet – og vips er det forbi med hele styringen Deres!

«Fått smaken på det»

Vår tid har fått smaken på det og klarer ikke stoppe. Vi snakket nylig med noen som oppholder seg på Barbados. Der dukket det opp en superyacht i megaklassen, så stor at den brakte tanken hen på russiske oligarker. Men det var ikke en av Putins menn, det var enken etter Steve Jobs som eide skipet. Alle de «store» rike eier slike fantomskip – og ikke bare båter: privatfly og store eiendommer. Disse nye vestlige oligarkene ser ned på russerne som vulgære. De føler seg selv overlegne.

Men resten av verden ser noe annet. De ser at Amerika begynner å ligne på Russland. Putin styrer et kleptokrati, men USA begynner å minne om et oligarki. Det er ikke bare eiendommene, båtene og flyene som forteller dette – det er også at disse menneskene aktivt går inn og undertrykker kritikk og andres meninger. De oppfører seg akkurat slik sensuren i Russland gjør, og nå har de gått ut på scenen og står nakne.

Først var det Trump, nå er det Elon Musk som får oligarkene til å kaste masken. Apples Tim Cook har tatt vekk annonsene fra Twitter, og det er snakk om å kaste Twitter ut av App Store. Da erklærer de Musk krig, dvs. det er amerikanere som vil beholde First Amendment de erklærer krig.

Spillet i spillet. Hva innsatsen egentlig gjelder.

I dette Babels tårn-narrativet fletter Bulgakov inn det som utspiller seg i Jerushalaim. Gjennom hele romanen løper de to parallelle løp.

Mennesket tror det styrer, men når denne overbevisningen tar overhånd, blir den overtro og menneskene inviterer inn katastrofen.

Djevelen i Mesteren og Margarita er en snill djevel sammenlignet med den som vi har sluppet løs.

Hvis du bare skal kjøpe én bok før jul, så la det bli Mesteren og Margarita.