En kinesisk bygningsarbeider befinner seg på grunnen Sri Lanka har stilt til disposisjon for Kina i forbindelse med Colombo Port City-prosjektet den 2. januar 2018. Kina er kreditor, og Sri Lanka besitter viktige mineralressurser. Foto: Eranga Jayawardena / AP / NTB.
Kina er verdens største offisielle långiver. Men kontraktene de inngår med andre lands regjeringer er hemmelige. Derfor har det vært mange spekulasjoner om hvilke lånebetingelser land, som oftest utviklingsland, har måttet gå med på for å få lån fra Kina.
Er betingelsene til fordel for utviklingslandet eller for Kina, eller er långiver og låntaker jevnbyrdige? Hva skjer hvis lånet blir misligholdt? Vil da Kina med hjemmel i lånebetingelsene kunne overta områder og eiendommer i låntakerlandet og slik skaffe seg makt og innflytelse i land etter land?
AidData, et forskningssenter tilhørende Global Research Institute ved det prestisjefylte W&M College i Virginia, har prøvd å finne ut av dette. De har fått tak i og analysert 100 kontrakter mellom kinesiske, statlige låneinstitusjoner og statlige låntakere i 24 utviklingsland i Afrika, Asia, Øst-Europa, Latin-Amerika og Oceania.
Statistisk sett er ikke dette et tilfeldig utvalg, men rett og slett det utvalget som var offentlig tilgjengelig da AidData gjorde sin undersøkelse.
De har gjort tre hovedfunn:
Det første er at kinesiske kontrakter krever uvanlig strengt hemmelighold av låntakeren, som verken kan opplyse noe om betingelsene eller som rett og slett ikke kan avsløre at det fins et lån overhodet.
Det andre er at kinesiske långivere setter betingelser som gir dem fordeler fremfor andre kreditorer. F.eks. krever de at låntakerlandet oppretter inntektskontoer som Kina kontrollerer. På slike kontoer, hvor det kan komme inntekter fra virksomheten som det er lånt penger til, kan Kina kreve at det til enhver tid skal stå nok penger til et års renter og avdrag. De krever også at gjelden skal holdes utenfor kollektiv reforhandling (ingen Paris Club-klausuler).
Det tredje hovedfunnet er at Kina har sikret seg godt mot mislighold av lånet. I slike tilfeller kan de kreve at gjenstående lånebeløp skal innbetales med en gang. Dette kan sette låntakerlandet i en ekstremt vanskelig situasjon når de kanskje ikke engang kan opplyse sine egne innbyggere om at de har et lån.
Her skal det sies at Kina ikke er alene om å hemmeligholde gjeld. Slike kontrakter florerer i en verden av statsgjeld. Nesten ingen offisielle OECD- og ikke-OECD-långivere offentliggjør teksten til lånekontraktene sine. Heller ikke debitormyndighetene.
Samlet sett viser kontraktene at Kina er en muskuløs og «smart» långiver som vet å skaffe seg innflytelse og makt via sine utlån. Gjeldsfellediplomati (debt trap diplomacy) via Belt and Road Initiative (BRI) er et ord som har vært brukt. Men det er et blandet bilde. Kina har både utsatt og ettergitt gjeld i flere land, og mange land i Afrika med kinesiske lån og lånekontrakter ser på Kina som sin beste venn.
Likevel ser man at Kina velger sine låntakere strategisk. The Geopolitics skriver:
Å kalle det en gjeldsfelle kan være feil, men Kina valgte sine låntakere strategisk. De gikk inn i det mest opportunistiske øyeblikket og ga de beste tilbudene til sine håndplukkede mål. De fleste land hadde ikke god kredittverdighet og var derfor ikke kvalifisert til å søke hjelp fra andre alternative eksterne finanskilder.
I en slik situasjon beskyttet Kina sine interesser ved å holde prosjektmidler som sikkerhet. Med sin «Resource Guarantee Infrastructure Financing» fokuserte den kinesiske Exim Bank hovedsakelig på mineral- og hydrokarbonrike afrikanske stater for utnytte deres utvinning av naturressurser maksimalt ved mislighold av lån. For eksempel kunne Kina få kobber fra Zambia, gull fra Tanzania og olje og gass fra Sudan.
Denne strategien kan betegnes som Kinas sikkerhetsnett, men ikke landets politikk. Videre viste Kina seg nyttig i ganske mange tilfeller – de hjalp til med å utvikle mange afrikanske land, hjalp Pakistan med sin flerårige strømmangel, styrket kommunikasjons- og energisektorer og utviklet transportkanaler i hele Asia og Afrika. Selv om Kina kan ha forverret problemet, forårsaket de altså ikke problemet, som hadde sine røtter i låntakerlandenes ødelagte politikk og økonomiske vanstyre.
Lånene gir ikke bare Kina tilgang til et lands ressurser i tilfelle mislighold. Lånene er også årsak til at Kina kan utvide sine eksportmarkeder og få internasjonal støtte i saker kineserne anser som sensitive, som for eksempel ett-Kina-politikken, menneskerettighetsbrudd i Xinjiang og undertrykkelse av demokratiske institusjoner i Hongkong.
Det er mangel på koblinger til den innenlandske økonomien. I Nigeria, for eksempel, er kinesisk bistand generelt knyttet til kinesiske selskaper, teknologi og kapital, som tilsidesetter innenlandske aktører. Hemmeligholdet av låneavtalene fører til korrupsjon og mangel på respekt for nasjonale lover. Et land trenger god styring med åpenhet, overholdelse av lover og omtanke for landets egne næringer for å få maksimalt utbytte av kinesiske lån. – Dette er ikke tilfelle i Nigeria. Heller ikke i mange andre utviklingsland.
Likevel er det slik at etter hvert som land blir mer demokratiske og folket krever mer åpenhet av styresmaktene, blir det vanskeligere for landets eliter å inngå hemmelige kontrakter med land som Kina. Her er Malaysia et godt eksempel. Landet står nå overfor et nytt regjeringsskifte med opposisjonskoalisjonen Pakatan Harapan, som historisk sett har vært fiendtlig innstilt til mange BRI-prosjekter. Fremtidige kontrakter mellom Kina og Malaysia vil måtte ta hensyn til den demokratiske modningen blant Malaysias folk.
Det gjenstår også å se hva de store innenlandske problemene som Kina nå står midt oppe i, vil ha å si for utlånspraksisen.
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!
Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!
