Reisebrev fra Rosengård

Alle foto: Henrik Sundt / Document.

Den 25. desember 1965 ble en 30-årig juletradisjon brutt i nasjonal svensk radio. I stedet for den vanlige talen til svensker i utlandet, som siden 1934 hadde blitt holdt av ledende skikkelser i svensk samfunnsliv, som Per Albin Hansson, Tage Erlander og Gustav VI Adolf, ble den nyutnevnte kommunikasjonsministeren Olof Palmes tale «Vi och utlänningarna» kringkastet.

Palme begynte talen med å slå fast at det var nærmere 400.000 innvandrere i Sverige og at innvandrerne utgjorde en stor og økende minoritet av menneskene som bodde og arbeidet i landet. Ifølge Palme ville fortsatt og økende innvandring føre til at stadig flere nasjonaliteter, språk og kulturer blir representert i det svenske samfunnet.

Palme understreket at den største gruppen kom til landet fordi «Vi har Europas høyeste levestandard. Vi har kommet langt i utviklingen av det sosiale sikkerhetsnettet, og vi har mange jobbmuligheter.» Han f0rtsatte:

Till det nya måste de försöka anpassa sig, och vi har naturligtvis rätt att ställa krav på att dom följer de spelregler som gäller i det svenska samhället och på den svenska arbetsmarknaden. Men kravet på anpassning får aldrig drivas så långt att det innebär att invandrarna skall bli precis som vi. De kommer alltid att förbli präglade av sin miljö och sitt ursprung. De flesta av dom kommer alltid att försöka värna om sin egenart, samtidigt som de söker delaktighet i den gemenskap vi byggt upp här i landet. De kommer att vara annorlunda svenskar. Är nu detta för stora pretentioner?

Innvandrerne varslet en ny tid. Ifølge Palme handlet innvandringsspørsmålet ikke bare om å la innvandrerne beholde det de følte var verdifullt i deres kultur, men også om at innvandrerne tilførte berikende verdier til svenskene.

Selv om Palme advarte om at innvandring ville føre med seg «påfrestningar och svårigheter, när vi svenskar skall anpassa oss till en förändrad verklighet», så var løsningen at «ska vi kunna överleva måste vi lära oss att leva tillsammans med andra.»

Dette var første gang en ledende svensk politiker offentlig propagerte det historikeren Mats Wickström kaller «multikulturalisme som en politisk idé», og i 1975 ble det grunnlovsfestet at «etniska, språkliga och religiösa minoriteters möjligheter att behålla och utveckla ett eget kultur- och samfundsliv ska främjas».

Palmes intensjoner vil historikere og andre fortsatt si mye om, men han glemte åpenbart å stille det aller viktigste spørsmålet når det gjelder innvandring: Hvem kommer, og hvor mange?

Spoler vi frem til i dag, er svaret at det er kommet altfor mange med en kultur som er inkompatibel med den svenske og vestlige, og de fremmede er kommet så altfor fort. Sveriges absorpsjonsevne er sprengt mange ganger, og landets tredje største by, Malmö, er et godt eksempel. Byen er den raskest voksende storbyen i Sverige, og befolkningsveksten skyldes hovedsakelig høye fødselstall og at flere flytter dit. Malmö har en ung befolkning, nesten halvparten av innbyggerne er under 35 år, og det bor mennesker fra hele 183 forskjellige nasjoner der. Til sammen er ca. en tredel av innbyggerne født i utlandet.

I Sverige finnes det drøyt 60 områder som politiet i litt varierende grad definerer som utsatte, og der 19 av dem anses for å være særskilt utsatte i en grad som gjør at det er «svårt eller nästintill omöjligt» for politiet å utføre sitt oppdrag. Rosengård i Malmö er et av de 19 særskilt utsatte områdene, og er dessuten det området i hele Sverige hvor den største andelen av befolkningen har lav økonomisk standard: 70 prosent.

Vi tok nylig turen til Rosengård, og på samme måte som i «Reisebrev fra Rinkeby» fra 2019, er også denne gang Lars Bertil «Lasse» Andersson med som veiviser. Han er vokst opp i Skåne og ble tidligere i høst gjenvalgt som medlem av Riksdagen for Sverigedemokraterna.

Ferden vår starter i bil gjennom Rosengård, en bydel der bebyggelsen i stor grad er oppført som en del av «Miljonprogrammen», en politisk storsatsing på nye boliger på 1960- og 70-tallet som resulterte i nitrist blokkbebyggelse i kjipe farger og som for ettertiden er preget av varierende grad av vedlikehold. Det er få mennesker utendørs, det sure høstværet innbyr ikke til promenad.

For å komme litt tettere på folk og bedre kunne ta pulsen på dem som bor i bydelen, drar vi til kjøpesenteret Rosengård Centrum. Det er fredag ettermiddag og et yrende folkeliv på senteret. Man trenger ikke gå mange skritt innenfor inngangsdøren før man får følelsen av å være et helt annet sted enn i Sverige. Det er som å bevege seg inn i et lite stykke Midtøsten som har drevet i land i Malmö og blitt til Rosengård.

Blant de mange nasjonalitetene i Rosengård har irakere vært av de største gruppene i mange år. Allerede i 2007 gjorde SVT et intervju med en nyankommen iraker som sa: «Det känns som hemma. Det känns som Irak eller nåt annat arabland. Jag trivs jättebra i Malmö.»

Femten år senere har såpass mange velgere stemt frem SD og øvrige partier på blå side at det er blitt regjeringsskifte og tent et håp for en kursendring når det gjelder innvandringspolitikken. Men Tidö-avtalen, som de nye partiene styrer etter, er skjør og tilliten ikke den aller beste. Fra anonyme kilder, som også var til stede, blir vi fortalt at statsminister Ulf Kristersson fra Moderaterna på gruppemøte med SD etter valget innrømmet at SD hadde hatt rett hele tiden vedrørende Sverige og innvandring. Nå var det på tide å bygge bedre relasjoner mellom partiene, forkynte han. Kort tid etter møtte Kristersson pressen, og han avslo å ta med SD i regjering. Handlinger sier ofte mer enn ord.

Tilbake i Rosengård blir vi beglodd mens vi vandrer gjennom senteret, og det er kanskje ikke så rart, for vi er de eneste på hele senteret som lyser av skandinavisk etnisitet. Her er Lasse og jeg en minoritet! Knapt noen kvinner går uten hijab, flere går med niqab, og enkelte menn har iført seg kaftan og full arabermundur. Ikke det minste rart at stedets «Rema» derfor heter Bazaar …

Med unntak av Kronans Apotek er fraværet av svenske butikker påfallende. Her finnes ingen Clas Ohlson, H&M, Åhlens, Jula eller lignende. Jeg lar meg fascinere av de eksotiske butikknavnene, de forsterker Midtøsten-preget ytterligere, og jeg tar bilder av enkelte butikkskilt. Inngangspartiet til stedets damefrisør fanger også oppmerksomhet, der er det satt opp et stort skjermbrett slik at man(n) ikke skal kunne se hårprakten til damefrisørens kunder. Som kjent risikerer menn å bli seksuelt opphisset av å se lange hårlokker.

Her og der er det sittegrupper, som er tett besatt av menn i sin beste arbeidsføre alder. Hvorfor er ikke disse på jobb? Eller gruppene av ungdommer som driver omkring – hvorfor er ikke de på skolen?

Ved MixMat 100% Halal Supermarket er det slutt. Stirringen har endret karakter til mistenksomhetens blikk, og plutselig ropes det: «Hej, har ni tillstånd till det här?!» Det er min fotografering av enkelte butikkskilt som har vekket oppmerksomhet. Det blir ringt etter vaktmannskap, for jeg har åpenbart ikke «tillstånd» til å fotografere noe som helst. Mine innsigelser mot at jeg har gjort noe som krever «tilstånd», blir kontant avfeid.

Tanken på å bli omringet av en opphisset folkemengde samt vaktmannskap som forlanger å få fikle med telefonen min, er ikke fristende. Lasse og jeg siger rolig mot nærmeste utgang uten å snu oss. Litt raskere går det over parkeringsplassen, vi kommer oss i bilen, og idet vi svinger forbi inngangsdøren, ser vi vaktmannskap komme etter oss – men akkurat noen sekunder for sent. Saved by the bell.

Følelsen av å være totalt fremmed og uvelkommen på svensk grunn er ganske enkelt ny. Og ikke så rent lite guffen.

Det hjelper selvsagt ikke på integrasjonen at Malmös ordfører Katrin Stjernfeldt Jahmmeh, gift med en muslim, deler ut kommunale midler til den tyrkiske, jødehatende islamistorganisasjonen Milli Görus, gir ditto støtte til det Muslimske Brorskapets underbruk Ibn Rushd, og for alt vi vet også andre antivestlige islamistreir. Resultatet blir blant annet at ord som skuggsamhälle, balkongflickor, månggifte og kusin-inavl stadig er i bruk.

Så lenge det offentlige Sverige marinerer muslimske innvandrere i sin opprinnelige kultur, vil det selvsagt bidra til det motsatte av integrering. Resultatet blir blant annet bisarre opplevelser som at når Sverige nylig spilte fotballkamp mot Algerie i Malmö, var det ingen som heiet på Sverige! Det blir som et lokalt kulturkrasj på linje med det globale vi ser utspille seg i Qatar: Islam treffer vestlig kultur front mot front og forbyr øl, antrekk og ber polititet ikke arrestere kvinner som er voldtatt.

Vi kjører Amiralsgatan ned til Malmö sentrum, og er i gamlebyen på snaut ti minutter. Det er som å reise fra et land til annet, fra en fremmed, dysfunksjonell, undertrykkende og uvennlig kultur til en langt mer avansert, åpen og sivilisert. En kveld på Lilla Torget i den sjarmerende bydelen Gamla Väster viser oss det Sverige som fortsatt finnes. Til tross for fullt trøkk og korte skjørt er det ordning och reda. Folk er vennlige, ikke en hijab å se (de må vel passe innetidene sine), omgivelsene er rene og pene. Dagen derpå er alt ryddig og rent. Söta bror leverer fortsatt i eget revir.

Våre besøk i Rinkeby og Rosengård viser et Sverige som er til de grader todelt: Et Sverige og et Sverigestan. And never the twain shall meet, for å sitere Kipling.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!