To aksjonister fra «Stopp oljeletinga» tilgriset Monolitten med oransje maling i Vigelandsanlegget i Oslo den 18. november 2022. Foto: Javad Parsa / NTB.

Det er klart at sivil ulydighet ikke monner når dommedag står for døren. Er man en troende klimaaktivist og kloden går under om noen få år, bør man kle seg i sekk og aske mens det er tid. Aksjonistene synes det går for sakte med reduksjonen av skadelige utslipp her i landet, derfor tyr de til hærverk på kunstskatter. Det gir størst effekt i mediene, for folk må jo få vite at endetiden er nær og kloden snart er ubeboelig for selv klimaaksjonister.

Resonnementet virker troverdig, men hvorfor gå til så radikale aksjoner i et land som bare slipper ut en brøkdel dødelighet av det Kina, India og landene i Midtøsten gjør? Nå heter det at man må feie for egen dør. Og det prøver vi jo på her i landet, men når de store eiendommene lenger unna spyr ut så store mengder at de også forsøpler vår tomt, så må vel aksjonistene snart skjønne at de må dra til Kina, India eller et oljeproduserende land i Midtøsten. Der er det mer enn nok kulturskatter å angripe.

Det er jo helt høl i hue at samme hvor mye dritt vi fjerner fra egen tomt, så kan de nevnte landene fylle opp med enda mer. Selv om vi justerer vår levestandard for å bli utslippsfrie, vil luften og atmosfæren over vårt eget land ikke bli endret av det. Egentlig vil det være en fordel for klimaaksjonistene. Da trenger de ikke å dra til Kina og andre land for å aksjonere og bli skutt eller buret inne på livstid. Da kan de holde seg hjemme i egne stuer og risikofritt spa vekk dritten fra de verste utslippslandene. De bør vel snart få statsstøtte.

En fraksjon blant klimaaksjonistene synes tilgrising av kunstverk er noe puslete greier. Klimakrisen er en krig mot menneske og natur. Derfor trengs det en sterkere lut for vaske vekk handlingsveike politikere og grådige kapitalister. Nå må det gripes til vold og det som verre er. Noen av oss har hørt dette før. På 1970-tallet marsjerte hjernetomme ungdommer i gatene med røde faner og bilder av Stalin, Lenin og Mao. Nå skulle samfunnet revolusjoneres, Ikke fordi klimaet skulle bli bedre, nei nå gjaldt det å få makten i andre hender, i venstreradikale hender.

Det gikk ikke så bra den gangen. Troen på revolusjonen sluknet, og klimaet ble mye bedre. Å bevisstgjøre folk mot klimakrise og jordens snarlige undergang, som de ikke ser snurten av på våre kanter, krever en tro og et trosfundament som er hinsides sunn fornuft. Vi har hørt og lest at både forskere og vitenskapsmenn kan bekrefte at klimatrusselen er reell, men de kan ikke bevise den. Klimatrusselen er ikke noe mer enn en luftig hypotese som disse vitenskapsfolka og deres forretningsforbindelser nå prøver å slå mynt på, og forlanger derfor avlat fra både rike og fattige land.

For klimaaksjonistene, som ikke skjønner det dugg av naturvitenskapens teser og hypoteser, er denne dummedagstenkningen nærmest som Gudsens sanning. Med et så sterkt trosgrunnlag kan ikke klimakrisen betviles, bare bekreftes gjennom vold og antidemokratisk adferd. 1970-tallets politiske rødstruper var bare som uskikkelige unger i forhold til det hemningsløse voldspotensial som ligger og gjærer i bakhodet på klimakrisens fotsoldater. Det er ingen politisk vold, men en naturbestemt aggresjon i opprør mot en hypotetisk dommedag.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!