VM i fotball har så langt avslørt at det er langt mellom de sportslige godbitene, men desto tettere mellom hyklerne.
De skinnhellige har forberedt seg lenge til VM. I Norge ble det for et par år siden tatt til orde også fra fotballhold for å boikotte turneringen i Qatar. Landslaget er imidlertid så sportslig tilbakestående at spillerne selv avgjorde spørsmålet: Det ble ikke noe VM å boikotte – Norge var nemlig langt unna å kvalifisere seg. Om norsk fotball hadde klart seg bedre ved å holde fokus på fotball og ikke politikk, vil for alltid forbli et ubesvart spørsmål.
La det være sagt klart fra: Qatar har et heslig styresett, men det har landet til felles med så godt som alle muslimske land. Gjestearbeidere fra fattige asiatiske land er mildt sagt blitt dårlig behandlet, men neppe verre en det som er arbeidsfolks livsbetingelser i de fleste land som styres etter Koranen – og ikke universelle menneskerettigheter.
Det har vært særlig fokus på de homoseksuelles situasjon i Qatar. Den atskiller seg ikke særlig mye fra det som var situasjonen i Norge frem til 1972, hvor kjønnslig omgang mellom menn også var straffbart. Det er ikke spesielt tillitvekkende å la være å feie for egen dørs nære historie før en går løs på andres.
Det klanderverdige med styresett og samfunnsforhold i Qatar har sin årsak i islam. Norske kritikere lukker øynene for årsakene til forholdene i oljestaten ved Persiabukta – at landet tilhører den islamske verden. Det er slik islam er. En kan ikke godt klandre tigeren for å være stripet. Det er slik tigeren er. Og Qatar er bare et speilbilde av islam.
Qatar er et lite land som det er ufarlig å kritisere. Kina og Russland er derimot store nasjoner som Norge nødig legger seg ut med. Derfor var det bare spredte protester å høre mot de kinesiske makthavernes gigantiske overgrep mot nasjonale minoriteter og den massive tilsidesettelsen av menneskerettighetene da vinter-OL ble holdt der sist vinter. Da Russland arrangerte fotball-VM for fire år siden, var knapt et pip å høre i protest mot Putin-diktaturet. Heller ikke da vinter-OL ble arrangert i Sotsji i 2014.
Dette er typisk norsk: bukke og skrape oppover – og sparke nedover. Norge er en stormakt i vinteridrett, og da passet det dårlig å kritisere kinesiske maktovergrep mot landets befolkning. Dessuten kunne handelshindringer bli gjeninnført. Penger dikterer holdningen til de store, mens vesle Qatar får finne seg i å være syndebukk og mottaker av alskens kritikk. Sparke de små og krype for de store – det er Norge, det!
Det er hyklersk å kritisere Qatar og samtidig la være å kritisere forhold i Norge som er utslag av samme islamske kultur og tankesett. Slik islamske dødsskvadroner lenge har herjet i Sverige, får islamsk væremåte også sette sitt voksende preg på Norge. Senest søndag ble en ung mann likvidert i Oslo. Politiet opplyser at han var «norsk statsborger» – det er kodeordet for å ha innvandrerbakgrunn, ettersom det for øvrigheten anses upassende å ta ord som «islam» og «muslim» i sin munn. Forbryteres omdømme skal vernes – såfremt de er muslimer.
Hva sier byrådsleder Raymond Johansen når islamsk vold, skyting og drap brer om seg i Oslo-hverdagen? Jo, at det skyldes trangboddhet og mangel på ungdomsklubber. Så hvis unge muslimske menn får vokse opp i større boliger og spille dataspill i kommunale lokaler, vil de altså legge fra seg trangen til å likvidere folk, tenne på biler og løsne skudd.
Her står vi ved kjernen i hyklernes fariseiske narrespill: Voldsanvendere langt unna får gjennomgå mens deres åndsfrender med norsk pass unngår kritikk for sin voldskultur når de lar den få fritt utløp i Norge.
Hykleri og dobbeltmoral har gode vekstvilkår i Norge.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som e-bok her!
