Denne saken er en advarsel til alle kommunepolitikere og borgere i Norge: Etter at vindbaronene gikk på en smell i 2019, er de atter i gang med å okkupere norsk natur, med Støres velsignelse. Den internasjonale vindkraftindustrien ble lovet 10.000 vindturbiner av inkompetente politikerne som tror vindkraft skaper kraftoverskudd, og det skal de ha. Nå har Støre åpnet for konsesjonskjøret igjen, og «andre vindkraftkrig» er i gang.
Nylig gikk de mektige vindbaroene heldigvis på nok en smell i Siljan kommune, rett øst for Skien. Siljan har rundt 2400 innbyggerne, masse plass, og høyeste punkt er 606 moh. Dermed er kommunen et fristende bytte for vindkraftindustrien. Men husk: Alle kommuner og havområder er i faresonen. Uansett hvor mye eller lite vind som finnes der. Fakta har ingen betydning.
Vindturbiner settes ikke opp for å høste vind og generere strøm. De settes opp for å høste subsidier og generere profitt. Det er svindel. Derfor fungerer ikke fakta og fornuft.
Regjeringen kan aldri få nok vindparker
Den internasjonale vindkraftindustrien bombesjokket alle da raseringen av norsk natur tok av for alvor rundt 2017, etter 20 år med grundige forberedelser. I 2019 steg den folkelige motstanden mot naturødeleggende og destabiliserende vindkraft til slike høyder at Erna Solberg så seg nødt til å trekke i nødbremsen og sette vindkraftkonsesjoner på vent, samt innføre nye regler som skulle gi kommunene mer makt over egne naturområder.
Noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde som statsminister i 2021, var å starte opp igjen konsesjons-kjøret, siden vi ifølge ham selv skal «leve av å redde klimaet» og trenger «masse ny kraft» som kan sløses bort på EU og meningsløse klimaprosjekter. Begge påstandene er dokumentert gale, men banet vei for at lobbyistene fra utbyggeren Fred. Olsen Renewables AS kunne selge inn sine grandiose drømmer om Telemarks første vindpark i Siljan kommune til media og lokalpolitikere.
Å kjøpe seg goodwill blant presse og lokalpolitikere har blitt enda viktigere for vindbaronene, for de nye reglene har gitt norske kommunestyrer en slags «vetorett» i vindkraftsaker. Men det er et stort men med den vetoretten, og dette må publikum og lokalpolitikere være klar over:
Kommuner har vetorett, men mister den uten å forstå det
I konsesjonssystemet for vindkraftsaker har det kommet inn et nytt førsteledd: Kommunestyret må gjennom flertallsvedtak anmode NVE om å ta vindkraftsaker til behandling og konsekvensutredning. Mange lokalpolitikere tror at de kan legge ned veto etter at denne konsesjonsutredningen er ferdig, men det er ikke sånn NVE tolker regelverket. Da mister kommunene «vetoretten» og kan ikke forlange saksbehandlingen stanset i ettertid.
Sier kommunen ja til konsesjonsbehandling og konsekvensutredning i første runde, er altså «vetoretten» tapt og løpet kjørt. Det så ikke ut til å plage Siljans ordfører Kjell Sølverød fra Senterpartiet det minste. I Telemark Arbeiderblad forsvarte ordføreren formannskapets innstilling om å gi samtykke til konsekvensutredning, og få saken igjennom på vegne av vindbaronene:
«Selv om det har kommet fram noen utfordringer i forhold til plan- og bygningsloven, vil sol- og vindkraftproduksjon i Siljan gi kjærkomne inntekter til kommunen, det kan det ikke være noen tvil om. All skepsisen i sosiale medier den siste uken er noe man bare må regne med, fordi sol- og vindkraft skaper følelser»!
Gigantiske industrimaskiner har ingenting med «fornybart» å gjøre
Hvor mye inntekter en vindpark gir kommunen på lang sikt, er det imidlertid all mulig grunn til å tvile på. Det handler heller ikke om «følelser», men om fakta: Alle tall og fakta fra vindkraftindustrien fremstår som tvilsomme og manipulerte i positiv retning, mens trusler og negative fakta er nedtonet eller fjernet. Vindkrafta innfrir aldri sine løfter.
Denne bransjen lever av reklame, PR og lobbyisme som ikke bare lover politikerne gull, grønne skoger og store inntekter, de lover også at vindkraften skal styrke energiforsyningen. I realiteten svekker vindkraft forsyningssikkerheten, skaper energimangel gjennom sin uforutsigbarhet og genererer enorme balanseringskostnader og tilkoblingskostnader.
Det er også ubestridelige fakta at vindturbiner dreper fugler og insekter, sprer plast i naturen, raserer store naturområder med veier og tilgangsplasser, ødelegger utsikten, skaper lydforurensning, skyggekast og iskast, og har et stort vedlikeholdsbehov og kort levetid.
At politikere og media kaller disse enorme industrimaskinene av betong, stål, tannhjul, olje og komposittplast for «fornybart», er vindbaronenes største trumfkort. Det er blank løgn, men veldig nyttig, siden alle godtar premisset. Vindkraft har ingenting med «fornybart» å gjøre. Det er enormt ressurskrevende tungindustri.
Overraskende bråstopp
Naturvernere og mer opplyste borgere mobiliserte derfor kraftig for å informere borgerne og lokalpolitikere i Siljan. Også organisasjonen Motvind gikk løs på saken. Likevel var det ventet en spennende avstemning: Men så gikk hele prosjektet på en overraskende smell, og den smellen heter Michael Stang Treschow – den sosialt engasjerte arvingen som plutselig ble grunneier:
I september 2022 kjøpte nemlig Michael Stang Treschow, gjennom selskapet Fritzøe Skoger, de to eiendommene Vold og Nenset Brug i Skien, og Hellestvedt Bruk i Bamble, for å «styrke sin satsning på skogdrift». Selger av eiendommene på til sammen 34.000 dekar var Cappelen Forestry.
Den nye eieren satte et overraskende bråstopp for prosjektet ved rett og slett å meddele at han ikke ville inngå noen avtale med utbygger Fred. Olsen Renewables AS den 11. november, bare fire dager før avstemningen skulle foregå. Dermed måtte den vindkåte ordføreren sende ut følgende melding:
– Under godkjenning av møteinnkallingen på kommunestyret i morgen tirsdag, vil ordfører på vegne av posisjon SV, H og Sp foreslå: Sak 62/22 utgår med bakgrunn i at det 11.11.2022 er meddelt fra grunneier at avtale med aktuell utbygger ikke vil bli inngått.
Moralen i historien: Vindbaronene har ikke tenkt å gi seg.
Alle naturelskere og lokalpolitikere må ta inn over seg det som foregår, og sette seg inn i fakta rundt vindkraft: Hele Norges natur er fortsatt under trussel fra vindkraftindustrien, og de tar ingen hensyn! Denne industrien har endeløst med PR-folk, lobbyister og oppkjøpte politikere og aktører i arsenalet sitt.
Med på laget har de ikke bare klimahysteriske stortingspolitikere uten en skeptisk tanke i hodet, og med panikk som styringsmodell. De har også lokalpolitikere som lar seg lokke og lure med løfter om millioner for å brøyte vei gjennom den politiske labyrinten.
Og bak hele denne manipulative svindelen synger Statkraft, som lyver om at vindkraft styrker kraftforsyningen, samt mektige NVE, som forbeholder seg retten til å tolke alle regler og lover til vindbaronenes fordel.
NRK er propagandaorgan for vindkraftsvindlerne
Mektige NRK fungerer som propagandaorgan for vindkraftindustrien. Da NRKs regionkontor tok opp Siljan-saken i nyhetene, intervjuet de en trist ordfører som ikke lenger kunne bygge kulturhus, og de intervjuet en bekymret representant fra vindkraftnæringen, som konstant lyver om at vindkraft kan «løse klimakrisen og skape vekst og arbeidsplasser».
NRK ignorerte som alltid de mange aktørene som protesterte og la frem fakta. Ingen skal få ødelegge regjeringens «energiomstilling» og overgang til «nullutslippssamfunnet» – som er matematisk og økonomisk umulig, men gir fripass til den internasjonale vindkraftindustrien: «Gjør hva dere vil med norsk natur, så skal staten betale dere for det».
Man får bare håpe at Motvind tar kontakt med grunneier Michael Stang Treschow og gir ham enda mer fakta om vindkraften, så han står på sin beslutning om å si nei til samarbeid med enhver utbygger. Norge trenger flere slike naturforvaltere, for nå ser det ut til at Skien og Bamble står for tur, hvor Løvenskiold i samarbeid med Statkraft og Cloudberry ønsker å bygge ut rundt 20–25 turbiner. Konsesjonskjøret er i gang overalt!
Og i statsministerstolen sitter rikmannen og EU-politikeren Jonas Gahr Støre, som vindbaronene «eier», akkurat som de «eier» NRK. For denne gjengen blir det ALDRI nok vindmøller i Norge. Det blir aldri for mange, og Norge vil ALLTID trenge flere og flere – ad infinitum.